url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/1490-%C3%A5rene
|
2023-02-04
|
1490-årene
|
['Kategori:Tiår på 1400-tallet']
|
-- 1490
-- 1491
-- 1492
-- 1493
-- 1494
-- 1495
-- 1496
-- 1497
-- 1498
-- 1499
Tiårsoversikt
|
-- 1490
-- 1491
-- 1492
-- 1493
-- 1494
-- 1495
-- 1496
-- 1497
-- 1498
-- 1499
Tiårsoversikt
|
-- 1490
| 3,105 | 3,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1760-%C3%A5rene
|
2023-02-04
|
1760-årene
|
['Kategori:Tiår på 1700-tallet']
|
-- 1760
-- 1761
-- 1762
-- 1763
-- 1764
-- 1765
-- 1766
-- 1767
-- 1768
-- 1769
Tiårsoversikt
|
-- 1760
-- 1761
-- 1762
-- 1763
-- 1764
-- 1765
-- 1766
-- 1767
-- 1768
-- 1769
Tiårsoversikt
|
-- 1760
| 3,106 | 3,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1750
|
2023-02-04
|
1750
|
['Kategori:1750', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
|
1750 (MDCCL) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en torsdag.
|
1750 (MDCCL) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en torsdag.
== Begivenheter ==
=== Utlandet ===
Westminster Bridge i London blir åpnet. Inntil dette hadde det aldri vært mer enn én bro, London Bridge, over Themsen i London.
=== Norge ===
Stattholderembedet gjenopprettes etter å ha vært nedlagt siden 1739.
== Fødsler ==
30. januar – Louise av Danmark, datter av kong Frederik V av Danmark og Norge og dronning Louise (d. 1831)
15. juli – Franz Friedrich av Sachsen-Coburg-Saalfeld, tysk hertug og kunstsamler (d. 1806)
== Dødsfall ==
29. april – Egid Quirin Asam, tysk maler, stukkatør og billedhugger (f. 1692)
28. juli – Johann Sebastian Bach, tysk komponist (f. 1685)
== Statsledere ==
=== Utlandet ===
Liste over statsledere i 1750
=== Norge ===
Monark – Frederik V (1746–1766)
Visestattholder – Jacob Benzon (1750–1770)
== Priser og utmerkelser ==
Copleymedaljen deles ut til den britiske naturhistorikeren og ornitologen George Edwards.
== Eksterne lenker ==
(en) 1750 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
-- 1750
| 3,107 | 3,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1730
|
2023-02-04
|
1730
|
['Kategori:1730', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
|
1730 (MDCCXXX) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en søndag.
|
1730 (MDCCXXX) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en søndag.
== Begivenheter ==
=== Utlandet ===
8. april – Shearith Israel, den første synagogen i New York, blir åpnet.
12. juli – etter Benedikt XIIIs død 21. februar velges Lorenzo Corsini til pave og tar navnet Klemens XII.
14. august – Klemens XII innsettes som pave.
=== Norge ===
April – kong Frederik IV utsteder en kongelig forordning som forbyr maskerader, komedier, gilder og gjestebud på søn- og helligdager.
Kong Frederik IV av Danmark og Norge dør 12. oktober og overlater tronen til sønnen Christian VI.
== Fødsler ==
11. mars – Otto Friedrich Müller, dansk naturvitenskapsmann (d. 1784)
1. april – Salomon Gessner, sveitsisk dikter og kunstner (d. 1788)
20. august – Paul Henri Mallet, sveitsisk forfatter (d. 1807)
13. desember – William Hamilton, skotsk diplomat, antikvar, arkeolog og vulkanolog (d. 1803)
ukjent dato – Christian Thura, dansk teolog og forfatter (d. 1787)
== Dødsfall ==
29. januar – Peter II av Russland, russisk keiser (f. 1715)
21. februar – Benedikt XIII, pave (f. 1649)
mellom 27. og 29. mai – Leonardo Vinci, italiensk barokkomponist (f. 1690 el. 1696 )
12. oktober – Frederik IV, konge av Danmark og Norge (f. 1671)
ukjent dato – Hans Hanssøn Blix, norsk adelsmann og eier av Store Ullevål gård (f. 1661)
== Statsledere ==
=== Utlandet ===
Liste over statsledere i 1730
=== Norge ===
Monark – Frederik IV (1699–1730) / Christian VI (1730–1746)
Stattholder – Ditlev Vibe (1722–1731)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1730 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
-- 1730
| 3,110 | 3,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirkesalget_i_1720-%C3%A5rene
|
2023-02-04
|
Kirkesalget i 1720-årene
|
['Kategori:1720-årene i Norge', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirkehistorie', 'Kategori:Kirker i Norge', 'Kategori:Norsk økonomisk historie']
|
Kirkesalget i 1720-årene var et omfattende og systematisk salg av geistlige eiendommer i Norge, med den hensikt å å bedre de dårlige statsfinansene i Danmark-Norge etter den store nordiske krig.
|
Kirkesalget i 1720-årene var et omfattende og systematisk salg av geistlige eiendommer i Norge, med den hensikt å å bedre de dårlige statsfinansene i Danmark-Norge etter den store nordiske krig.
== Beskrivelse ==
Det ble i 1721 bestemt at kirkene i Norge og det gods de eide, med en del unntak, skulle selges. Ofte benevnt det store kirkesalget ble hovedsakelig gjennomført i årene 1723 til 1730, og totalt 632 kirker og anneks med tilhørende kirkegods ble solgt. Omkring hundre av dem til menighetene og resten til enkeltpersoner, ofte geistlige personer som biskoper og prester. Senere ble de fleste kirkene kjøpt tilbake av menigheten, ofte med hjelp fra kommunen. I ettertiden har dette kirkesalget blitt kritisert i forhold til hvorvidt kongen på dette tidspunkt hadde eierskap til disse eiendommene, men på en annen side kan det vurderes som en skattlegning av de rike i samfunnet – ettersom det var de som ofte kjøpte disse eiendommene i auksjoner.Salget ble beordret ved plakat av 1. august 1721. Allerede i 1710 besluttet Fredrik IV å selge de norske kirkene, men det ble ikke gjennomført på det tidspunkt. I 1713 ble kirketienden forpaktet bort. Da salget ble bestemt i 1721 ble bykirkene, kirkene i Nord-Norge og de kirkene som var forlent til grevskapene Jarlsberg og Larvik, samt baroniet Rosendal unntatt, som med sine kirker ble solgt for 20 000 riksdaler. Av ukjente grunner ble det heller ikke gjennomført noe salg av kirker og -eiendommer i Nord-Østerdal.
Biskopen av Christiania Bartholomæus Deichman fikk hovedansvaret for salget, men ble allerede i 1722 erstattet av embedsmannen Hans Nobel. I den første runden var budene så lave at Rentekammeret ikke godtok dem. Nobel klarte etterhvert å selge omkring halvparten av kirkene, nærmere bestemt dem som hadde lønnsomt jordegods knyttet til seg. Noe av grunnen til at det nå gikk bedre var en klargjøring av at kirkeeierne kunne kreve inn tienden direkte. Det første salget ble gjennomført 3. mai 1723, hoveddelen av salget var ferdig i 1726 og de siste ble solgt i 1730.
Omkring 2/3 av de som kjøpte kirker var embetsmenn, og av disse kjøpte biskoper og prester flest kirker, mens andre embetsmenn hadde et større samlet pengebeløp. De geistlige kjøperne kjøpte altså i mindre grad enn andre embetsmenn kirker som det lå mye jordegods til. Rundt en fjerdedel ble solgt til bønder, enten alene eller flere sammen, mens en tiendepart gikk til byborgere. Dersom kjøperen hadde utestående fordringer fra statskassen ble dette trukket fra kjøpesummen. I og med at staten var en svært dårlig betaler i denne perioden, var det derfor fornuftig å kjøpe kirker for å sikre at man fikk tilbake pengene på den måten.
Kjøperne tok over all formue og gjeld. Jordegodset som fulgte med kirkene ble i stor grad overlatt til leilendinger, som måtte svare landskyld til kirken. Jordegodset kunne ikke selges fra; det var først senere at deler av jordegodset ble utskilt. Kirkeeieren hadde altså rett til avgifter fra de som brukte kirkens jord. Dette kunne være svært innbringende, men samtidig var kirkeeieren ansvarlig for at kirken ble forsvarlig vedlikeholdt, og de måtte også forsyne kirken med brød og vin til nattverden og andre fornødenheter. Mye av dette ble finansiert gjennom avgifter som kirkeeieren kunne kreve inn fra husmenn. Staten beholdt kallsretten, så de nye kirkeeierne kunne ikke selv ansette prester.
Til sammen kom det inn rundt 210 000 riksdaler på salget, hvilket tilsvarer ca. 100 millioner kroner i dagens pengeverdi.
== Betydning for lokalt selvstyre ==
Uten at dette på noen måte var intensjonen ved kirkesalget, så skapte dette på lengre sikt grunnlag for lokalt selvstyre, som et drøyt hundreår senere kulminerte med formannskapslovene i 1837. Kirkeeiere hadde som nevnt ansvar for vedlikehold og drift av kirkene, og måtte velge et kirketilsyn som krevde inn tienden og forvaltet kirkens gods.
== Referanser ==
== Kilder ==
Liv Mykland, Guds hus under hammeren. En studie i kirkesalget i Norge i 1720-årene, Hovedfagsoppgave UiB, 1976.
Kirkesalget i 1720-åra, lokalhistoriewiki.no
Kyrkja i lokalsamfunnet. 1987. s. 41–58. ISBN 8271171941.
Ot.Prp. 28/1897 - Angaaende Udfærdigelse af en Lov om Kirker og Kirkegaarde, stortinget.no
|
-- 1720
| 3,111 | 3,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unter_den_Linden
|
2023-02-04
|
Unter den Linden
|
['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Gater og plasser i Berlin', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Unter den Linden («under lindetrærne») er en bulevard i Berlin.
En boulevard av lindetrær ble plantet fra 1647 fra kurfyrstens slott til byens gater av Friedrich Wilhelm I, den store kurfyrsten, som ønsket å ri fra sitt slott til jaktparken Tiergarten med passende barokke omgivelser.Etter broen Schlossbrücke over Spree går gaten over i Karl-Liebknecht-Straße. Vest for Brandenburger Tor fortsetter Unter den Linden som Straße des 17. Juni til minne om østberlinernes oppstand mot de sovjetiske okkupantene i 1953.
Noen av bygningene langs Unter den Linden er:
Brandenburger Tor
Humboldt-Universität zu Berlin
Kronprinzenpalais (kronprinsens slott)
Staatsoper Unter den Linden
Den katolske St. Hedwigskatedralen
Zeughaus (huser Deutsches Historisches Museum)
Preußische Kriegsakademie
|
Unter den Linden («under lindetrærne») er en bulevard i Berlin.
En boulevard av lindetrær ble plantet fra 1647 fra kurfyrstens slott til byens gater av Friedrich Wilhelm I, den store kurfyrsten, som ønsket å ri fra sitt slott til jaktparken Tiergarten med passende barokke omgivelser.Etter broen Schlossbrücke over Spree går gaten over i Karl-Liebknecht-Straße. Vest for Brandenburger Tor fortsetter Unter den Linden som Straße des 17. Juni til minne om østberlinernes oppstand mot de sovjetiske okkupantene i 1953.
Noen av bygningene langs Unter den Linden er:
Brandenburger Tor
Humboldt-Universität zu Berlin
Kronprinzenpalais (kronprinsens slott)
Staatsoper Unter den Linden
Den katolske St. Hedwigskatedralen
Zeughaus (huser Deutsches Historisches Museum)
Preußische Kriegsakademie
== Se også ==
Karl Friedrich Schinkel
== Litteratur ==
Harald Neckelmann: Unter den Linden – Flanieren und Amüsieren. Sutton Verlag, Erfurt 2009, ISBN 978-3-86680-583-5.
Walter Schimmel-Falkenau: Kommen und Gehen Unter den Linden. Berlin Story Verlag, 2006, ISBN 3-929829-34-7.
Günter de Bruyn: Unter den Linden. Siedler-Verlag, Berlin 2003, ISBN 3-88680-789-4.
Carl-Georg Böhne, Werner Schmidt: Unter den Linden – Ein Spaziergang von Haus zu Haus. Haude & Spener, Berlin 2000, ISBN 3-7759-0428-X.
Helmut Engel, Wolfgang Ribbe (Hrsg.): Via triumphalis. Geschichtslandschaft „Unter den Linden“ zwischen Friedrich-Denkmal und Schloßbrücke. Akademie Verlag, Berlin 1997, ISBN 3-05-003057-7.
Winfried Löschburg: Unter den Linden: Gesichter und Geschichten einer berühmten Straße. Buchverlag Der Morgen, 1982. (Neuauflage: Christoph Links Verlag, Berlin 1993, ISBN 3-86153-024-4)
Die Bau- und Kunstdenkmale in der DDR. Hauptstadt Berlin I. Hrsg. Institut für Denkmalpflege im Henschelverlag, 1984, s. 139–189.
Ursula von Kardorff, foto: Michael Ruetz : Unter den Linden. In: GEO-Magazin. 11, Hamburg 1978, s. 38–64. Sackgasse der Nation. ISSN 0342-8311
== Eksterne lenker ==
(en) Unter den Linden (Berlin-Mitte) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Unter den Linden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nettkamera: Oversikt over Unter den Linden med Brandenburger Tor
|
Unter den Linden («under lindetrærne») er en bulevard i Berlin.
| 3,112 | 3,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1710
|
2023-02-04
|
1710
|
['Kategori:1710', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
|
1710 (MDCCX) i den gregorianske kalender var et år
uten skuddag som begynte på en onsdag.
|
1710 (MDCCX) i den gregorianske kalender var et år
uten skuddag som begynte på en onsdag.
== Begivenheter ==
=== Utlandet ===
Den store nordiske krig 1700-1721)
10. mars – Slaget ved Helsingborg
Den spanske arvefølgekrigen (1701-1714)
For flere pågående kriger, se Konfliktåret 1710
=== Norge ===
Visestattholder Johan Vibe dør 20. februar og embedet blir tatt over av Waldemar Løvendal.
== Fødsler ==
15. februar – Ludvig XV av Frankrike, fransk konge (d. 1774)
14. mai – Adolf Fredrik av Sverige, svensk konge (d. 1771)
4. oktober – Augustin Ehrensvärd, svensk militærarkitekt og maler (d. 1772)
== Dødsfall ==
20. februar – Visestattholder Johan Vibe (f. 1637)
19. september – Ole Christensen Rømer, dansk matematiker og astronom (f. 1644)
== Statsledere ==
=== Utlandet ===
Liste over statsledere i 1710
=== Norge ===
Monark – Frederik IV (1699–1730)
Visestattholder – Johan Vibe (1708–1710) / Stattholder Waldemar Løvendal (1710–1712)
== Eksterne lenker ==
(en) 1710 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
-- 1710
| 3,113 | 3,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1820-%C3%A5rene
|
2023-02-04
|
1820-årene
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tiår på 1800-tallet']
|
-- 1820
-- 1821
-- 1822
-- 1823
-- 1824
-- 1825
-- 1826
-- 1827
-- 1828
-- 1829
Tiårsoversikt
|
-- 1820
-- 1821
-- 1822
-- 1823
-- 1824
-- 1825
-- 1826
-- 1827
-- 1828
-- 1829
Tiårsoversikt
|
-- 1820
| 3,115 | 3,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1520
|
2023-02-04
|
1520
|
['Kategori:1520']
| null |
== Begivenheter ==
Tidlig i januar – Kong Christian II av Danmark-Norge invaderer Sverige
19. januar – Sten Sture d.y. blir dødelig såret i slaget ved Bogesund i Västergötland
3. februar – Sten Sture d.y. dør på vei til Stockholm
6. mars – Det svenske riksrådet anerkjenner Christian II som Sveriges konge
6. april – Den danske hær beseirer de svenske styrkene i Langfredagsslaget ved Uppsala
15. juni – Pave Leo X fordømmer Martin Luthers lære
7.–24. juni – Gullbrokadeleiren: Møte mellom mellom Henrik VIII av England og Frans I av Frankrike
7. september – Stockholm kapitulerer for Christian IIs danske styrker
30. september – Suleiman I den store blir sultan i Det osmanske riket
1. november – Christian II velges formelt til svensk konge
4. november – Christian II krones i Stockholm og det er fest i tre dager
7. november – I slutten av Christians kroningsfest blir hans motstandere, som er til stede på festen, fengslet og dømt til døden av den avsatte svenske erkebiskop Gustav Trolle
8.–10. november – 82 personer blir halshogd på torget i Stockholm i Stockholms blodbad
== Fødsler ==
1. august – Sigismund II, polsk konge (d. 1572)
== Dødsfall ==
9. november – Adrian Gouffier de Boissy, fransk kardinal
8. november – Mattias av Strängnes svensk biskop, halshogd; Stockholm blodbad
8. november – Biskop Vincens svensk biskop, halshogd; Stockholm blodbad
8. november – Erik Leijonhufud svensk rådsmann, halshogd; Stockholm blodbad
8. november – Erik J. Vasa svensk rådmann, halshogd; Stockholm blodbad
Montezuma, aztekisk hersker av Tenochtitlan (f. 1466)
|
-- 1520
| 3,116 | 3,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1379
|
2023-02-04
|
1379
|
['Kategori:1379']
| null |
== Fødsler ==
Huītzilihhuitl, stortaler av Tenochtitlan
== Dødsfall ==
Isabella av England, engelsk prinsesse
Jean de Blandiac, fransk kardinal
|
== Fødsler ==
| 3,117 | 3,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1303
|
2023-02-04
|
1303
|
['Kategori:1303']
| null |
== Begivenheter ==
8. august – Et jordskjelv på 7,8 på Richters skala rammer Kreta. Skjelvet utløser en tsunami på opptil 9 meter som rammer Alexandria i Egypt.
== Fødsler ==
St. Birgitta av Vadstena, svensk ordensgrunnlegger og helgen
== Dødsfall ==
11. oktober – Pave Bonifatius VIII
28. oktober – Matteo de Acquasparta, italiensk kardinal
William Marsfeld, engelsk kardinal
|
== Begivenheter ==
| 3,120 | 3,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1304
|
2023-02-04
|
1304
|
['Kategori:1304']
| null |
== Begivenheter ==
Giotto maler Arena-kapellet i Padova (1304–1314).
== Fødsler ==
24. februar – Ibn Battuta, marokkansk oppdager
20. juli - Francesco Petrarca, italiensk dikter, humanist
== Dødsfall ==
27. september – John de Warenne, 7. jarl av Surrey
Jan II av Holland (antatt dødsår)
|
== Begivenheter ==
| 3,121 | 3,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1378
|
2023-02-04
|
1378
|
['Kategori:1378']
| null |
== Begivenheter ==
10. november – Halleys komet var på sitt nærmeste til Solen.
== Fødsler ==
6. august – Hongxi-keiseren, keiser av Kina
24. oktober – David Stewart, hertug av Rothesay
31. desember – Callistus III
== Dødsfall ==
29. november – Karl IV av det tysk-romerske rike
5. desember – Gilles Aycelin de Montaigu
Stefano Colonna, italiensk kardinal
Guglielmo Sanseverino, italiensk kardinal
|
== Begivenheter ==
| 3,122 | 3,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1377
|
2023-02-04
|
1377
|
['Kategori:1377']
| null |
== Begivenheter ==
Pavelige styrker massakrerte flere tusen sivile under blodbadet i Cesena.
Hastings i England ble for andre gang raidet og brent av franske styrker.
== Fødsler ==
20. august - Shah Rukh, hersker i Timuridriket (død 1447)
5. desember – Jianwen-keiseren, keiser av Kina
Filippo Brunelleschi, italiensk arkitekt (d. 1446)
== Dødsfall ==
21. juni – Edvard III av England
25. november – Pierre d'Estaing, fransk kardinal
Ibn Battuta, marokkansk oppdager (antatt dødsår)
Guillaume de Machaut, fransk komponist
|
== Begivenheter ==
| 3,123 | 3,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1376
|
2023-02-04
|
1376
|
['Kategori:1376']
| null |
== Begivenheter ==
Olav Håkonsson ble konge av Danmark.
== Dødsfall ==
24. januar – Richard Fitzalan, 10. jarl av Arundel
8. juni – Edward, den svarte prinsen, engelsk prins
22. juli – Simon Langham, engelsk kardinal og rikskansler
4. september – Jean de Bussière, fransk kardinal
|
== Begivenheter ==
| 3,124 | 3,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1334
|
2023-02-04
|
1334
|
['Kategori:1334']
| null |
== Begivenheter ==
Warszawa får byrettigheter.
== Dødsfall ==
4. desember – Johannes XXII, pave
John av Bretagne, jarl av Richmond
Haukr Erlendsson islandsk/norsk forfatter
|
== Begivenheter ==
| 3,126 | 3,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1374
|
2023-02-04
|
1374
|
['Kategori:1374']
| null |
== Fødsler ==
11. april – Roger Mortimer, 4. jarl av March
== Dødsfall ==
15. april – Jean de la Tour, fransk kardinal
28. april – Guillaume de la Jugée, fransk kardinal
2. juni – Pedro Gómez de Barroso Albornoz, spansk kardinal
6. juni – Rinaldo Orsini, italiensk kardinal
17. juni – Bertrand de Cosnac, fransk kardinal
1. desember – Magnus VII, konge av Norge og Sverige
|
== Fødsler ==
| 3,130 | 3,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1373
|
2023-02-04
|
1373
|
['Kategori:1373']
| null |
== Begivenheter ==
Phnom Penh ble grunnlagt.
Jambol ble inntatt av tyrkerne og underlagt Det osmanske riket.
== Dødsfall ==
18. april – Guillaume de la Sudrie, fransk kardinal
20. juni – Raymond de Canillac, fransk kardinal
23. juli – Birgitta av Vadstena, svensk ordensgrunnlegger og helgen
17. oktober – Etienne de Poissy, fransk kardinal
7. november – Jean de Dormans, fransk kardinal
25. november – Guy de Boulogne, fransk kardinal
Humphrey de Bohun, 7. jarl av Hereford
|
== Begivenheter ==
| 3,131 | 3,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1365
|
2023-02-04
|
1365
|
['Kategori:1365', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']
| null |
== Begivenheter ==
3. mars – Slaget ved Gataskogen utkjempet mellom mellom en norsk-västgötske hær og en svensk-tyske hær.Dato ukjentBrzesko ble grunnlagt.
Den første dansk-hanseatiske krigen avsluttes formelt.
Ulvsby ble grunnlagt.
Universität Wien ble grunnlagt.
== Fødsler ==
Jean Malouel (død 1415), nederlandsk kunstner, hoffmaler hos Filip II av Burgund.
== Dødsfall ==
Anna av Savoia (f. 1306), bysantinsk keiserinne og regent.
Gu An (født 1289), kinesisk maler under Yuan-dynastiet.
Zhu Derun (født 1294), kinesisk maler og poet under Yuan-dynastiet.
|
== Begivenheter ==
| 3,132 | 3,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1307
|
2023-02-04
|
1307
|
['Kategori:1307']
| null |
== Begivenheter ==
13. oktober – Kong Philip IV av Frankrike beordrer arrestasjon av tempelridderne fredag 13. oktober 1307Dette sies å være opphavet til myten om fredag den 13.
18. november – Wilhelm Tell skyter – iflg. en legende – et eple ned fra sin sønns hode.
Den første kjente kirken i Vardø innvies av erkebiskopen av Nidaros.
== Dødsfall ==
10. februar – Uldjaitu-Timur Khan, mongolsk keiser (f. 1265)
7. juli – Edvard I av England (f. 1239)
Thomas Bruce av Carrick, skotsk adelsmann
|
== Begivenheter ==
| 3,133 | 3,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1308
|
2023-02-04
|
1308
|
['Kategori:1308']
| null |
== Begivenheter ==
Henrik VII blir valgt som konge i det tysk-romerske rike.
Båhus festning blir påbegynt.
Inndelingen av Norge i len som forvaltningsområder overtar for den tidligere inndelingen i sysler.
== Dødsfall ==
1. mai – Albrecht I av Tyskland
8. november – Duns Scotus
Erlendur av Færøyene, biskop
John Comyn, jarl av Buchan, skotsk adelsmann
|
== Begivenheter ==
| 3,134 | 3,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1314
|
2023-02-04
|
1314
|
['Kategori:1314']
| null |
== Begivenheter ==
24. juni – Slaget ved Bannockburn; Edvard II av England ble slått tilbake av skottene ledet av Robert the Bruce. Skottland vant dermed tilbake sin uavhengighet.
31. august – I et brev av 31. august 1314 kunngjør Håkon V Magnusson at hovedpresten ved Mariakirken i Oslo skulle være Norges rikes kansler; en kunngjøring som kan oppfattes som det første tilløp til å gjøre Oslo til hovedstad i Norge.
== Dødsfall ==
10. februar – Riccardo Petroni, italiensk kardinal
18. mars – Jacques de Molay, siste Stormester av Tempelridderordenen.
20. april – Pave Klemens V
29. november – Kong Philip IV av Frankrike
|
== Begivenheter ==
| 3,136 | 3,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1366
|
2023-02-04
|
1366
|
['Kategori:1366']
| null |
== Begivenheter ==
Henrik II av Castilla avsatte sin halvbror Pedro av Castilla.
Bryggeriet Stella Artois ble grunnlagt i dagens Belgia.
== Fødsler ==
22. mars – Thomas de Mowbray, 1. hertug av Norfolk
11. juli – Anne av Böhmen, engelsk dronning
Elizabeth FitzAlan, engelsk adelskvinne
== Dødsfall ==
Simon Islip, erkebiskop av Canterbury
Petrus Torkilsson, erkebiskop av Uppsala
|
== Begivenheter ==
| 3,140 | 3,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1367
|
2023-02-04
|
1367
|
['Kategori:1367']
| null |
== Begivenheter ==
Det kom til åpen strid mellom hanseatene og Håkon VI.
== Fødsler ==
6. januar – Rikard II av England (d. 1400)
3. april – Henrik IV av England (d. 1413)
== Dødsfall ==
10. mai – Elie de Saint-Irier, fransk kardinal
20. mai – Pierre Itier, fransk kardinal
23. august – Gil Álvarez de Albornoz, spansk kardinal
Guillaume Bragose, fransk kardinal
|
== Begivenheter ==
| 3,141 | 3,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1368
|
2023-02-04
|
1368
|
['Kategori:1368']
| null |
== Begivenheter ==
Starten på Ming-dynastiet i Kina (1368–1644)
Hanseatene brente ned kongsgården på Avaldsnes, sålehuset som drottseten hadde satt opp og andre gårder langs Karmsundet. Dette skjedde høsten 1368.
== Dødsfall ==
26. juli – Nicola Capocci, italiensk kardinal
6. september – Francesco Theobaldeschi, italiensk kardinal
7. oktober – Lionel av Antwerpen, engelsk prins
|
== Begivenheter ==
| 3,142 | 3,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1369
|
2023-02-04
|
1369
|
['Kategori:1369']
| null |
== Fødsler ==
Jan Hus, bøhmisk religiøs tenker og reformator (d. 1415)
== Dødsfall ==
15. august – Philippa av Hainault, dronning av England
4. september – Marco de Viterbo, italiensk kardinal
12. september – Blanche av Lancaster
29. september – Etienne Alberti, fransk kardinal
4. oktober – Guillaume d'Aigrefeuille, fransk kardinal
7. oktober – Pierre de Banac, fransk kardinal
29. oktober – Androin de la Roche, fransk kardinal
5. november – Nicolas le Besse, fransk kardinal
|
== Fødsler ==
| 3,143 | 3,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1313
|
2023-02-04
|
1313
|
['Kategori:1313']
| null |
== Fødsler ==
16. juni – Giovanni Boccaccio, italiensk forfatter og humanist
Cola di Rienzo, italiensk politiker
== Dødsfall ==
22. august – Jean Le Moine, fransk kardinal
14. desember – Arnaud Frangier de Chanteloup, fransk kardinal
|
== Fødsler ==
| 3,144 | 3,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1311
|
2023-02-04
|
1311
|
['Kategori:1311']
| null |
== Dødsfall ==
24. februar – Guillaume Ruffat de Forges, fransk kardinal
12. september – Bertrand des Bordes, fransk kardinal
7. desember – Leonardo Patrasso, italiensk kardinal
10. desember – Etienne de Suisy, belgisk kardinal
|
== Dødsfall ==
| 3,146 | 3,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1332
|
2023-02-04
|
1332
|
['Kategori:1332']
| null |
== Begivenheter ==
Bybrann i Bergen.
== Fødsler ==
Elizabeth de Burgh, 4. hertuginne av Ulster, irsk adelskvinne
Isabella av England, engelsk prinsesse
== Dødsfall ==
Thomas Randolph, 1. jarl av Moray
Bertrand Augier de la Tour, fransk kardinal
|
== Begivenheter ==
| 3,149 | 3,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1331
|
2023-02-04
|
1331
|
['Kategori:1331']
| null |
== Fødsler ==
Gaston III de Foix-Béarn, fransk føydalherre
== Dødsfall ==
Mars – Pierre d'Arrablay, fransk kardinal
August – Arnaud de Pellegrue, fransk kardinal
Pilfort de Rabastens, fransk kardinal
|
== Fødsler ==
| 3,150 | 3,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1330
|
2023-02-04
|
1330
|
['Kategori:1330']
| null |
== Fødsler ==
Edward, den svarte prinsen, engelsk prins
Nicolas Flamel, fransk alkymist
== Dødsfall ==
James Douglas, skotsk ridder
|
== Fødsler ==
| 3,151 | 3,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1353
|
2023-02-04
|
1353
|
['Kategori:1353']
| null |
== Begivenheter ==
18. mars – Hallvardkirken og alle sognekirkene i Oslo brenner ned til grunnen.
== Fødsler ==
Margrete I, dronning av Danmark, Norge og Sverige
Thomas Arundel, erkebiskop av Canterbury og rikskansler
== Dødsfall ==
23. februar – Jean de Molineyrie
10. september – Gilles Rigaud
3. desember – Guillaume d'Aure
|
== Begivenheter ==
| 3,152 | 3,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1352
|
2023-02-04
|
1352
|
['Kategori:1352']
| null |
== Begivenheter ==
19. mars – Bybrann i Oslo
18. desember – Innocens VI ble innsatt.
== Dødsfall ==
3. februar – Bertrand du Pouget, fransk kardinal
1. desember – Gérard Domar, fransk kardinal
1. desember – Adhémar Robert, fransk kardinal
6. desember – Klemens VI, pave
Torloff Breiskjegg
|
== Begivenheter ==
| 3,153 | 3,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1351
|
2023-02-04
|
1351
|
['Kategori:1351']
| null |
== Dødsfall ==
Den eneste av Norges biskoper som overlevde pesten, Salomon Toraldson døde.
|
== Dødsfall ==
| 3,154 | 3,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1350
|
2023-02-04
|
1350
|
['Kategori:1350']
| null |
== Begivenheter ==
Det siste kjente offeret for svartedauden i Norge døde 7. januar. Det var Stavanger-biskopen Guttorm Pålsson.
== Fødsler ==
Manuel II Palaeologus, bysantinsk hersker
== Dødsfall ==
23. november – Bernard d'Albi, fransk kardinal
Maol Íosa V, jarl av Orknøyene
|
== Begivenheter ==
| 3,155 | 3,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1363
|
2023-02-04
|
1363
|
['Kategori:1363']
| null |
== Dødsfall ==
21. oktober – Hugues Roger, fransk kardinal
Elizabeth de Burgh, 4. hertuginne av Ulster, irsk adelskvinne
Blanka av Namur, svensk og norsk dronning
|
== Dødsfall ==
| 3,157 | 3,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1362
|
2023-02-04
|
1362
|
['Kategori:1362']
| null |
== Begivenheter ==
16. januar – En stor tidevannsbølge i Nordsjøen ødelegger den sydslesvigske øya Strand og byen Rungholt.
Vulkanen Öræfajökull har et utbrudd som legger fire prestegjeld øde, og utvider Islands landareal.
== Dødsfall ==
28. mars – Nicolás Rosell, spansk kardinal
12. september – Innocent VI, pave
Mary Plantagenet, engelsk prinsesse
|
== Begivenheter ==
| 3,158 | 3,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1360
|
2023-02-04
|
1360
|
['Kategori:1360']
| null |
== Begivenheter ==
Edvard III av England innstiftet Hosebåndsordenen.
== Fødsler ==
2. mai – Yongle-keiseren, keiser av Kina
10. august – Francesco Zabarella, italiensk kardinal
== Dødsfall ==
Bengt Algotsson, svensk adelsmann
Eysteinn Ásgrímsson, islandsk skald
|
== Begivenheter ==
| 3,160 | 3,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jack_the_Ripper
|
2023-02-04
|
Jack the Ripper
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jack the Ripper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Storbritannias historie', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Uidentifiserte personer', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig store stubber']
|
Jack the Ripper er et pseudonym som ble gitt en ukjent seriemorder som mellom august og november 1888 angivelig skulle ha drept minst fem prostituerte kvinner ved East End i London. Politiet løste aldri saken, noe som har bidratt til den enorme oppmerksomheten rundt den i ettertid. Ripperologer har over tiden presentert over 200 mulige mistenkte og hypoteser, men ingen med konkluderende beviser. De mest populære hypotesene omfatter konspirasjoner mellom Dronning Victoria's tronarvinger og frimurere.
Jack the Ripper er den første seriemorderen i historien som fikk internasjonal mediadekning. Selv om saken fikk mye oppmerksomhet i Storbritannia var det ikke før drapet på offeret Marry Kelly, et drap som forøvrig refereres til som et svært brutalt et, at den spredde seg til resten av verden.
Ripper er også den første kjente seriemorderen som kommuniserte med politiet. Selv om flere av brevene mottatt av Scotland Yard ble avvist som falske, er det enighet om at det signert "...From Hell" er autentisk. Sammen med dette brevet kom også en halv nyre fra et angivelig offer.
En av mytene er at ingen skal ha sett Jack The Ripper. Dette er feil ifølge John Grieve, som sier til BBC:
Det er en vanlig feiltakelse at ingen skal ha sett morderen, at han bare forsvant inn i tåka. Men det stemmer ikke. Det var vitner den gang som sto høyt i kurs hos politiet.
Det er laget flere filmer med de ulike teoriene bak Jack the Ripper. En av disse er From Hell fra 2001 med Johnny Depp i hovedrollen som politiinspektør Fred Abberline. En rekke bøker er også basert på historien. Patricia Cornwell har skrevet en bok hvor hun påstår at hun har avslørt morderen Walter Sickert, en kunstner som bodde i London på denne tiden.
Et ekspertteam har jobbet for å få frem så mange opplysninger som mulig om Ripper. Laura Richards i Scotland Yard har ledet teamet som inkluderer patologer, historikere og geografer. Resultatet har blitt den mest nøyaktige profilen som noensinne er laget av Jack the Ripper.
118 år gammelt bevismateriale viser at Ripper var mellom 25 og 35 år. Han var mellom 1,65 og 1,70 meter høy og var kraftig bygget. Etterforskerne har nå brukt nye teknikker for å arbeide frem en profil på ham.
|
Jack the Ripper er et pseudonym som ble gitt en ukjent seriemorder som mellom august og november 1888 angivelig skulle ha drept minst fem prostituerte kvinner ved East End i London. Politiet løste aldri saken, noe som har bidratt til den enorme oppmerksomheten rundt den i ettertid. Ripperologer har over tiden presentert over 200 mulige mistenkte og hypoteser, men ingen med konkluderende beviser. De mest populære hypotesene omfatter konspirasjoner mellom Dronning Victoria's tronarvinger og frimurere.
Jack the Ripper er den første seriemorderen i historien som fikk internasjonal mediadekning. Selv om saken fikk mye oppmerksomhet i Storbritannia var det ikke før drapet på offeret Marry Kelly, et drap som forøvrig refereres til som et svært brutalt et, at den spredde seg til resten av verden.
Ripper er også den første kjente seriemorderen som kommuniserte med politiet. Selv om flere av brevene mottatt av Scotland Yard ble avvist som falske, er det enighet om at det signert "...From Hell" er autentisk. Sammen med dette brevet kom også en halv nyre fra et angivelig offer.
En av mytene er at ingen skal ha sett Jack The Ripper. Dette er feil ifølge John Grieve, som sier til BBC:
Det er en vanlig feiltakelse at ingen skal ha sett morderen, at han bare forsvant inn i tåka. Men det stemmer ikke. Det var vitner den gang som sto høyt i kurs hos politiet.
Det er laget flere filmer med de ulike teoriene bak Jack the Ripper. En av disse er From Hell fra 2001 med Johnny Depp i hovedrollen som politiinspektør Fred Abberline. En rekke bøker er også basert på historien. Patricia Cornwell har skrevet en bok hvor hun påstår at hun har avslørt morderen Walter Sickert, en kunstner som bodde i London på denne tiden.
Et ekspertteam har jobbet for å få frem så mange opplysninger som mulig om Ripper. Laura Richards i Scotland Yard har ledet teamet som inkluderer patologer, historikere og geografer. Resultatet har blitt den mest nøyaktige profilen som noensinne er laget av Jack the Ripper.
118 år gammelt bevismateriale viser at Ripper var mellom 25 og 35 år. Han var mellom 1,65 og 1,70 meter høy og var kraftig bygget. Etterforskerne har nå brukt nye teknikker for å arbeide frem en profil på ham.
== Bakgrunn ==
På midten av det 19. århundret opplevde England en voldsom innflytting av irske immigranter som flyttet både til den engelske landsbygda og til Englands største byer. Fra 1882 kom det mange jøder fra Øst-Europa for å unnslippe pogromer. Den massive innvandringen bidrog til å øke overbefolkningen og de vanskelige arbeids- og boforhold i London, noe som ledet til en stadig økende økonomisk underklasse.
En omfattende fattigdom drev mange kvinner til prostitusjon. I oktober 1888 anslo London Metropolitan Police at det var 12 000 prostituerte av "svært lav klasse" som bodde i Whitechapel og at det var omtrent 62 bordeller der.De økonomiske problemene ble ledsaget av en jevn økning i sosial uro. Mellom 1886 og 1889 var det regelmessig demonstrasjoner fra sultne og arbeidsløse Londonere.De fleste drapene, og de som oftest blir tillagt Jack the Ripper, skjedde i siste halvdel av 1888, selv om serien av grusomme drap i Whitechapel fortsatte minst til 1891. Et antall av drapene involverte ekstremt grusomme detaljer, som maltraktering og sløying, noe som ble gjengitt i mediene. Rykter om at mordene var forbundet ble sterkere i september og oktober da en rekke aviser og Scotland Yard mottok en rekke brev der avsenderen hevdet å ha utført ett eller flere drap. Ett brev, mottatt av George Lusk i Whitechapel Vigilance Committee, ble mottatt sammen med en nyre fra et menneske. Først og fremst på grunn av den særskilt brutale karakteren drapene hadde preg av – og på grunn av medienes dekning av saken – ble offentligheten mer og mer sikker på at én enkelt morder sto bak terroren. Morderen ble omtalt som Jack the Ripper siden et av postkortene som ble mottatt av Central News Agency var undertegnet med dette navnet. Selv om etterforskerne ikke greide å påvise at de senere drapene var forbundet med drapene i 1888, var legenden om Jack the Ripper styrket.
== Ofre ==
Metropolitan Police-filer viser at etterforskningen som begynte i 1888 til slutt omfattet 11 separate drap som skjedde i perioden 3. april 1888 til 13. februar 1891. Disse var kjent i politikretser som «The Whitechapel Murders».
I tillegg har forfattere og historikere koblet minst syv andre drap og voldelige angrep til Jack the Ripper. Blant de elleve mordene som ble aktivt etterforsket av politiet er fem nærmest universelt akseptert som drap utført av samme person. Disse fem ofrene kalles ofte de «kanoniske fem»:
Mary Ann Nichols (klengenavn, «Polly»), født 26. august 1845, drept fredag 31. august 1888. Kroppen hennes ble oppdaget av en mann ved navn Charles Cross ca. klokken 3.40 foran en port til en stall i Buck's Row (nå Durward Street), en bakgate i Whitechapel 180 meter fra London Hospital. Strupen hennes var kuttet med to kutt. Den lavere delen av magen var delvis skåret åpen med et dypt tagget sår. Det var også flere kutt over magen og tre til fire lignende kutt på høyre side forårsaket av den samme kniven brukt i en voldsom og nedagstigende bevegelse. Nichols så angivelig yngre ut enn sine 43 år.Annie Chapman (pikenavn, Eliza Ann Smith; klengenavn, "Dark Annie"), født september 1841, drept lørdag 8. september 1888. Kroppen hennes ble oppdaget klokken 06.00 på bakken i en bakgård i 29. Hanbury Street, Spitalfields. Som med Mary Ann Nichols, var strupen kuttet med to kutt, det ene dypere enn det andre. Magen var kuttet fullstendig opp og livmoren var fjernet. Hun var 47 år gammel og ved dårlig helse.Elizabeth Stride (pikenavn:Gustafsdotter, klengenavn, «Long Liz»), født 27. november 1843 i Sverige, drept søndag 30. september 1888. Kroppen hennes ble oppdaget klokken 01.00 på bakken i Dutfield's Yard, ved Berner Street (nå Henriques Street) i Whitechapel. Det var ett kutt i nakken; dødsårsaken var massivt blodtap fra den nesten avskårne arterien på venstre side. Kuttet gjennom vevet på høyre side var mer overfladisk. Det var ingen maltraktering av underlivet og dette har ledet til en viss tvil om dette var samme drapsmann som hadde drept Nichols og Chapman.Catherine Eddowes (brukte aliasene «Kate Conway» og «Mary Ann Kelly», på grunn av etternavnene til hennes to ektemenn, Thomas Conway og John Kelly), født 14. april 1842, drept søndag 30. september 1888 (samme dag som det forrige offeret, Elizabeth Stride). Kroppen hennes ble funnet i Mitre Square, i City of London. Strupen var, som i de to foregående tilfellene, skåret over med to kutt og underlivet åpnet med et langt, dypt kutt. Den venstre nyren og mesteparten av livmoren var fjernet. Hun var 46 år gammel.Mary Jane Kelly (kalte seg «Marie Jeanette Kelly» etter en reise til Paris; klengenavn, "Ginger"); angivelig født ca. 1863 i Limerick eller i County Limerick, Munster, Irland; drept fredag 9. november 1888. Hennes svært maltrakterte og oppskårne kropp ble funnet ca. 10.45 i enkeltrommet hun bodde i ved 13 Miller's Court, ved Dorset Street, Spitalfields. Strupen hennes var skåret gjennom helt ned til ryggraden. Nesen, ørene og kinnene var delvis kuttet av. Innvollene hennes var fjernet og spredt rundt i rommet. Hjertet manglet og ble aldri funnet. Åstedet for forbrytelsen er nå en tjenestevei og privat parkeringsplass. Mary Kelly var rundt 25 år gammel.Andre ofre knyttet til Jack the Ripper er bl.a. Annie Millwood, "Fairy Fay", Ada Wilson, Annie Farmer, John Gill og Carrie Brown.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Begg, Paul. Jack the Ripper: The Facts. Anova Books, 2006. ISBN 1-86105-687-7.
Begg, Paul, Martin Fido and Keith Skinner. The Jack the Ripper A-Z. Headline Book Publishing, 1996. ISBN 0-7472-5522-9.
Curtis, Lewis Perry. Jack The Ripper & The London Press. Yale University Press, 2001. ISBN 0-300-08872-8.
Evans, Stewart P. and Donald Rumbelow. Jack the Ripper: Scotland Yard Investigates. Sutton Publishing, Limited, 2006. ISBN 0-7509-4228-2.
Evans, Stewart P. and Keith Skinner. Jack the Ripper: Letters from Hell. Sutton, 2001. ISBN 0-7509-2549-3.
Evans, Stewart P. and Keith Skinner. The Ultimate Jack the Ripper Sourcebook. Robinson, 2002. ISBN 0-7867-0768-2.
Jakubowski, Maxim and Nathan Braund, editors. The Mammoth Book of Jack the Ripper. Carroll & Graf Publishers, 1999. ISBN 0-7867-0626-0.
Odell, Robin. Ripperology. Kent State University Press, 2006. ISBN 0-87338-861-5.
Rumbelow, Donald. The Complete Jack the Ripper. Berkley Pub Group (Mm), (Revised edition 2005). ISBN 0-425-11869-X.
Sugden, Philip. The Complete History of Jack the Ripper. Carroll & Graf Publishers, 2002. ISBN 0-7867-0276-1.
== Se også ==
Jakten på Jack the Ripper
Jack The Ripper mistenkte
Jack the Ripper Museum
Mitre Square
== Eksterne lenker ==
JTR Forums – Jack The Ripper and The Victorian Era
|
Jack the Ripper er et pseudonym som ble gitt en ukjent seriemorder som mellom august og november 1888 angivelig skulle ha drept minst fem prostituerte kvinner ved East End i London. Politiet løste aldri saken, noe som har bidratt til den enorme oppmerksomheten rundt den i ettertid.
| 3,161 | 3,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johnny_Depp
|
2023-02-04
|
Johnny Depp
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Broward County i Florida', 'Kategori:Personer fra Owensboro', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']
|
John Christopher «Johnny» Depp II (født 9. juni 1963 i Owensboro) er en amerikansk skuespiller, musiker, filantrop og produsent. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
|
John Christopher «Johnny» Depp II (født 9. juni 1963 i Owensboro) er en amerikansk skuespiller, musiker, filantrop og produsent. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
== Bakgrunn og oppvekst ==
Depp er sønn av en ingeniør og en kelner. Han vokste opp med broren Danny og søstrene Debbie og Christie. Depp presterte dårlig på skolen og hadde sine første erfaringer med ulovlige rusmidler i en alder av 12 år. Han ble kastet ut av skolen for å røyke bak skolen og begynte i bandet The Flame, senere The Kids.
== Skuespillerkarriere ==
Han debuterte i den amerikanske grøsseren A Nightmare on Elm Street (1984) som ble en suksess. Etter debuten bestemte han seg for å gå på en skuespillerskole i Los Angeles. Han fikk en liten rolle i filmen Platoon og kort tid etter dette dukket han opp i politiserien 21 Jump Street og i to filmer som er basert på en roman av Hunter S. Thompson. Depp har spilt i en rekke varierte roller, fra komedie (Pirates of the Caribbean) til seriøst krimdrama (Donnie Brasco), til action (Once Upon A Time in Mexico) og grøsser/thriller (From Hell). Videre har Depp regissert og spilt i The Brave, der han viste sin sympati for de innfødte i USA.
== Annet ==
Depp har hatt hatt mange jobber i løpet av livet. Han eide nattklubben The Viper Room i Los Angeles fra 1993 til 2003.
== Samarbeid med Tim Burton ==
Depp har samarbeidet med regissøren Tim Burton i følgende filmer:
1990 Edward Saksehånd
1994 Ed Wood
1999 Sleepy Hollow
2005 Charlie og sjokoladefabrikken
2005 The Corpse Bride
2007 Sweeney Todd: Demonbarberen fra Fleet Street
2010 Alice i Eventyrland
== Filmografi (utvalg) ==
A Nightmare on Elm Street (1984)
Private Resort (1985)
Platoon (1986)
Slow Burn (1986)
21 Jump Street (tv-serie) (1987)
Cry-Baby (1990)
Edward Saksehånd (1990)
Freddy's Dead: The Final Nightmare (1991)
Arizona Dream (1992)
Benny & Joon (1993)
What's Eating Gilbert Grape (1993)
Ed Wood (1994)
Don Juan DeMarco (1995)
Nick of Time (1995)
Dead Man (1995)
Cannes Man (1996)
Donnie Brasco (1997)
The Brave (1997)
Fear and Loathing in Las Vegas (1998)
The Astronaut's Wife (1999)
L.A. Without a Map (1999)
The Ninth Gate (1999)
The Source (1999)
Sleepy Hollow (1999)
The Man Who Cried (2000)
Before Night Falls (2000)
Chocolat (2000)
Blow (2001)
From Hell (2001)
Lost In La Mancha (2003)
Breakfast With Hunter (2003)
Charlie: The Life and Art of Charles Chaplin (2003)
Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003)
Once Upon a Time in Mexico (2003)
Secret Window (2004)
...And They Lived Happily Ever After (2004)
Finding Neverland (2004)
The Libertine (2004)
Charlie og sjokoladefabrikken (2005)
Corpse Bride (2005)
Pirates of the Caribbean: Dead Man's Chest (2006)
Pirates of the Caribbean: World's End (2007)
Sweeney Todd – Demonbarbereren fra Fleet Street(2007)
Public Enemies (2009)
The Imaginarum of Doctor Parnassus (2009)
Alice i Eventyrland (2010)
The Tourist (2010)
Rango (2011)
Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (2011)
The Rum Diary (2011)
Jack and Jill (2011)
21 Jump Street (film) (2012)
Dark Shadows (2012)
The Lone Ranger (2013)
Transcendence (2014)
Into the Woods (2014)
Mortdecai (2015)
Black Mass (2015)
Yoga Hosers (2016)
Fabeldyr og hvor de er å finne (2016)
Alice Through the Looking Glass (2016)
Donald Trump's The Art of the Deal: The Movie (2016)
Pirates of the Caribbean: Dead Men Tell No Tales (2017)
Grindelwalds forbrytelser (2018)
== Privatliv ==
Johnny er sønn av ingeniør John Christopher Depp d.e. og servitøren Betty Sue Palmer. Depp-familien er hovedsakelig av irsk og tysk opprinnelse. Depps oldemor på morssiden, Minnie, var fullblods cherokee, og han har også noe cherokee-blod på farssiden.Depp giftet seg med Lori Anne Allison da han var 20, men de skilte seg to år senere. Etter dette har han vært forlovet med mange kjente skuespillere, som Sherilyn Fenn, Winona Ryder, Jennifer Grey og modell Kate Moss.
Med sin tidligere samboer Vanessa Paradis har han to barn, Lily-Rose Melody (født 1999) og John Christopher «Jack» Depp III (født 2002). Depp og Paradis kunngjorde sitt brudd i juni 2012.
Depp var gift med Amber Heard fra 2015 til 2016. I 2022 vant Depp en rettssak mot Heard om ærekrenkelser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johnny Depp – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johnny Depp – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johnny Depp på Internet Movie Database
(sv) Johnny Depp i Svensk Filmdatabas
(da) Johnny Depp på Filmdatabasen
(da) Johnny Depp på Scope
(fr) Johnny Depp på Allociné
(en) Johnny Depp på AllMovie
(en) Johnny Depp hos Turner Classic Movies
(en) Johnny Depp hos Rotten Tomatoes
(en) Johnny Depp hos The Movie Database
(en) Johnny Depp hos Behind The Voice Actors
|
John Christopher «Johnny» Depp II (født 9. juni 1963 i Owensboro) er en amerikansk skuespiller, musiker, filantrop og produsent.
| 3,162 | 3,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heather_Graham
|
2023-02-04
|
Heather Graham
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. januar', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Milwaukee', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']
|
Heather Joan Graham (født 29. januar 1970 i Milwaukee i Wisconsin) er en amerikansk skuespillerinne. Hun har spilt i filmer som Boogie Nights (1997) og Austin Powers – Spionen som spermet meg (1999) og TV-serien Twin Peaks. Senere har hun spilt rollen som Mary Kelly i filmen From Hell (2001), basert på historien om Jack the Ripper.
|
Heather Joan Graham (født 29. januar 1970 i Milwaukee i Wisconsin) er en amerikansk skuespillerinne. Hun har spilt i filmer som Boogie Nights (1997) og Austin Powers – Spionen som spermet meg (1999) og TV-serien Twin Peaks. Senere har hun spilt rollen som Mary Kelly i filmen From Hell (2001), basert på historien om Jack the Ripper.
== Filmografi ==
2022 Wander
2016 Norm of the North
2013 The Hangover Part III
2009 Hangover
2004 Blessed
2003 Terapi for korte lunter (orig. Anger Management), Kendra
2002 Guruen (orig. The Guru), «Sharonna»
2002 Hope Springs, «Mandy»
2002 Killing Me Softly, «Alice»
2001 From Hell, «Mary Kelly»
2001 Say It Isn't So, «Jo Wingfield»
2001 Sidewalks of New York, «Annie»
2000 Committed, «Joline»
1999 Austin Powers – Spionen som spermet meg (orig. Austin Powers: The Spy Who Shagged Me), «Felicity Shagwell»
1999 Bowfinger, «Daisy»
1998 Lost in Space, «Judy Robinson»
1997 Boogie Nights, «Rollergirl»
1997 Love Triangle (orig. Two Girls and a Guy), «Carla»
1997 Nowhere, «Lilith»
1997 Perfect Crimes
1996 Entertaining Angels (orig. Entertaining Angels: The Dorothy Day Story), «Maggie»
1996 Kiss & Tell, «Suzan Pretsel»
1996 Swingers
1996 Wrong Exit
1995 Let It Be Me, «Perfumery saleswoman»
1995 Toughguy
1994 Desert Winds
1994 Don't Do It, «Suzanna»
1994 Dorothy Parker og den onde sirkel (orig. Mrs. Parker and the Vicious Circle)
1993 Little Joe (orig. The Ballad of Little Joe), «Mary»
1992 Høyspenning (orig. Guilty As Charged)
1992 Twin Peaks - Fire Walk with Me
1992 Siste stikk ved midnatt (orig. Diggstown)
1991 Shout
1989 Drugstore Cowboy
1988 Den store kjøreprøven (orig. License to Drive)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heather Graham på Internet Movie Database
(no) Heather Graham hos Filmfront
(sv) Heather Graham i Svensk Filmdatabas
(da) Heather Graham på Filmdatabasen
(da) Heather Graham på Scope
(fr) Heather Graham på Allociné
(en) Heather Graham på AllMovie
(en) Heather Graham hos Rotten Tomatoes
(en) Heather Graham hos TV Guide
(en) Heather Graham hos The Movie Database
|
Heather Joan Graham (født 29. januar 1970 i Milwaukee i Wisconsin) er en amerikansk skuespillerinne.
| 3,163 | 3,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1359
|
2023-02-04
|
1359
|
['Kategori:1359']
| null |
== Begivenheter ==
Norge rammes av en ny pest bare 10 år etter Svartedøden; en pest som kaltes Den store barnedøden (ca. 1359–1360) fordi den særlig rammet barn.
== Dødsfall ==
20. juni – Erik Magnusson, svensk konge fra 1357.
Orhan I, osmansk hersker
|
== Begivenheter ==
| 3,164 | 3,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1357
|
2023-02-04
|
1357
|
['Kategori:1357']
| null |
== Begivenheter ==
9. juli – Keiser Karl IV av det tysk-romerske rike legger ned grunnstenen for Karlsbroen i Prag, Böhmen
== Fødsler ==
Niccolò Albergati, italiensk kardinal
== Dødsfall ==
|
== Begivenheter ==
| 3,166 | 3,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1356
|
2023-02-04
|
1356
|
['Kategori:1356']
| null |
== Dødsfall ==
15. februar – Aldouin Alberti, fransk kardinal
11. oktober – Pasteur de Aubenas, fransk kardinal
20. desember – Gaillard de la Mothe, fransk kardinal
|
== Dødsfall ==
| 3,167 | 3,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1316
|
2023-02-04
|
1316
|
['Kategori:1316']
| null |
== Fødsler ==
Magnus VII Eriksson
== Dødsfall ==
2. mars – Marjorie Bruce, skotsk kongsdatter
|
== Fødsler ==
| 3,170 | 3,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1317
|
2023-02-04
|
1317
|
['Kategori:1317']
| null |
== Dødsfall ==
16. mai – Francesco Caetani, italiensk kardinal
13. juni – Jacques de Via, fransk kardinal
14. august – Bernard de Castanet, fransk kardinal
12. september – Arnaud de Falguières, fransk kardinal
|
== Dødsfall ==
| 3,171 | 3,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1318
|
2023-02-04
|
1318
|
['Kategori:1318']
| null |
== Dødsfall ==
16. februar – Erik Magnusson av Södermanland
16. februar – Valdemar Magnusson, svensk prins
14. august – Giacomo Colonna, italiensk kardinal
30. august – Michel de Bec-Crespin, fransk kardinal
14. oktober – Edward Bruce, konge av Irland
Ebedjesus, nestoriansk teolog
|
== Dødsfall ==
| 3,172 | 3,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1344
|
2023-02-04
|
1344
|
['Kategori:1344']
| null |
== Fødsler ==
Mary Plantagenet, engelsk prinsesse
== Dødsfall ==
20. november – Jean-Raymond de Comminges, fransk kardinal
Simone Martini, italiensk maler
|
== Fødsler ==
| 3,174 | 3,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1343
|
2023-02-04
|
1343
|
['Kategori:1343']
| null |
== Begivenheter ==
27. januar – Pave Klemens VII gav ut bullen Unigenitus, der doktrinen som ligger til grunn for katolsk avlatspraksis ble definert.
Università di Pisa, i den italienske byen Pisa, ble grunnlagt.
Robert Sadington tok over etter Robert Parving som rikskansler i England.
Håkon VI Magnusson ble hyllet som Norges konge. Da han var mindreårig var Magnus VII fortsatt regent frem til 1355.
Edward, den svarte prinsen ble prins av Wales.
== Fødsler ==
Alexander Stewart, 1. jarl av Buchan
Thomas Percy, 1. jarl av Worcester
== Dødsfall ==
Henry Ferrers, 2. baron Ferrers of Groby
|
== Begivenheter ==
| 3,175 | 3,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1342
|
2023-02-04
|
1342
|
['Kategori:1342']
| null |
== Begivenheter ==
7. mai – Klemens VI ble pave.
== Fødsler ==
Humphrey de Bohun, 7. jarl av Hereford
== Dødsfall ==
23. mars – Napoleone Orsini Frangipani, italiensk kardinal
1. desember – Bertrand de Montfavez, fransk kardinal
|
== Begivenheter ==
| 3,176 | 3,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1340
|
2023-02-04
|
1340
|
['Kategori:1340']
| null |
== Begivenheter ==
26. januar – Edvard III av England ble utropt til konge av Frankrike.
24. juni – Slaget ved Sluys ble utkjempet mellom Frankrikes og Englands flåter; den franske flåten ble nesten fullstendig knust.
Valdemar IV av Danmark ble valgt til monark etter åtte års interregnum.
== Fødsler ==
15. april – Angelo Acciaioli, italiensk kardinal
24. juni – John av Gaunt, 1. hertug av Lancaster
Håkon VI Magnusson, konge av Norge og Sverige
== Dødsfall ==
31. mars – Ivan I av Russland
5. april – William Melton, erkebiskop av York
18. august – Matteo Orsini, italiensk kardinal
4. desember – Henry Burghersh, engelsk biskop og kansler
|
== Begivenheter ==
| 3,178 | 3,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1339
|
2023-02-04
|
1339
|
['Kategori:1339']
| null |
== Begivenheter ==
Hastings ble raidet og brent av franske styrker.
Kashmir ble erobret av muslimske styrker.
Edvard Balliol ble drevet ut av Perth.
Genova tok i bruk tittelen doge.
Sveits' flagg dokumenteres for første gang brukt som symbol for edsforbundet.
== Fødsler ==
23. juli – Ludvig I av Napoli
1. november – Rudolf IV av Østerrike
Erik Magnusson av Sverige
Alexander V, pave
Ludvik I av Anjour
== Dødsfall ==
19. januar – Raymond de Montfort, fransk kardinal
17. februar – Otto av Østerrike
26. mai – Aldona Ona, dronning av Polen
Henry de Cobham, 1. baron Cobham
Sofia av Mecklenburg-Werle
|
== Begivenheter ==
| 3,180 | 3,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1338
|
2023-02-04
|
1338
|
['Kategori:1338']
| null |
== Fødsler ==
29. november – Lionel av Antwerpen, engelsk prins
Tvrtko Kotromanić, konge av Bosnia
== Dødsfall ==
|
== Fødsler ==
| 3,181 | 3,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1337
|
2023-02-04
|
1337
|
['Kategori:1337']
|
1337 kan også gjelde uttrykket Leet.
|
1337 kan også gjelde uttrykket Leet.
== Begivenheter ==
Starten på hundreårskrigen (1337–1453), mellom Frankrike og England.
Edward, den svarte prinsen ble første hertug av Cornwall.
Andrew Murray mislyktes i å beleire Stirling Castle.
== Dødsfall ==
8. januar – Giotto, italiensk kunster (f. 1267)
12. november – Raymond de Mostuejouls, fransk kardinal
|
== Begivenheter ==
| 3,182 | 3,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1336
|
2023-02-04
|
1336
|
['Kategori:1336']
| null |
== Fødsler ==
8. april - Timur Lenk, grunnlegger av Timurid-dynastiet og hersker i Timuridriket
== Dødsfall ==
31. januar – Luc Fieschi, fransk kardinal
24. mars – Pierre des Chappes, fransk kardinal
4. juni – Guillaume Godin, fransk kardinal
|
== Fødsler ==
| 3,183 | 3,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1324
|
2023-02-04
|
1324
|
['Kategori:1324']
| null |
== Fødsler ==
5. mars – David II av Skottland
== Dødsfall ==
8. januar – Marco Polo, italiensk oppdager
Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke
|
== Fødsler ==
| 3,184 | 3,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1323
|
2023-02-04
|
1323
|
['Kategori:1323']
| null |
== Begivenheter ==
Vilnius blir Litauens hovedstad.
18. juli – Thomas Aquinas erklæres som helgen av pave Johannes XXII i Avignon
12. august – Nöteborg-traktaten mellom Sverige og Novgorod (Russland) ble signert. Traktaten regulerte landenes felles grense for første gang.
== Dødsfall ==
15. januar – Nicolas Caignet de Fréauville, fransk kardinal
14. mai – Simon d'Archiac, fransk kardinal
11. juni – Bérenger Fredol den eldre, fransk kardinal
November – Bérenger Fredol den yngre, fransk kardinal
Andrew Harclay, 1. jarl av Carlisle
|
== Begivenheter ==
| 3,185 | 3,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1320
|
2023-02-04
|
1320
|
['Kategori:1320']
| null |
== Begivenheter ==
20. januar – Vladislav I Lokietek krones til konge i Polen
6. april – Skottland stadfester sin uavhengighet ved å underskrive Arbroath-deklarasjonen.
(Ca. 1320) Nidarosdomen sto ferdig første gang
== Fødsler ==
8. april – Peter I konge av Portugal (d. 1367)
William av Wykeham, biskop av Winchester
Valdemar Atterdag, konge av Danmark (antatt fødselsår)
== Dødsfall ==
14. august – Arnaud d'Aux de Lescout, fransk kardinal
Havtore Jonsson, norsk adelsmann
|
== Begivenheter ==
| 3,188 | 3,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1690
|
2023-02-04
|
1690
|
['Kategori:1690']
| null |
== Begivenheter ==
Grøtøy gamle handelssted blir opprettet
Den første dokumenterte oppdagelsen av planeten Uranus blir gjort av John Flamsteed
14. januar – Bjelkefeiden: Svensk mislykket angrep på Halden
12. juli – Slaget ved Boyne der Vilhelm III av England beseiret Jakob II av England.
== Fødsler ==
1. mars – Silvio Valenti Gonzaga, italiensk kardinal (d. 1756)
7. november – Peter Wessel, norsk sjøoffiser (d. 1720)
ukjent dato – Christian David, tysk salmedikter (d. 1751)
ukjent dato – Christian Falster, dansk filolog (d. 1752)
== Dødsfall ==
12. februar – Charles Le Brun, fransk maler (f. 1619)
18. april – Karl V, hertug av Lorraine, (f. 1643)
26. juni – Knut Kurck, svensk riksråd (f. 1622)
17. oktober – Marguerite-Marie Alacoque, fransk nonne og helgen (f. 1647)
Abraham Brueghel – flamsk maler (f. 1631)
== Musikk ==
14. januar – Klarinetten blir oppfunnet i Nürnberg, Tyskland.
|
-- 1690
| 3,190 | 3,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1890
|
2023-02-04
|
1890
|
['Kategori:1890']
|
For opplysningstjenesten, se Opplysning 1890.
|
For opplysningstjenesten, se Opplysning 1890.
== Begivenheter ==
=== Utlandet ===
25. januar – Nellie Bly fullfører sin tur jorda rundt på 72 dager.
1. mars – Léon Bourgeois etterfølger Ernest Constans som innenriksminister i Frankrike
18. mars – Grev Leo von Caprivi blir ny rikskansler i Tyskland
20. mars – Wilhelm II av Tyskland avskjediger Otto von Bismarck
27. mars – En tornado rammer Louisville, Kentucky, og tar livet av 76 mennesker og skader 200.
1. juli – Storbritannia mottar Zanzibar fra Tyskland i bytte mot Helgoland
2. juli – USAs president godkjente Sherman Antitrust Act, en antitrustlov som begrenser karteller og monopoler i USA.
3. juli – Idaho blir USAs 43. delstat
10. juli – Wyoming blir USAs 44. delstat
27. juli – Vincent van Gogh begår selvmord
6. august – Den første henrettelse ved den elektriske stol blir utført ved Auburn Prison i New York, morderen William Kemmler var subjektet.
23. november – Kong Vilhelm III av Nederland dør uten en mannlig arving og hans datter Prinsesse Wilhelmina blir dronning, Luxembourg ville bare akseptere en mannlig arving og oppløste personalunionen og oppnådde full uavhengighet fra Nederland.
29. desember – Tre hundre siouxindianere, menn, kvinner og barn, blir massakrert i slaget ved Wounded Knee av amerikanske soldater.
=== Norge ===
13. september – Storbrann i Biri prestegård da bl. a. flere kirkebøker gikk tapt
3. desember – Sandnes Turnforening blir grunnlagt.
31. desember – Folketelling, 2 000 917 innbyggere i Norge
== Fødsler ==
10. mai – Alfred Jodl, tysk krigsforbryter (d. 1946)
19. mai – Hồ Chí Minh, vietnamesisk revolusjonær (d. 1969)
7. juni – Hjalmar Riiser-Larsen, norsk offiser (d. 1965)
20. august – H.P. Lovecraft, amerikansk horrorforfatter (d. 1937)
15. september – Agatha Christie, britisk forfatter (d. 1976)
7. oktober – Ole Berg, offiser (d. 1968)
14. oktober – Dwight David Eisenhower, amerikansk president (d. 1969)
16. oktober – Michael Collins, irsk opprørsleder og politiker (d. 1922)
20. oktober – Jelly Roll Morton, amerikansk jazzpianist (d. 1941)
9. november– Ragnar Skancke, norsk krigsforbryter (d. 1948)
16. november – Elpidio R. Quirino, filippinsk president (d. 1956)
5. desember – Fritz Lang, østerriksk-amerikansk filmskaper (d. 1976)
14. desember – Sigurd Hoel, norsk forfatter (d. 1960)
== Dødsfall ==
=== Januar ===
2. – Julián Gayarre, spansk tenorsanger (f. 1844)
2. – Henrik Olrik, dansk maler og billedhugger (f. 1830)
3. – Ole Bachke, norsk jurist og statsråd (f. 1830)
7. – Augusta, keiserinne av Tyskland (f. 1811)
11. – Richard Frederick Littledale, irsk teolog, prest og politiker (f. 1833)
18. –
Kong Amadeus I av Spania (f. 1845)
Paul Peter Wilhelm Breder, norsk embetsmann, jurist og politiker (f. 1816)
29. – Chester Lyman, amerikansk prest, lærer og astronom (f. 1814)
=== Februar ===
3. – C. H. D. Buys Ballot, nederlandsk kjemiker og meteorolog (f. 1817)
8. – Giuseppe Pecci den yngre, italiensk katolsk kardinal (f. 1807)
13. – Sultan Khalifah bin Said av Zanzibar (f. 1852)
18. – Gyula Andrássy, østerriksk-ungarsk politiker (f. 1823)
22. – Carl Bloch, dansk maler (f. 1834)
=== Mars ===
1. – Rafael Campo, salvadoransk president (f. 1813)
4. – Franz Delitzsch, tysk teolog (f. 1813)
11. – Zyprian Svennssen Søtland, norsk bonde og politiker (f. 1808)
12. – Zeng Jize, kinesisk embetsmann og diplomat (f. 1839)
13. – François-Ferdinand Tagliabue, fransk katolsk biskop og misjonær (f. 1822)
16. – Prinsesse Zorka av Montenegro (f. 1864)
25. – Berit Hansdatter Gaup, samisk deltaker i Kautokeino-opprøret (f. 1836)
29. – Ferdinando Petruccelli della Gattina, italiensk journalist og forfatter (f. 1815)
=== April ===
10. – Aurelio Saffi, italiensk politiker (f. 1819)
11. – Joseph Merrick, engelsk sirkusartist («Elefantmannen») (f. 1862)
22. – Magnus Huss, svensk lege og professor (f. 1807)
25. – August Theodor Möbius, tysk professor (f. 1821)
29. – Daniel Heinrich Mumm von Schwarzenstein, prøyssisk politiker (f. 1818)
30. – Hermann von Dechend, tysk bankmann og politiker (f. 1814)
30. – Marcus Thrane, norsk politisk aktivist (f. 1817)
=== Mai ===
5. – Frans Christian Faye, norsk lege (f. 1806)
17. – Numa Morikazu, japansk journalist og politiker (f. 1843)
22. – Hans Juberg, norsk politiker (f. 1833)
=== Juni ===
14. – Christian Holst, norsk kammerherre (f. 1809)
16. – Emil Hornemann, dansk lege (f. 1810)
22. – Francisco Menéndez, salvadoransk general og president (f. 1830)
23. – Christian Zeuthen, dansk maler (f. 1812)
28. – Hans Hanssen-Fossnæs, norsk politiker (f. 1829)
29. – Henry Howard Molyneux Herbert, engelsk politiker (f. 1831)
=== Juli ===
1. – Adolf Ebert, tysk romanist og litteraturhistoriker (f. 1820)
3. – Eleonore Tscherning, dansk maler (f. 1817)
7. – Henri Nestlé, tysk-sveitsisk industrimann og oppfinner (f. 1814)
13. – Johann Voldemar Jannsen, estisk journalist og lyriker (f. 1819)
15. – Gottfried Keller, sveitsisk forfatter (f. 1819)
18. – Christian Heinrich Friedrich Peters, tysk astronom (f. 1813)
21. – Carl Emil Dahlerup, dansk embetsmann (f. 1813)
23. – Hans Jacob Jensen, norsk boktrykker og forlegger (f. 1824)
29. – Vincent van Gogh, nederlandsk maler (f. 1853)
31. – Luigi Pallotti, italiensk katolsk kardinal (f. 1829)
=== August ===
11. – John Henry Newman, engelsk katolsk kardinal (f. 1801)
13. – Jóan Petur Hentze, færøysk bonde og politiker (f. 1831)
27. – Harald Bertrand, norsk maler (f. 1856)
=== September ===
16. – Louis Le Prince, fransk oppfinner (f. 1842)
24. – Jørgen Valentin Sonne, dansk maler (f. 1801)
27. – Rasmus Malling-Hansen, dansk prest og oppfinner (f. 1835)
30. – Edgar Freiherr von Westphalen, tysk politiker (f. 1819)
=== Oktober ===
2. – Philip Francis Thomas, amerikansk advokat og politiker (f. 1810)
3. – Joseph Hergenröther, tysk kardinal (f. 1824)
4. – Catherine Booth, britisk grunnlegger av Frelsesarmeen (f. 1829)
17. – Lalan Fakir, bengalsk forfatter og filosof (f. ca. 1774)
20. – Richard Francis Burton, engelsk forfatter, oversetter og oppdager (f. 1821)
26. – Carlo Collodi, italiensk forfatter (f. 1826)
=== November ===
3. – Peder Fylling, norsk historiker (f. 1818)
8. – César Franck, belgisk komponist (f. 1822)
9. – Theodor Avé-Lallemant, tysk musiker (f. 1860)
13. – John Francis Davis, engelsk sinolog (f. 1795)
19. – Carl Gustaf Hellqvist, svensk maler (f. 1851)
23. – Kong Vilhelm III av Nederland (f. 1817)
28. – Jesper Jespersen, norsk lærer, prest og politiker (f. 1829)
=== Desember ===
15. – James Croll, skotsk vitenskapsmann (f. 1821)
15. – Sitting Bull, siouxhøvding (f. ca. 1831)
21. – Niels W. Gade, dansk komponist og dirigent (f. 1817)
21. – Johanne Luise Heiberg, dansk skuespiller (f. 1812)
26. – Heinrich Schliemann, tysk forretningsmann og arkeolog (f. 1822)
29. – Big Foot, siouxhøvding (f. ca. 1824)
=== Ukjent dato ===
Johannes Brun, norsk skuespiller (f. 1832)
Carl Frederik Fearnley, norsk astronom (f. 1818)
Bernt Magnus Kinck, norsk kjøpmann, bankmann og politiker (f. 1827)
Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup, norsk gullsmed og forretningsmann (f. 1806)
Clara Ursin, norsk skuespiller (f. 1828)
== Litteratur ==
Émile Zola – La Bête Humaine
Holger Drachmann – Forskrevet
Anotole France – Thaïs
Knut Hamsun – Sult
Kristofer Kristofersen – Kjelbotten Sanatorium
Amalie Skram – S.G. Myhre og Børnefortellinger
Henrik Ibsen – Hedda Gabler, skuespill
Jonas Lie – Onde magter
Arne Garborg – Hjaa ho mor
Samtiden – Første utgave av Norges eldste allmennkulturelle tidsskrift gis ut.
|
-- 1890
| 3,191 | 3,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1880
|
2023-02-04
|
1880
|
['Kategori:1880']
| null |
== Begivenheter ==
=== Utlandet ===
Boerne i Sør-Afrika gjør opprør mot britene.
Den engelske fotballklubben Manchester City blir stiftet.
2. februar – Det første elektriske gatelyset blir tatt i bruk i Wabash, Indiana.
17. februar – 10 mennesker blir drept ved et bombeattentat i Vinterpalasset i St. Petersburg.
29. juni – Frankrike annekterer Tahiti.
26. oktober - Lester Allan Pelton får patent på peltonturbinen (U.S. Patent 233 692).
16. desember – Første boerkrig bryter ut.
17. desember – Thomas Edison etablerte Edison Electric Illuminating Company of New York (i dag kjent som Consolidated Edison) for senere i 1882 å åpne USAs første kraftstasjon Pearl Street Station i New York.
=== Norge ===
International Bell Telephone Company åpnet det første telefonanlegget i Norge, i Christiania
== Fødsler ==
17. januar – Mack Sennett, irsk-kanadisk filmprodusent og regissør (d. 1960)
26. januar – Douglas MacArthur, amerikansk general (d. 1964)
3. mars – Sverre Brandt, norsk dramatiker og teatermann (d. 1962)
17. mars – Lawrence Oates, britisk polfarer (d. 1912)
3. april – Otto Weininger, østerriksk filosof (d. 1903)
27. juni – Helen Keller, amerikansk og døv-blind forfatter, politiker og foreleser. (d. 1968)
30. august – Nikolai Astrup, norsk maler (d. 1928)
31. august – Wilhelmina I, nederlandsk dronning (d. 1962)
20. desember – Cora Sandel, norsk forfatter (d. 1974)
31. desember – George Marshall, amerikansk general (d. 1957)
== Dødsfall ==
8. januar – Joshua A. Norton, amerikansk selvutnevnt keiser (f. 1811)
8. mai – Christian August Friedrich Peters, tysk astronom (f. 1806)
17. august – Ole Bull, norsk fiolinist og komponist (f. 1810)
5. oktober – Jacques Offenbach, tysk komponist (f. 1819)
1. desember – Daniel Bashiel Warner, liberisk president (f. 1815)
== Litteratur ==
Émile Zola – Nana
|
-- 1880
| 3,192 | 3,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1800-%C3%A5rene
|
2023-02-04
|
1800-årene
|
['Kategori:Tiår på 1800-tallet']
|
1800
-- 1801
-- 1802
-- 1803
-- 1804
-- 1805
-- 1806
-- 1807
-- 1808
-- 1809
Tiårsoversikt
|
1800
-- 1801
-- 1802
-- 1803
-- 1804
-- 1805
-- 1806
-- 1807
-- 1808
-- 1809
Tiårsoversikt
== Hendelser ==
=== Teknologi ===
Jacquardmønsteret ble oppfunnet i 1801.
Ultrafiolett stråling ble oppdaget av Johann Wilhelm Ritter.
Signalflaggsystemet ble innført.
Morfin ble for første gang separert fra opium i 1804.
Nicolas Appert finner en metode for oppbevaring av mat, hermetisering.
=== Astronomi ===
De første kjente astroidene ble oppdaget dette tiåret:
Ceres (1. januar 1801). Ceres ble klassifisert om til en dvergplanet i 2006.
Pallas (28. januar 1802)
Juno (1. september 1804)
Vesta (29. mars 1807)
=== Krig, fred og politikk ===
Tripolikrigen (1801–1805) ble utkjempet mellom USA og landene på Barbareskkysten i Nord-Afrika.
Storbritannia og Irland slår seg sammen til et land i 1801.
USA overtar Louisianaterritoriet fra Frankrike i 1803.
Haiti vinner uavhengigheten sin fra Frankrike den 1. januar 1804, og blir dermed den første republikken med svart befolkning.
Fulanikrigen (1804–1810) ble utkjempet mellom det som i dag er Nigeria og Kamerun.
Det første serbiske opprøret (1804−1813) fant sted, og var første gang på 300 år at Serbia utroper seg selv som en selvstendig stat.
Napoleonskrigene starter (1805–1815).
Den russisk-tyrkiske krig (1806-1812) mellom Russland og Det osmanske riket startet.
=== Annet ===
Lewis og Clarks ekspedisjon (1804–1806) fant sted.
== Verdensledere ==
Keiser Napoleon I (Den første franske republikk)
Keiser Franz II Joseph Karl (Det tysk-romerkse riket)
Pius VII
Tsar Paul I (Russland)
Tsar Alexander I (Russland)
Kong Karl IV (Spania)
Kong Georg III, (Storbritannia)
President John Adams (USA)
President Thomas Jefferson (USA)
Fath Ali Shah av Persia (Qajar-dynastiet)
Jiaqing Emperor av Kina (Qing-dynastiet)
|
1800
| 3,193 | 3,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolaj_Kondratjev
|
2023-02-04
|
Nikolaj Kondratjev
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 17. september', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fødsler 4. mars', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Henrettede russere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vitsjuga', 'Kategori:Personer henrettet ved skyting', 'Kategori:Russiske økonomer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Nikolaj Dmitrijevitsj Kondratjev (russisk Николай Дмитриевич Кондратьев, født 4. marsjul./ 16. mars 1892greg. i Galujevskaja ved Vitsjuga, henrettet 17. september 1938 i Kommunarka) var en russisk økonom og statistiker som i 1920-årene var med på å utarbeide den første sovjetiske femårsplanen. Han analyserte i den forbindelse hvilke faktorer som kunne stimulere til økonomisk vekst over tid.
|
Nikolaj Dmitrijevitsj Kondratjev (russisk Николай Дмитриевич Кондратьев, født 4. marsjul./ 16. mars 1892greg. i Galujevskaja ved Vitsjuga, henrettet 17. september 1938 i Kommunarka) var en russisk økonom og statistiker som i 1920-årene var med på å utarbeide den første sovjetiske femårsplanen. Han analyserte i den forbindelse hvilke faktorer som kunne stimulere til økonomisk vekst over tid.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Kondratjev ble født i det sentrale europeiske Russland. Etter grunnskoletiden maktet ikke foreldrene å yte de nødvendige finansielle midler til å gi ham en høyere utdannelse. Den unge Kondratjev klarte å tilegne seg undervisningsstoffet på egen hånd og besto artium i 1911 som autodidakt.
=== Høyere studier, politisk engasjement ===
Han begynte samtidig å engasjere seg for demokrati og sosialisme i Russland. Dette førte til at han ble satt i fengsel flere ganger mellom 1905 og 1911. Han studerte jus ved Universitetet i St. Petersburg frem til 1915. Samtidig virket han som lærer for arbeidere.
=== Karriere ===
Etter studiene fikk han arbeid i forvaltningen i distriktet Petersburg. Tidlig i 1917 deltok han i februarrevolusjonen og ble så innvalgt i den forfatningsgivende nasjonalforsamling. Frem til bolsjevikenes oktoberrevolusjon høsten 1917 var han vise-ernæringsminister i Aleksandr Kerenskijs overgangsregjering.
I 1920 grunnla Kondratjev Konjunkturinstituttet i Moskva. Han var dermed med på det sovjetiske jordbrukets første femårsplan. Han gikk inn for markedsøkonomiske strukturer og ville ikke kollektivisere landbruket før det var blitt økonomisk mulig å anskaffe tilstrekkelig med storskala maskiner for jordbruksarbeidet.
Kondratjev er særlig kjent for sine teorier om 50-års bølger, også senere kalt Kondratjev-bølger. Blant annet den kjente økonomen Joseph Schumpeter skulle vise til hans teorier.
I 1926 forsøkte han empirisk å vise eksistensen av lange sykliske bølger i økonomien med periodelengder på 45-60 år. I bølgenes oppgangsfase er det sterk økonomisk vekst, og faser med høykonjunktur avbrytes bare av kortvarige, svake lavkonjunkturer. Nedgangsfasene kjennetegnes derimot av lav økonomisk vekst. Lavkonjunktur dominerer. De lange og dype lavkonjunkturene avbrytes kun av korte, svake høykonjunkturer, ifølge denne teorien.
Kondratjev kritiserte Josef Stalins plan for landbrukets kollektivisering. Det gjorde at han i 1928 fikk avskjed fra sin stilling som direktør for Instituttet for studier av handelsvirksomheter.
I 1930 ble han arrestert og dømt til fengselsopphold. Dommen hans ble gjennomgått på nytt i 1938 og omgjort til dødsstraff. Den ble eksekvert samme år, senere på dagen den dato han ble dødsdømt.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Leo Nefiodow: Der sechste Kondratieff. Wege zur Vollbeschäftigung im Zeitalter der Information. Rhein-Sieg Verlag, Sankt Augustin 2006, ISBN 978-3-9805144-5-3; 1996.
Leo Nefiodow: Kondratieffs Zyklen der Wirtschaft: an der Schwelle neuer Vollbeschäftigung? (Beiträge zur Theorie der Langen Wellen und ihrer praktischen Anwendung – ein interdisziplinärer Dialog); Busse Seewald, Herford 1998, ISBN 3-512-03177-3
Erik Händeler: Die Geschichte der Zukunft. Sozialverhalten heute und der Wohlstand von morgen (Kondratieffs Globalsicht). Brendow, Moers 2003, ISBN 3-87067-963-8; 2007, ISBN 978-3-87067-963-7.
samme: Kondratieffs Welt. Wohlstand nach der Industriegesellschaft. Brendow, Moers 2005, ISBN 3-86506-065-X.
samme: Die Wellen der Weltwirtschaft. I: G/Geschichte. September 2008, s. 6 ff.
samme: Gesundheit wird zum Wachstumsmotor. Die Ressourcen für Krankheitsreparatur werden immer knapper und der Innovationsdruck löst einen neuen Kondratieff-Strukturzyklus aus i Wachstumsmotor Gesundheit. Die Zukunft unseres Gesundheitssystems (herausgegeben von Friedrich Merz). Carl Hanser Verlag, München 2008, ISBN 3-446-41456-8.
Ulrich Hedtke: Stalin oder Kondratieff – Endspiel oder Innovation? Berlin 1990.
|
Nikolaj Dmitrijevitsj Kondratjev (russisk Николай Дмитриевич Кондратьев, født i Galujevskaja ved Vitsjuga, henrettet 17. september 1938 i Kommunarka) var en russisk økonom og statistiker som i 1920-årene var med på å utarbeide den første sovjetiske femårsplanen.
| 3,195 | 3,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kasakhstan
|
2023-02-04
|
Kasakhstan
|
['Kategori:48°N', 'Kategori:67°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kasakhstan', 'Kategori:Samveldet av uavhengige stater', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:TÜRKSOYs medlemsland']
|
Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан, Qazaqstan, russisk: Казахстан, Kazakhstan), offisielt Republikken Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан Республикасы, Qazaqstan Respublikası, russisk: Республика Казахстан, Respublika Kazakhstan) er et land i Sentral-Asia. Det grenser til Russland, Folkerepublikken Kina, Turkmenistan, Kirgisistan og Usbekistan, i tillegg til kystlinjen mot Det kaspiske hav. Kasakhstan har ca. 15 millioner innbyggere, og har et areal på 2 717 300 km². Hovedstaden er Astana (tidligere Nur-Sultan).
Kasakhstan er verdens niende største land etter areal, og den største innlandsstaten. Landet består av flate områder, stepper, taigaer (sibirsk skogland), steile dalstrøk, åser, deltaer og snøkledde fjell, og ørkener. Landet er tynt befolket, og befolkningstettheten er mindre enn seks personer per kvadratkilometer. Kasakhstan er etnisk og kulturelt mangeartet, delvis på grunn av masseforflytninger av flere etniske grupper til landet i Stalin-tiden. Kasakhere er den største etniske gruppen, men landet har også 131 andre folkegrupper, inkludert russere, ukrainere, usbekere, og tatarer.
|
Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан, Qazaqstan, russisk: Казахстан, Kazakhstan), offisielt Republikken Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан Республикасы, Qazaqstan Respublikası, russisk: Республика Казахстан, Respublika Kazakhstan) er et land i Sentral-Asia. Det grenser til Russland, Folkerepublikken Kina, Turkmenistan, Kirgisistan og Usbekistan, i tillegg til kystlinjen mot Det kaspiske hav. Kasakhstan har ca. 15 millioner innbyggere, og har et areal på 2 717 300 km². Hovedstaden er Astana (tidligere Nur-Sultan).
Kasakhstan er verdens niende største land etter areal, og den største innlandsstaten. Landet består av flate områder, stepper, taigaer (sibirsk skogland), steile dalstrøk, åser, deltaer og snøkledde fjell, og ørkener. Landet er tynt befolket, og befolkningstettheten er mindre enn seks personer per kvadratkilometer. Kasakhstan er etnisk og kulturelt mangeartet, delvis på grunn av masseforflytninger av flere etniske grupper til landet i Stalin-tiden. Kasakhere er den største etniske gruppen, men landet har også 131 andre folkegrupper, inkludert russere, ukrainere, usbekere, og tatarer.
== Naturgeografi ==
Med et areal på rundt 2 717 300 km² er Kasakhstan mer enn dobbelt så stort som de fire andre sentralasiatiske republikkene til sammen. Landet grenser mot Turkmenistan, Usbekistan og Kirgisistan i sør, Russland i nord, Russland og Kaspihavet i vest og Xinjiang i Kina i øst.
Det er stor topografisk variasjon innen Kasakhstan. Det meste av landet ligger mellom 200 og 300 meters høyde, men langs kysten av Kaspihavet finner man noen av de laveste høydene på jorden. Det høyeste punktet, Khan Tengri-fjellet i Tian Shan-kjeden, er 7 010 meter høyt. Mange av toppene i fjellkjedene Tian Shan og Altai er snødekte året rundt, og smeltevann herfra er kilde til de fleste av Kasakhstans elver.
9,4 % av landområdet i Kasakhstan består av blandet prærie og skog eller skogløs prærie, primært i nordlige deler og i området rundt Uralelven. Mer enn tre fjerdedeler av landet, inkludert hele det vestlige området og mesteparten av det sørlige, er enten delvis ørken (33,2 %) eller ørken (44 %). Terrenget her er bart og erodert, med store sanddyner i ørkenene Kysylkum og Moyunkum.
== Demografi ==
Det amerikanske folketellingsbyråets internasjonale database lister Kasakhstans nåværende befolkning til 16 763 795 innbyggere mens Forente nasjoners kilder som Verdensbanken gir beregning for 2002 på 14 794 830. Den siste tiårsfolketellingen som ble holdt mellom 28. februar og 6. mars 2009 ga et resultat på 16 004 800 mennesker registrert i Kasakhstan.Etniske kasakhere representerer 63 prosent av befolkningen og etniske russere 24 prosent, med en rik fordeling av mange andre grupper, inkludert tatarer, ukrainere, usbekere, hviterussere, uighurere, aserbajdsjanere, polakker,, og litauere. En del minoriteter, som etniske tyskere som tidligere hadde bosatt seg i Russland, særlig volgatyskere, og ukrainere, koreanere, kurdere, tsjetsjenere, meskhetiske tyrkere, og russiske politiske opposisjonelle som ble deportert av Stalin til Kasakhstan i 1930-årene og 1940-årene; en del større arbeidsleirer (Gulag) eksisterte i landet.Det skjedde også en betydelig russisk innvandring i forbindelse med Jomfrulandplanen og det sovjetiske romfartsprogrammet under Khrusjtsjov-tiden. Det var også en liten, men aktiv jødisk samfunn. Før 1991 var det en million tyskere i Kasakhstan, men de fleste av dem fikk lov til å utvandre til Tyskland etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. De fleste medlemmer av den lille minoriteten av pontiske grekere har utvandret til Hellas. På slutten av 1930-årene ble de tusener av koreanere i Sovjetunionen deportert til Sentral-Asia. Dette folket er i dag kjent som Koryo-saram.
=== Språk ===
Kasakhstan er et tospråklig land: kasakhisk, snakket av 64,4 prosent av befolkningen, har status som nasjonalt språk eller «statsspråk», mens russisk, som er snakket av bortimot alle, er erklært som «offisielt» språk, og blir rutinemessig benyttet i forretningslivet. Engelsk har blitt populært å kunne blant de unge etter at Sovjetunionen falt sammen, og 30 prosent av de som bor i storbyene, særlig de yngre snakker rimelig bra engelsk. Et annet utenlandsk språk som er mer eller mindre populært er tyrkisk på grunn av Tyrkias umiddelbare nærhet og likhet til kasakhisk.
I 1990-årene utvandet mange av landets russiske og volgatyske innbyggere, en prosess som begynte i 1970-årene. Dette var en betydelig faktor i å gi innfødte kasakhere et flertall i befolkningen, foruten at disse også hadde en høyere fødselsrate og økte ved innvandring av etniske kasakhere fra Kina, Mongolia og Russland.
=== Religion ===
Kasakhstan er en sekulær stat, og religion har ingen spesielt viktig posisjon i landet. Til en studie svarte 45 % av landets befolkning at «religion ikke er en viktig del av livet».70 % av befolkningen regner seg selv som muslimer, der den største bevegelsen er sunniislam, i tillegg til en stor mengde ortodokse kristne, som utgjør 25 % av befolkningen.
== Historie ==
I det meste av sin historie har området som utgjør dagens moderne stat Kasakhstan vært bebodd av nomadiske stammer. På 1500-tallet fremsto kasakherne som en egen nasjonal gruppe, delt inn i tre hovedflokker. Russerne begynte å avansere inn på det kasakhstanske steppene på 1700-tallet, og ved midten av 1800-tallet var hele Kasakhstan en del av Det russiske keiserdømmet. Etter den russiske revolusjonen i 1917 og den påfølgende borgerkrigen ble området Kasakhstan reorganisert flere ganger før det ble den kasakhisk-sovjetiske sosialistrepublikken i 1936 og som en del av Sovjetunionen. I løpet av 1900-tallet var Kasakhstan område for flere større sovjetiske prosjekter, inkludert Jomfrulandplanen til Nikita Khrusjtsjov, Bajkonur kosmodrom (verdens største og eldste fungerende rakettoppskytingsbase) og semipalatinsk testområde, Sovjetunionens hovedområde for å teste atomvåpen.
Kasakhstan erklærte seg selv som en uavhengig stat den 16. desember 1991 som den siste sovjetiske republikk som så gjorde. Lederen fra kommunisttiden, Nursultan Nazarbajev, ble landets nye president. Siden 1991 har Kasakhstan etterstrebet en balansert utenrikspolitikk og arbeidet for å utvikle landets økonomi, særlig hydrokarbonindustrien. Mens landets økonomiske utsikter er blitt stadig bedre, har president Nazarbayev opprettholdt streng kontroll over landet politikk. Landets internasjonale prestisje har langsomt bedret seg. Landet er i dag betraktet som en dominerende stat i Sentral-Asia. Kasakhstan er et medlem av mange internasjonale organisasjoner, blant annet Forente nasjoner, NATOs Samarbeid for fred, Samveldet av uavhengige stater, og Shanghai-gruppen. I 2010 hadde Kasakhstan formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa.
Den 4. januar 2022 brøt det ut opptøyer som startet med demonstrasjoner mot høye gasspriser. Rådhuset i Almaty ble stormet, presidenten innførte nasjonal unntakstilstand, og statsminister Askar Mamin gikk av. En styrke fra Den kollektive sikkerhetspakten kom til landet, og opprøret ble slått ned.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
Kasakhstan er inndelt i 14 oblaster (kasakhisk: облыстар), som igjen er oppdelt i distrikter (kasakhisk: аудандар).
Hver oblast ledes av en «akim» (guvernør) utpekt av presidenten. Kasakhstans regjering flyttet hovedstaden fra Almaty til Astana 10. desember 1997.
=== Statsministre ===
Sergey Tereshchenko (1991–1994)
Akezhan Kazhegeldin (1994–1997)
Nurlan Balgimbayev (1997–1999)
Qasym-Jomart Toqaev (1999–2002)
Imangali Tasmagambetov (2002–2003)
Danijal Akhmetov (2003–2007)
Karim Massimov (2003–2012)
Serik Akhmetov (2012–2014)
Karim Massimov (2014–2016)
Bakhytzhan Sagintayev (2016–2019)
Askar Mamin (2019–2022)
Kasakhstan hadde visepresident i perioden 1991–1996.
== Næringsliv ==
Kasakhstan er den største republikken i Sentral-Asia fra det tidligere Sovjetunionen, og har store mengder med fossilt brensel og forskjellige mineraler. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning ble det økonomisk krise i området, men regjeringen lyktes i å gjennomføre økonomiske reformer. Kasakhstan har nå en stabil økonomi, og den tidligere fattigdommen er redusert, hovedsakelig på grunn av olje.
Kasakhstan og Kina startet et samarbeid med å bygge en oljeledning, kalt Atasu-Alashankou-rørledningen, fra Kaspihavet til Kina, og dette prosjektet sto ferdig i 2006. Kasakhstan er nå det rikeste landet i Sentral Asia. De har et banksystem som ligner på det i Øst-Europa. Fortsatt lever likevel 19 % av befolkningen i ekstrem fattigdom.
== Samfunn ==
=== Urbanitet ===
==== Største byer ====
Almaty (Alma-Ata)
Astana (Akmola)
Atyrau
Karaganda
Kostanay
Semej
Zjeskasgan
== Kasakhstan - Norge, bilaterale forhold ==
=== Politisk samarbeid ===
Den 2. januar 1992 anerkjente Kongeriket Norge Republikken Kasakhstans uavhengighet. 5. juni 1992 ble det etablert diplomatiske forbindelser mellom de to landene.
Den 21. juni 2004 åpnet Kasakhstan en diplomatisk representasjon i Oslo. Representasjonen ble i mars 2012 omgjort til ambassade med president Nursultan Nazarbayevs resolusjon.
Siden april 2019 har Yerkin Akhinzhanov vært Kasakhstans ambassadør til Norge. Ole Johan Bjørnøy er Norges hjemmebaserte ambassadør for Kasakhstan.
Kasakhstans første president Nursultan Nazarbayev hadde et offisielt besøk til Oslo i april 2001. Han hadde møter med Kong Harald V, statsminister Jens Stoltenberg og Stortingets visepresident Hans Johan Røsjorde. Det ble signert en rekke bilaterale dokumenter, blant annet Felleserklæring om den videre utviklingen av de bilaterale fobindelsene og samarbeidet mellom Kasakhstan og Norge. Nazarbayev holdt også et foredrag om Kasakhstans utenrikspolitikk i NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt). Videre ble det arrangert et møte med representanter fra olje- og gassektoren, telekommunikasjonsbransjen, den maritime sektoren og reiselivs- og byggebransjen i Norge.
Statsminister Kjell Magne Bondevik besøkte Kasakhstan i 2004, og Kronprins Haakon – i 2010. I oktober 2018 møtte president Nursultan Nazarbayev statsminister Erna Solberg under ASEM-toppmøtet (Asia-Europe Meeting) i Brussel.
Den 25. september 2019 var det møte mellom Kasakhstans utenriksminister Mukhtar Tleuberdi og Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide under den 74. sesjonen av FNs generalforsamling.
Den juridiske rammen for det bilaterale samarbeidet mellom de to landene inkluderer Overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue, Avtale om tilbaketaking av personer, Avtale om fritak for visumplikt for innehavere av diplomatpass, Avtale om internasjonal veitransport og en rekke andre dokumenter.
Som en del av den tverrparlamentariske dialogen besøkte leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomité Anniken Huitfeldt og medlem av Stortingets energi- og miljøkomité Åsmund Aukrust Kasakhstan i 2018.
Både Kasakhstan og Norge er aktive tilhengere av ikke-spredning og nukleær sikkerhet. De to landene har liknende posisjoner når det gjelder global kjernefysisk sikkerhet. Dette feltet forener de to landenes vitenskapelige og akademiske miljøer, samt deres sivilsamfunn. Som anerkjennelse av Kasakhstans spesielle bidrag til styrking av internasjonal sikkerhet og ikke-spredning gjennomføres det felles analytiske studier og organiseres internasjonale arrangementer med deltakelse av NGOer og Kasakhstans og Norges offentlighet.
Kasakhstan og Norge bidrar betydelig til ikke-spredning og nukleær nedrustning. Landene er viktige aktører innen kjernekraft. Norge er et av giverlandene til IAEAs brenselbank for lavt anriket uran i Kasakhstan. Opprettelsen av brenselbanken ble initiert av den amerikanske organisasjonen Nuclear Threat Initiative (NTI) i 2006. Prosjektets giverland inkluderer USA med 49 millioner dollar, EU med 25 millioner euro, Kuwait med 10 millioner dollar, De forente arabiske emirater med 10 millioner dollar, Norge med 5 millioner dollar og Kasakhstan med 400 tusen dollar og naturalytelser. Kasakhstan mente at brenselbankens opprettelse vil bidra til å styrke ikke-spredningsregimet, samt øke IAEAs og Ikkespredningsavtalens rolle, derfor uttrykte landet støtte til prosjektet ved å være villig til å plassere brenselbanken på sitt territorium. I 2011 sendte Kasakhstan søknad om dette til IAEA (Det internasjonale atomenergibyrået), og organisasjonens styre godkjente prosjektet til avtale med landet 11. juni 2015. 27. august 2015 arrangerte man signeringseremonien for avtalepakken mellom Kasakhstan og IAEA. Seremonien var i relatert til 29. august – datoen for nedleggelsen av atomprøvestedet Semipalatinsk i Kasakhstan. Representanter for Norge deltok også under seremonien.
Den 21. november 2019 ble den norske utgaven av Nursultan Nazarbayevs bok Fredens episenter lansert på Literatturhuset i Oslo.
=== Handel og økonomisk samarbeid ===
Ifølge Kasakhstans finansdepartement var handelsomsetningen mellom de to landene 82 millioner dollar i perioden januar-november 2019. Kasakhstans eksport til Norge utgjorde 8 millioner dollar og importen fra Norge til Kasakhstan – 74 millioner dollar. I 2018 var handelsomsetningen 60 millioner dollar, Kasakhstans eksport til Norge utgjorde 15 millioner dollar og importen fra Norge til Kasakhstan – 45 millioner dollar.
Ifølge Kasakhstans nasjonalbank of the Republic of Kasakhstans var direkte investeringer (reinvesterte inntekter) fra Norge til Kasakhstan 2,1 millioner dollar i de tre første kvartalene i 2019. I 2018 var direkte investeringer fra Norge til Kasakhstan 1,1 millioner dollar.
Per november 2019 opererer 25 juridiske personer, filialer og representasjonskontorer med norsk deltakelse i Kasakhstan, blant annet oljeserviceselskapene North Caspian Engineering og DNV GL Kazakhstan.
Norway Kazakhstan Chamber of Commerce and Industry med leder Alexander Khrol fra Nord Development AS har operert siden 2015. En honorær konsul har blitt utnevnt med sikte på å fremme handel og økonomisk samarbeid mellom de to landene og inkludering av små og mellomstore bedrifter i felles investeringsprosjekter.
Den 24. september 2019 undertegnet Kazmunaygaz og Equinor avtale om felles aktiviteter i hovedstaden Nur-Sultan.
Siden Norge er en av de største eksportørene av hydrokarbon, er landet interessant for Kasakhstan med tanke på utvikling av landets olje- og gassektoren. Norges erfaring ble nøye studert under opprettelsen av Kasakhstans oljefond Nasjonalfondet. I Norge jobber og studerer flere kasakhstanske spesialister på olje og gass. Norske serviceselskaper er involvert i service av Kasakhstan olje- og gassindustri.
Innføring av nye teknologier innen landbruk, utvikling av transport og logistikk, grønn økonomi, reiseliv og idrett er lovende samarbeidområder for de to landene.
=== Kulturelt og humanitært samarbeid ===
I 2002 gjennomførte UNESCO sammen med Norwegian Funds-in-Trust et prosjekt om forvaltning, bevaring og promotering av helleristningene i Tamgaly-kløften. Dette resulterte i at helleristningene ble i 2004 tatt med på UNESCOs verdensarvliste. Samarbeidsprosjektet "Kurgan DNA" har studert mulige etnografiske og kulturelle bånd mellom folk i Kasakhstan og Norge. Analysen av det samlede genetiske materialet har bekreftet at mer enn 50% av den norske befolkningen har på farssiden en nær genetisk forbindelse med befolkningen som bodde i forhistorisk tid i dagens Kasakhstan.
Kong Harald V fremhevet viktigheten av forskning på landenes felles historie og utvikling på idrettsfeltet da ambassadør Yerkin Akhinzhanov hadde audiens hos ham etter seremonien for levering av ambassadørens akkrediteringsbrev i mai 2019.
Den 1. desember 2019 ble hadde det kasakhstanske etnofolkbandet Uly Dala konsert på Victoria Nasjonal Jazzscene. Fra 6. til 21. desember 2019 ble Kasakhiske filmdager arrengert i Oslo og Stavanger. Fra 14. desember 2019 til 3. januar 2020 ble utstillingen "Kasakhstan - Norge: Sportsdiplomati" arrangert på Skimuseet i Holmenkollen. De berømte idrettsutøverne Vladimir Smirnov, Vegard Ulvang og Sten Stensen deltok under åpningen av utstillingen.
I 2020 begynte Kasakhstans ambassade arbeid med å publisere en liste over falne sovjetiske soldater med kasakhstansk bakgrunn som ble gravlagt i Norge i perioden 1941–1945.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Khoja Ahmed Yasawis mausoleum
Helleristningene i Tamgaly
Saryarka – stepper og innsjøer i nordre KasakhstanSilkeveien
Vestlige Tien ShanMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2014 – Dombra Kuy, tradisjonell musikk
2014 – Tradisjonell kunnskap om å lage jurt
2015 – Aitysh/Aitys, improvisasjonskunst
2016 – Kuresi i Kasakhstan, bryting
2016 – Falkoneri
2018 – Dede Qorqud/Korkyt Ata/Dede Korkut, episk kultur, folkeeventyr og musikk
2018 – Tradisjonelle vår-festligheter med kasakhiske hester
2020 – Tradisjonelt intelligens- og strategispill: Togyzqumalaq, Toguz Korgool, Mangala/Göçürme
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Kazakhstan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Қазақстан – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Kasakhstan i FN-sambandets nettsted Globalis.no
|
| uavhengighetfra = Sovjetunionen
| 3,196 | 3,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luftforsvaret
|
2023-02-04
|
Luftforsvaret
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Flyvåpen', 'Kategori:Luftforsvaret', 'Kategori:Norsk luftfart']
|
Luftforsvaret er Norges flyvåpen, organisert som en forsvarsgren i Forsvaret. Luftforsvaret overvåker, kontrollerer og hevder suverenitet i luftrommet over norsk territorium og tilstøtende områder.
|
Luftforsvaret er Norges flyvåpen, organisert som en forsvarsgren i Forsvaret. Luftforsvaret overvåker, kontrollerer og hevder suverenitet i luftrommet over norsk territorium og tilstøtende områder.
== Historie ==
Hærens flyvevesen ble opprettet i 1912, Marinens flyvevesen i 1916. I 1941 ble de to våpnene underlagt Flyvåpnenes Felleskommando. De to våpen ble 10. november 1944 forenet til en egen forsvarsgren, Luftforsvaret.Navnet på forsvarsgrenen har endret seg noen ganger siden opprettelsen, alt etter som Luftvernartilleriet (LVA) har blitt inkludert eller utskilt. I 1946 ble LVA utskilt fra Hæren og inngikk i Luftforsvaret. Fra 1953 ble LVA tilbakeført til Hæren, og Luftforsvaret ble Det kongelige norske flyvåpen, eller Flyvåpnet. En stortingsproposisjon fra 1957 ble vedtatt i 1959, og LVA inngikk atter en gang i forsvarsgrenen som siden har vært hetende Luftforsvaret.
== Oppgaver ==
Overvåking, kontroll og varsling av luftrommet over norsk territorium og tilstøtende havområder
Politimessig inngripen og kontroll av ukjente fly i fred
Luftforsvar mot angrep på Norges territorium
Offensive flyoperasjoner mot angripers invasjonsstyrke til sjøs, land og i luften
Maritim flyrekognosering over Norges territorialfarvann og tilstøtende havområder
Lufttransport av personell med utstyr for innsetting, fred-krise-krig
Opprettholde og forsvare en baseorganisasjon for egen virksomhet og for mottak av alliert hjelp
Deltakelse i norske beredsskapsstyrker i FN
Søk-, redning- og ambulansetjeneste og lufttransport til støtte for det sivile samfunn og som ledd i internasjonal hjelp.Styrke i fred: 1 430 personer er ansatt i Luftforsvaret, i tillegg kommer ca. 100 befalselever og 600 vernepliktige soldater.
Styrke ved mobilisering: 5 518 personer.
Luftforsvaret består av fire flystasjoner, to Luftforsvarets baser, fem luftvinger, en kontroll- og varslingsstasjon, ett utdanningssenter, elleve skvadroner samt en luftvernartilleribataljon.
== Organisering ==
=== Luftforsvarets ledelse ===
Luftforsvarsstaben
Luftoperativt inspektorat (LOI): Fagutvikling innen lufttjeneste, luftovervåkning og stridsledelse. LOI utgjør det øverste faglige nivået med hensyn til: Taktikkutvikling (fly), koordinerte luftoperasjoner, luftovervåkning og stridsledelse.
Nasjonalt luftoperasjonssenter: Organisering og planlegging for bruk av norsk luftrom.
FlytryggingsinspektoratetSjef Luftforsvaret har syv underliggende enheter:
131 luftving (hovedkvarter på Luftforsvarets stasjon Sørreisa)
132 luftving (hovedkvarter på Ørland flystasjon)
133 luftving (hovedkvarter på Evenes flystasjon)
134 luftving (hovedkvarter på Rygge flystasjon)
Maritim helikopterving (hovedkvarter på Bardufoss flystasjon)
Redningshelikoptertjenesten (hovedkvarter på Sola flystasjon)
Luftforsvarets skoler (hovedkvarter på Kjevik)
== Materiell ==
Luftforsvaret er i 2022 oppsatt med følgende fly og helikoptre:
Kampfly: Lockheed Martin F-35 Lightning II; Fly for overvåkning: Lockheed P-3 Orion som skal erstattes med Boeing P-8 Poseidon, som er under levering; Transportfly: Lockheed Martin C-130 Hercules; Helikopter: Bell 412, redningshelikopter: AgustaWestland AW101 som erstatter Westland Sea King. Dessuten brukes SAAB Safari som skolefly.
I andre land med vesentlig større militære styrker enn Norge har gjerne hæren og marinen egne avdelinger for luftfartøyene de bruker, men i Norge er det kun Luftforsvaret som opererer luftfartøyer. Et unntak er MUAS-droner, som opereres av Hæren.
==== Transport- og tankfly via NATO-samarbeid ====
Norge har tre Boeing C-17 Globemaster III tunge militære transportfly tilgjengelige via Heavy Airlift Wing.
Airbus A330 MRTT (i samarbeid med Multinational Multi Role Tanker Transport Fleet).
=== Luftvern ===
Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System (NASAMS)
== Baser ==
Andøya flystasjon
Banak flystasjon
Bardufoss flystasjon
Luftforsvarsbase Bodø
Evenes flystasjon
Gardermoen flystasjon
Luftforsvarets stasjon Sørreisa
Luftforsvarets skoler på Kjevik
Rygge flystasjon
Sola flystasjon
Værnes garnison
Ørland flystasjon
== Se også ==
Militære grader
Luftforsvarets musikkorps
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fredrik Meyer (1973). Hærens og marinens flyvåpen : 1912–1945. Gyldendal. ISBN 8205056080.
Vera Henriksen (1994). Luftforsvarets historie : Fra opptakt til nederlag (juni 1912 – juni 1940). 1. Aschehoug. ISBN 8203220681.
Tom Arheim, Bjørn Hafsten, Bjørn Olsen, Sverre Thuve (1994). Fra Spitfire til F-16 : Luftforsvaret 50 år 1944–1994. Oslo: Sem & Stenersen. ISBN 82-7046-068-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Royal Norwegian Air Force – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Luftforsvaret er Norges flyvåpen, organisert som en forsvarsgren i Forsvaret. Luftforsvaret overvåker, kontrollerer og hevder suverenitet i luftrommet over norsk territorium og tilstøtende områder.
| 3,199 | 3,199 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Pierre_Raffarin
|
2023-02-04
|
Jean-Pierre Raffarin
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske statsministere', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Poitiers', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Union pour la démocratie française-politikere', 'Kategori:Union pour un mouvement populaire-politikere']
|
Jean-Pierre Raffarin (født 3. august 1948 i Poitiers) er en fransk politiker. Han var statsminister fra 2002 til 2005.
|
Jean-Pierre Raffarin (født 3. august 1948 i Poitiers) er en fransk politiker. Han var statsminister fra 2002 til 2005.
== Liv og virke ==
Raffarin studerte ved Faculté de droit de Paris-Assas og har diplomutdannelse fra École supérieure de commerce i Paris. Han arbeidet fra 1973 med markedsføring for kaffefirmaet Jacques Vabre. I 1976 ble han rådgiver for arbeidsministeren. Mellom 1978 og 1988 foreleste han ved Institut d’études politiques de Paris (Sciences Po). Han arbeidet også i konsulentfirmaet Bernard Krief Communication.Raffarin regnes som giscardist. Han var aktiv i lokal- og regionalpolitikken i Poitiers og Poitou-Charentes. I 1989 ble han valgt til Europaparlamentet. I 1995 ble han generalsekretær i Union pour la démocratie française (UDF). Samme år ble han senator, et verv han hadde til 1997. Fra 1995 til 1997 var han også minister for små og mellomstore bedrifter, handel og håndverk. I 1996 fikk han innført loi Raffarin, en lov som hadde som mål å beskytte småbutikker fra konkurranse fra supermarkeder og kjøpesentre.Fra 1995 til 1995 var Raffarin aktiv i Parti populaire pour la démocratie française (PPDF), før han i 1997 ble visepresident i partiet Démocratie libérale.Etter å holdt mindre politiske verv i det franske politiske systemet ble Raffarin utnevnt til statsminister etter at Jacques Chirac vant presidentvalget i mai 2002. Raffarin ledet Union pour un mouvement populaire (UMP) til seier i valget til nasjonalforsamlingen i juni 2002. Utover i statsministerperioden gikk populariteten hans ned. Han innleverte sin avskjedssøknad etter at velgerne den 29. mai 2005 stemte nei til den europeiske konstitusjonen. Han ble etterfulgt som statsminister av Dominique de Villepin.
Raffarin ble i september 2005 valgt til senator for Vienne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Jean-Pierre Raffarin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Pierre Raffarin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Jean-Pierre Raffarin på Twitter
(en) Jean-Pierre Raffarin hos Europaparlamentet
|
Jean-Pierre Raffarin (født 3. august 1948 i Poitiers) er en fransk politiker.
| 3,200 | 3,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europadagen
|
2023-02-04
|
Europadagen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i mai', 'Kategori:Den europeiske unions symboler', 'Kategori:Europarådet', 'Kategori:Høytidsdager']
|
Europadagen er navnet på to minnedager, 5. og 9. mai, knyttet til europeiske organisasjoner.
|
Europadagen er navnet på to minnedager, 5. og 9. mai, knyttet til europeiske organisasjoner.
== Europarådet: 5. mai ==
Europarådets ministerkomité vedtok i 1964 at 5. mai, som var grunnleggelsesdagen for Europarådet i 1949, skulle kalles Europadagen.
== EU: 9. mai ==
Den europeiske union (EU) feirer 9. mai som Europadagen, til minne om Schuman-planen. Frankrikes utenriksminister Robert Schuman foreslo i en tale 9. mai 1950 at Frankrike og Tyskland, samt ethvert annet europeisk land som måtte ønske å delta, skulle samordne sin kull- og stålproduksjon. Denne talen, som resulterte i Det europeiske kull- og stålfellesskap, anses som begynnelsen på EU.
== Referanser ==
|
Europadagen er navnet på to minnedager, 5. og 9.
| 3,201 | 3,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brussel
|
2023-02-04
|
Brussel
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Brussel', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart']
|
Brussel, Bruxelles eller Brüssel er hovedstaden i Belgia og en av landets tre føderale regioner. På Belgias tre offisielle språk heter byen Bruxelles (fransk), Brussel (nederlandsk) og Brüssel (tysk). Regionen har 1 080 790 innbyggere (2008), mens kommunen har 142 853 innbyggere. Hovedstadsregionen Brussel og dens kommuner er offisielt tospråklige med fransk og flamsk
Brussel regnes også for Den europeiske unions hovedstad, da blant annet Europakommisjonen og Europaparlamentet holder til her. I tillegg ligger NATOs hovedkvarter i byen. Brussel har vært vertsby for verdensutstillinger i 1897, 1910, 1935 og 1958. Til utstillingen i 1958 ble Atomium bygd.
Nederlandsk (flamsk) var det fremherskende språket inntil år 1800 og ble benyttet av et flertall av innbyggerne inntil cirka 1950, men i dag dominerer fransk i det offentlige livet. En undersøkelse fra 2006 viste at fransk tales som familiespråk av 77 %, nederlandsk av 16 %, mens 27 % taler et fremmed språk. Byen har et stort antall utlendinger, dels immigranter fra især Nord-Afrika og Tyrkia, dels medarbeidere og lobbyister ved EU og andre internasjonale organer.
|
Brussel, Bruxelles eller Brüssel er hovedstaden i Belgia og en av landets tre føderale regioner. På Belgias tre offisielle språk heter byen Bruxelles (fransk), Brussel (nederlandsk) og Brüssel (tysk). Regionen har 1 080 790 innbyggere (2008), mens kommunen har 142 853 innbyggere. Hovedstadsregionen Brussel og dens kommuner er offisielt tospråklige med fransk og flamsk
Brussel regnes også for Den europeiske unions hovedstad, da blant annet Europakommisjonen og Europaparlamentet holder til her. I tillegg ligger NATOs hovedkvarter i byen. Brussel har vært vertsby for verdensutstillinger i 1897, 1910, 1935 og 1958. Til utstillingen i 1958 ble Atomium bygd.
Nederlandsk (flamsk) var det fremherskende språket inntil år 1800 og ble benyttet av et flertall av innbyggerne inntil cirka 1950, men i dag dominerer fransk i det offentlige livet. En undersøkelse fra 2006 viste at fransk tales som familiespråk av 77 %, nederlandsk av 16 %, mens 27 % taler et fremmed språk. Byen har et stort antall utlendinger, dels immigranter fra især Nord-Afrika og Tyrkia, dels medarbeidere og lobbyister ved EU og andre internasjonale organer.
== Regionen ==
Hovedstadsområdet Brussel (Bruxelles-Capitale eller Brussels Hoofdstedelijk Gewest) er en av Belgias tre regioner og har 19 kommuner. Regionen er en enklave i Flandern og har 1 018 000 innbyggere, mens selve bykommunen Brussel har 145 000 innbyggere.
Regionen har siden 18. juni 1989 vært en autonom region med eget parlament og regjering, som verken tilhører den nederlandsktalende region Flandern eller den fransktalende region Vallonia. Samtidig er Brussel dog sete for den flamske regionens parlament og regjering.
Brussel og organiseringen av byens administrasjon er et hett politisk tema i Belgia. Det flamske synspunktet var at Brussel var en historisk og kulturelt flamsk by og burde bli værende som en del av Flandern. I tillegg fryktet den flamsktalende befolkningen at en ny autonom region ville føre til at landet fikk to fransktalende regioner, da Brussel med årene hadde skiftet språk. Den fransktalende befolkningen mente de gradvis hadde tatt kontroll over byen gjennom kommunevalgene og at en opprettelse av en tospråklig region ville svekke denne status som fransktalende by.
== Språk ==
Både fransk og nederlandsk er offisielle språk i byen og regionen, og innbyggerne har krav å bli møtt med det språket de selv snakker når de kontakter myndighetene. I praksis foregår den offentlige servisen likevel primært på fransk.
Størstedelen av innbyggerne har fransk som morsmål og hjemmespråk, mens en liten del (10-15 %) snakker flamsk nederlandsk. I dag utgjør immigranter fra blant annet Marokko og Algerie en stor gruppe, som utad bruker fransk. Også de fleste av de ansatte i EU og internasjonale myndigheter og bedrifter velger fransk hvis de må lære seg et lokalt språk.
Et stort antall bosatt i Flandern arbeidsinnpendler til regionen, og Brussel fungerer også som sentrum for handel, service og underholdning for store deler av Flandern. De mange belgiske føderale myndighetene i hovedstaden har nederlandsk som første og fransk som andre språk. Alle gater og jernbanestasjoner er skiltet på nederlandsk og fransk.
Opprinnelig var Brussel nederlandsktalende, og ved Belgias løsrivelse fra Nederlandene i 1830 talte majoriteten av befolkningen nederlandsk.
== Historie ==
=== Nedre Lorraine skilles ut fra Det tysk-romerske riket ===
I 977 ga den tyske keiseren Otto II Nedre Lorraine som lå ved Det tysk-romerske rikets vestre grense til Karl av Nedre Lorraine. Karl av Nedre Lorraine var den franske kongen Ludvig IVs bannlyste sønn, og allerede på det tidspunkt var Brussel omtalt. Byen anses som grunnlagt da Karl av Nedre Lorraine oppførte et lite fort i 979 på øya Sint-Gorik (fransk: Saint-Géry), som ligger i elva Zenne (Senne).
I forbindelse med Karls død på slutten av 900-tallet tok Lambert I av Leuven kontrollen over Nedre Lorraine. I Lambert II av Leuvens regjeringstid ble de første bymurene bygd, og den lille byen ble på 1100-tallet en viktig knutepunkt på veien mellom Brugge og Köln. På denne tiden byttet grevene av Leuven navn til greve av Brabant og Brussel ble hovedstad for hertugdømmet Brabant.
=== Nederlandene samles ===
Fra 1400-tallet ble Brussel residensby for de burgundiske hertuger som samlet Nederlandene og forsøkte å forene de nederlandske provinser med Burgund (Bourgogne).
Under Karl V ble byen hovedstad for alle Nederlandene.
=== Solkongen beleirer byen ===
I 1695 beleiret solkongen Ludvig XIV av Frankrike byen og bombarderte byen i dagene 13. – 15. august. Ca. 4 000 hus ble lagt i grus. Gjenoppbygningen ga plass til de mange flotte hus som i dag kan sees på Grote Markt/Grand-Place, et torg som ble oppført på UNESCOs verdensarvsliste i 1998.
=== Habsburgsk herredømme ===
Brussel forble under spansk-habsburgsk, senere østerriksk-habsburgsk herredømme inntil 1794, da franske revolusjonstropper inntok de østerrikske Nederlandene og innlemmet det som en del av Frankrike. De franske troppers nederlag under keiser Napoleon ble avgjort noen få kilometer fra byen, i den lille byen Waterloo.
=== Nederlandene gjenforenes ===
Etter Napoleons fall i 1813 ble de sørlige og nordlige Nederlandene gjenforent i Kongeriket Nederlandene. Det var to offisielle hovedsteder, og kongen og regjeringen befant seg skiftevis i Haag og Brussel. Parlamentet hadde sete i Brussel og forhandlinger foregikk mest på fransk.
De sørlige Nederlandene var på den tiden rikere og tettere befolket enn de nordlige, og det fanns en industri var i ferd med å vokse fram. Konservative, katolske krefter likte ikke å være underlagt en protestantisk, nederlandsk konge. Brussel ble et av stedene hvor borgerskapets motstand mot det "nederlandske" styret spiret frem.
=== Den belgiske revolusjonen ===
I 1830 brøt det ut spontane opptøyer i byen etter operaforestillingen Le Muette de Portici ved De Munt-teateret (fransk: La Monnaie). Opptøyene var starten på den belgiske revolusjonen som førte til de sørlige Nederlandenes løsrivelse under navnet Belgia 21. juli 1831. Brussel ble landets hovedstad og sete for landets første konge, den tyske Leopold I av Belgia.
Under Leopold IIs regjeringstid gikk byen igjennom mange forandringer. Elven Zenne ble overbygd, hele kvarterer ble sløyfet, det enorme Justispalasset ble bygd, jernbanen ble utbygd og store gater, blant annet Tervuren-avenyen, ble anlagt. Pengene som ble brukt til å finansiere dette kom dels fra landets voksende kull- og stålindustri, men ikke minst fra grov utnyttelse av kolonien Fristaten Kongo som var kongens personlige eiendom.
=== Første verdenskrig ===
Under første verdenskrig ble Brussel erklært for «åpen by», så ingen kamphandlinger fant sted i byen.
=== Andre verdenskrig ===
Fra 10. mai 1940 ble Brussel bombet av tyskerne, men mesteparten av de skadene byen ble påført kom mot slutten av krigen, i 1944-1945.
=== Brussel etter andre verdenskrig ===
Språkgrensen i Belgia ble fastlagt i 1963. Brussel og de nærmeste kommunene fikk tospråklig status. Hovedstadsregionen Brussel ble opprettet 18. juni 1989.
=== Heysel stadion ===
Tragedien på Heizel/Heysel stadion skjedde i Brussel 29. mai 1985 i forbindelse med en finalen i Serievinnercupen i fotball mellom engelske Liverpool FC og italienske Juventus FC. En time før kampstart rev Liverpool-tilhengere ned gjerdet som skilte de to supportergruppene. Juventus-tilhengerne ble presset tilbake mot en falleferdig vegg som kollapset over dem. Til tross for denne ulykken ble kampen spilt, en kamp Juventus vant med 1-0 etter straffespark av Michel Platini. 39 mennesker ble drept, hovedsakelig Juventus-tilhengere. Liverpool ble senere utestengt for all europeisk fotballturneringer i seks år og alle andre engelske fotballklubber i fem år. Det belgiske politiet ble kritisert for dårlig innsats og planlegging.
== Severdigheter ==
Atomium ble laget til verdensutstillingen i Brussel i 1958 og forestiller enhetscellen i en jernkrystall, forstørret 165 milliarder ganger. Monumentet er 103 meter høyt.
De Munt (Muntschouwburg/La Monnaie). Teateret spilte en rolle i opprøret i 1830.
Mikael- og Gudula-katedralen er en gotisk domkirke oppkalt etter byens skytsengel, Erkeengelen Mikael.
Grand-Place/Grote Markt er byens stortorg, som ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1998. Inneholder bl.a. rådhuset og en rekke gamle laugsbygninger.
Koekelbergbasilikaen er verdens femte største kirke. Den er bygget i art deco-stil og er 89 meter høy og 167 meter lang.
Triumfbuen i Jubelpark/Parc de la cinquantenaire er et enormt monument bygd under Leopold II.
Det kongelige slott.
Manneken Pis er en bronseskulptur av en liten gutt.
Jeanneken Pis er en bronseskulptur av en liten jente.
Mini-Europa inneholder kopier av kjente landemerker i Europa, som er forminsket ned til en skala 1:25.
Autoworld bilmuseum.
== Internasjonale organer ==
Brussel blir ofte regnet som hovedstad for EU da flere av de viktigste EU-institusjonene er lagt hit:
Europakommisjonen
EU-rådet
Europaparlamentet
Regionrådet
Økonomisk og sosial komitéEFTA-sekretariatet og EFTAs overvåkingsorgans kontorer er også lokalisert i Brussel, sammen med i alt 120 internasjonale institusjoner. Medregnet 159 ambassader har byen totalt flere enn 2500 diplomater, som gjør at Brussel er verdens nest største senter for diplomatisk virksomhet etter New York. Norge er representert i Brussel gjennom den norske ambassaden til Belgia og Norges delegasjon til EU. I tillegg har en rekke norske organisasjoner, regioner og selskaper interessekontor i Brussel for å jobbe opp mot EU-systemet.
Brussel er vertsby for NATOs hovedkvarter.
== Klima ==
Ifølge Köppens klimaklassifisering har Brussel et maritimt klima (CFB). Brussels nærhet til kystområdene påvirker områdets klima ved å sende marine luftmasser fra Atlanterhavet. Andre våtmarksområder i nærheten bidrar også til det maritimt tempererte klimaet. I gjennomsnitt (basert på målinger de siste 100 år), er det ca. 200 dager med regn per år i Brussel. Snøfall er sjeldent, men kan inntreffe en gang eller to i året.
== Transport ==
Brussel har en undergrunnsbane.
Den primære flyplassen er Brussel lufthavn. I tillegg kommer Brussel-Sør Charleroi lufthavn ved nabobyen Charleroi.
== Tidslinje ==
979 – Byen anses som grunnlagt da Karl av Nedre Lorraine oppførte et lite fort på øya Sint-Gorik.
1695 – Solkongen Ludvig XIV av Frankrike beleiret byen og ca. 4000 hus ble lagt i grus.
1794 – Franske revolusjonstropper inntok de østerrikske Nederlandene og innlemmet det som en del av Frankrike.
1815 – De sørlige og nordlige Nederlandene forenes under Willem I, både Haag og Brussel er hovedsteder.
1831 – De sørlige Nederlandene løsriver seg under navnet Belgia med Brussel som hovedstad.
1985 – 39 mennesker dør i Heysel stadion-tragedien i forbindelse med en finalen i Serievinnercupen i fotball mellom engelske Liverpool FC og italienske Juventus FC.
1989 – Hovedstadsregionen Brussel ble opprettet.
1998 – Grote Markt/Grand-Place ble oppført på UNESCOs verdensarvsliste.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Brussels-Capital Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bruxelles – Brussel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Brussel hos Wikivoyage
=== Offisielle sider ===
Regionens offisielle nettsted
Byens offisielle nettsted
Norske aktører i Brussel
=== Artikler om Brussel ===
48 timer i Brussel (Aftenposten)
Brussels storstue (Aftenposten)
=== Annet ===
Interaktivt kart over Brussel
|
Brussel, Bruxelles eller Brüssel er hovedstaden i Belgia og en av landets tre føderale regioner. På Belgias tre offisielle språk heter byen Bruxelles (fransk), Brussel (nederlandsk) og Brüssel (tysk).
| 3,202 | 3,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giovanni_Cassini
|
2023-02-04
|
Giovanni Cassini
|
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. september', 'Kategori:Dødsfall i 1712', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1625', 'Kategori:Italienske astronomer', 'Kategori:Italienske ingeniører', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Storbyområdet Genova', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Giovanni Domenico Cassini (født 8. juni 1625 i Liguria, død 14. september 1712 i Paris) var en italiensk astronom og ingeniør. Cassini ble født i Perinaldo nær Imperia, på den tiden i Comté de Nice, en del av Hertugdømmet Savoie. Cassini er kjent for sitt arbeid innen feltene astronomi og engineering. Cassini oppdaget fire satellitter til planeten Saturn og bemerket delingen av Saturns ringer, Cassini delingen er oppkalt etter ham. Giovanni Domenico Cassini var også den første som startet prosjektet med å lage det første topografiske kartet over Frankrike.
Saturn-sonden Cassini, sendt opp i 1997, er oppkalt etter ham og ble den fjerde som besøkte Saturn og den første til å gå i bane.
|
Giovanni Domenico Cassini (født 8. juni 1625 i Liguria, død 14. september 1712 i Paris) var en italiensk astronom og ingeniør. Cassini ble født i Perinaldo nær Imperia, på den tiden i Comté de Nice, en del av Hertugdømmet Savoie. Cassini er kjent for sitt arbeid innen feltene astronomi og engineering. Cassini oppdaget fire satellitter til planeten Saturn og bemerket delingen av Saturns ringer, Cassini delingen er oppkalt etter ham. Giovanni Domenico Cassini var også den første som startet prosjektet med å lage det første topografiske kartet over Frankrike.
Saturn-sonden Cassini, sendt opp i 1997, er oppkalt etter ham og ble den fjerde som besøkte Saturn og den første til å gå i bane.
== Merknader ==
== Referanser ==
|
Giovanni Domenico Cassini (født 8. juni 1625 i Liguria, død 14.
| 3,203 | 3,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertil_Ohlin
|
2023-02-04
|
Bertil Ohlin
|
['Kategori:Alumni fra Lunds universitet', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Klippans kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske nobelprisvinnere', 'Kategori:Svenske politikere', 'Kategori:Svenske økonomer', 'Kategori:Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel']
|
Bertil Ohlin (født 23. april 1899 i Klippan i Skåne i Sverige, død 3. august 1979 i Vålådalen i Jämtlands län) var en svensk økonom, økonomisk historiker og politiker.
Ohlin var særlig kjent for sine teorier om internasjonal handel. Det kjente Heckscher-Ohlin teoremet forsøkte å forklare hva slags type produkter land vil eksportere og importere. Bakgrunnen var ifølge dette landenes tilgang på ulike typer ressurser. For eksempel vil et land som har knapphet på arbeidskraft, komme til å importere varer som det kreves mye arbeidskraft til å produsere. Sveriges Riksbanks økonomipris i 1977.
Som politiker var Ohlin partileder i det svenske partiet Folkpartiet fra 1944 til 1967. Han var også handelsminister fra 1944 til 1945.
|
Bertil Ohlin (født 23. april 1899 i Klippan i Skåne i Sverige, død 3. august 1979 i Vålådalen i Jämtlands län) var en svensk økonom, økonomisk historiker og politiker.
Ohlin var særlig kjent for sine teorier om internasjonal handel. Det kjente Heckscher-Ohlin teoremet forsøkte å forklare hva slags type produkter land vil eksportere og importere. Bakgrunnen var ifølge dette landenes tilgang på ulike typer ressurser. For eksempel vil et land som har knapphet på arbeidskraft, komme til å importere varer som det kreves mye arbeidskraft til å produsere. Sveriges Riksbanks økonomipris i 1977.
Som politiker var Ohlin partileder i det svenske partiet Folkpartiet fra 1944 til 1967. Han var også handelsminister fra 1944 til 1945.
== Bibliografi (utvalg) ==
Handelns teori, 1924
Sæt produktionen i gang, 1927
Interregional and International Trade, 1933
Utrikeshandel och handelspolitik, 1. oppl. 1934, 8 rev. oppl. 1965
Penningpolitik, offentliga arbeten, subventioner och tullar som medel mot arbetslöshet, Arbetslöshetsutredningen 1927, SOU 1934:12, 1934
Fri eller dirigerad ekonomi, 1936
The Course and Phases of the World Economic Depression, 1931
The Problem of Employment Stabilization, 1949
Liberal utmaning, 1963
Obekväma fakta, 1971
”Some Comments on Keynesianism and the Swedish Theory of Expansion before 1935”, 1977, i Keynes, Cambridge and the General Theory, red. Patkin & Leith
Bertil Ohlins memoarer: Ung man blir politiker, 1972
Bertil Ohlins memoarer: Socialistisk skördetid kom bort, 1975
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bertil Ohlin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bertil Ohlin hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(en) Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 1977 hos Nobelprize.org
(en) Bertil Ohlin hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 1977
|
Bertil Ohlin (født 23. april 1899 i Klippan i Skåne i Sverige, død 3.
| 3,204 | 3,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hav
|
2023-02-04
|
Hav
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biomer', 'Kategori:Hav']
|
Hav er det sammenhengende vannområdet som skiller kontinentene eller noen del av dette område. Omtrent 71 % av jordens overflate er dekket av sammenhengende saltvannsmasser som vi kaller hav og som vi i dagligtale deler inn i tre verdenshav (oseaner): Atlanterhavet, Indiahavet (Det indiske hav) og Stillehavet. Havet er en del av hydrosfæren og utgjør 97,2 % av denne.
På gammelnorsk het havet mar eller ser, men etter hvert gikk man over til ordet hav, som opprinnelig betydde noe som stiger opp, og hadde vært betegnelsen for flo sjø.
|
Hav er det sammenhengende vannområdet som skiller kontinentene eller noen del av dette område. Omtrent 71 % av jordens overflate er dekket av sammenhengende saltvannsmasser som vi kaller hav og som vi i dagligtale deler inn i tre verdenshav (oseaner): Atlanterhavet, Indiahavet (Det indiske hav) og Stillehavet. Havet er en del av hydrosfæren og utgjør 97,2 % av denne.
På gammelnorsk het havet mar eller ser, men etter hvert gikk man over til ordet hav, som opprinnelig betydde noe som stiger opp, og hadde vært betegnelsen for flo sjø.
== Verdenshavene ==
Formelt er det den Den internasjonale hydrografiske organisasjon (International Hydrographic Organization) som deler opp og setter grenser mellom havområdene. Denne organisasjonen opererer gjerne med fem verdenshav, hvor Sørishavet og Polhavet (Nordishavet) kommer i tillegg til de tre foran nevnte verdenshav.
== Hav ==
Omtrent 71 % av jordoverflaten som dekkes av sammenhengende vannmasser, ca. 362 mill. km². Havet blir vanligvis inndelt i tre oseaner: Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet. Det er flere innhav (f.eks. Middelhavet) og randhav (f.eks. Nordsjøen), som er mer el. mindre omsluttet av landområder. Stillehavet er med 180 mill. km² like stort som Atlanterhavet og Indiahavet til sammen. Saltholdigheten er ca. 3,5 %, og saltet gjør at havvann først fryser ved –2 °C. Overflatetemperaturen varierer fra over 27–28 °C i tropisk hav til –2 °C i Nordishavet om vinteren. På dyp større enn 3 000 m er temperaturen under 3 °C.
== Randhav ==
Som deler av verdenshavene hører en rekke randhav, som for eksempel Nordsjøen, og innhav som for eksempel Middelhavet.
=== Dyphav ===
Verdens dypeste hav er Stillehavet, med Marianergropens 11 034 meter.
== Mineralutvinning ==
Havvann inneholder i gjennomsnitt 3,48 % av NaCl (masseprosent) som utvinnes ved inndampning. Dette er viktigste kilde for bordsalt, det vi også kan kalle koksalt.
== Havets opprinnelse ==
Det finnes flere teorier som forsøker å forklare hvordan Jordens havområder oppsto. De fleste argumenterer for to eller tre opprinnelige kilder til vann, men legger ulik betydning for disse. Av kildene skal være vann som ble frigjort fra Jordens indre i form av damp som først ble dannet i atmosfæren for siden å produsere store mengder regn. En kilde skal være de store mengder med meteoritter som traff den unge jordkloden og som bidro til mengden av vann på Jorden. Ytterligere en kilde kan være en antatt ring av is som gikk rundt Jorden, omtrent som med Saturns ringer, og som Jordens gravitasjon deretter trakk ned i atmosfæren.
== Kjemi ==
=== Saltinnhold ===
Hovedartikkel: SaltvannHavet består av saltvann med en gjennomsnittlig saltkonsentrasjon 35 gram per liter. Saltkonsentrasjonen varierer lite ute på åpent hav, men kan påvirkes av elvemunninger og lignende nær kysten og i innhav som Østersjøen. Saltet utgjøres nesten bare av natriumklorid.
== Forskning ==
Læren om havet kalles oseanografi. Læren om livet i havet kalles for marinbiologi. Læren om geologien på havbunnen kalles maringeologi. I 2006 hadde vi utforsket 5 % av havet.
== Økosystem ==
Havet deles opp i flere økosystem. En horisontal oppdeling gjøres mellom neristisk sone ovenfor kontinentalsoklene og oseanisk sone over oseansokkel. Vertikalt kan havet oppdeles i pelagialen, «det frie vannpeilet», som utgjør største delen av havets vannmasse og som i sin tur oppdeles i ulike soner med ulike lys-, temperatur- og trykk-forhold. Havbunn utgjør en egen sone som kalles bentalen.
== Samfunnssaspekter ==
Se også fiske, sjøfart og havforurensning.
== Kultur ==
I antikkens Hellas var Poseidon havgud; i Roma Neptun.
== Se også ==
Oseanografi
Havbunn
Liste over hav
Havforsuring
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Seas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Atlas of the Oceans – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
UN Atlas of the OceansWWF - Hav & kyst
Havforskningsinstituttet
Miljøstatus i Norge: Hav og kyst
Vannportalen – Ordliste
OceanPortal
HKF – «Et skip er lastet med»
Chalmers og Göteborgs universitets side om hav og miljø
|
Hav er det sammenhengende vannområdet som skiller kontinentene eller noen del av dette område. Omtrent 71 % av jordens overflate er dekket av sammenhengende saltvannsmasser som vi kaller hav og som vi i dagligtale deler inn i tre verdenshav (oseaner): Atlanterhavet, Indiahavet (Det indiske hav) og Stillehavet.
| 3,205 | 3,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kofi_Annan
|
2023-02-04
|
Kofi Annan
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. august', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:FNs generalsekretærer', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Ghanesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Olof Palme-prisen', 'Kategori:Mottakere av Sakharovprisen', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Personer fra Kumasi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Vinnere av Seouls fredspris']
|
Kofi Atta Annan (født 8. april 1938 i Kumasi i Ghana, død 18. august 2018) var diplomat og FNs syvende generalsekretær. Sammen med FN ble han tildelt Nobels fredspris for 2001.
|
Kofi Atta Annan (født 8. april 1938 i Kumasi i Ghana, død 18. august 2018) var diplomat og FNs syvende generalsekretær. Sammen med FN ble han tildelt Nobels fredspris for 2001.
== Liv og virke ==
Kofi, som betyr «gutt født på en fredag», ble født i byen Kumasi i Ghana.
Annan startet sine universitetsstudier i hjembyen Kumasi. Han fortsatte studiene ved Macalester College i byen St. Paul i Minnesota i USA (1961) og Institut universitaire des hautes études internationales i Genève i Sveits (1961–62). Senere studerte han ved Massachusetts Institute of Technology i USA (1971–72).
I 1984 ble han gift med svenske Nane (født Lagergren), datter av Raoul Wallenbergs søster. Paret hadde tre barn fra tidligere ekteskap: Ama, Kojo og Nina.Annan begynte å arbeide i Verdens helseorganisasjon i 1962. I 1996 ble han valgt til generalsekretær i De forente nasjoner, en stilling han ble innsatt i 1. januar 1997. I 2001 ble han gjenvalgt for en ny periode som FNs øverste leder. Han satt perioden ut, til 31. desember 2006.
== Utmerkelser ==
Annan ble i 2004 utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O.R. Tambos følgesvenner. Han har også fått Torstein Dales minnepris av Norges Røde Kors. I 1998 ble han tildelt Seouls fredspris.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kofi Annan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kofi Annan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kofi Annan på Internet Movie Database
(da) Kofi Annan på Filmdatabasen
(da) Kofi Annan på danskfilmogtv.dk
(en) Kofi Annan hos The Movie Database
(en) Kofi Annan på Discogs
(en) Kofi Annan på MusicBrainz
(en) Kofi Annan på Twitter
(en) Kofi Annan på Facebook
(en) Kofi Annan på Instagram
(en) Kofi Annan på LinkedIn
(en) Kofi Annan – Olympedia
(en) Nobels fredspris 2001 hos Nobelprize.org
(en) Kofi Annan hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 2001
|
Kofi Atta Annan (født 8. april 1938 i Kumasi i Ghana, død 18.
| 3,206 | 3,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kleppest%C3%B8
|
2023-02-04
|
Kleppestø
|
['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygder på Askøy', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Hordaland', 'Kategori:Vestlandstubber']
|
Kleppestø er kommunesentrum i Askøy kommune i Vestland og en del av tettstedet Askøy. Her finnes busstasjon og havn for hurtigbåten som trafikkerer båtruten Askøy–Bergen parallelt med buss. Her finnes blant annet rådhus, kjøpesenteret Kleppestø Senter og to bensinstasjoner.
Inntil Askøybroen ble åpnet i desember 1992 gikk fergene fra Kleppestø til Sukkerhusbryggen i Bergen sentrum. Overfartstiden var 18 minutter, og operatør var Rutelaget Askøy-Bergen AS.
De siste 20 år har det vært lansert mange planer for en fornying av Kleppestø som Askøys kommunesentrum. Blant annet har det vært planer om å bygge hotell på den gamle fergekaien. Maltvikhaugen – populært kalt Ølhaugen – ble sprengt bort i 1996 for å gjøre Kleppestø mer åpent, og kjøpesenterne Kleppestø Torg og Aureka har blitt bygget sammen til Kleppestø Senter. Utover dette har det vært relativt beskjeden utvikling av området, noe som antas å skyldes det svært kuperte terrenget.
Redningsselskapet hadde tidligere sin base på Kleppestø men i april 2017 ble stasjonen flyttet til Florvåg, Bakarvågen.Ingrid Espelid Hovig er fra Kleppestø.
|
Kleppestø er kommunesentrum i Askøy kommune i Vestland og en del av tettstedet Askøy. Her finnes busstasjon og havn for hurtigbåten som trafikkerer båtruten Askøy–Bergen parallelt med buss. Her finnes blant annet rådhus, kjøpesenteret Kleppestø Senter og to bensinstasjoner.
Inntil Askøybroen ble åpnet i desember 1992 gikk fergene fra Kleppestø til Sukkerhusbryggen i Bergen sentrum. Overfartstiden var 18 minutter, og operatør var Rutelaget Askøy-Bergen AS.
De siste 20 år har det vært lansert mange planer for en fornying av Kleppestø som Askøys kommunesentrum. Blant annet har det vært planer om å bygge hotell på den gamle fergekaien. Maltvikhaugen – populært kalt Ølhaugen – ble sprengt bort i 1996 for å gjøre Kleppestø mer åpent, og kjøpesenterne Kleppestø Torg og Aureka har blitt bygget sammen til Kleppestø Senter. Utover dette har det vært relativt beskjeden utvikling av området, noe som antas å skyldes det svært kuperte terrenget.
Redningsselskapet hadde tidligere sin base på Kleppestø men i april 2017 ble stasjonen flyttet til Florvåg, Bakarvågen.Ingrid Espelid Hovig er fra Kleppestø.
== Referanser ==
|
Kleppestø er kommunesentrum i Askøy kommune i Vestland og en del av tettstedet Askøy. Her finnes busstasjon og havn for hurtigbåten som trafikkerer båtruten Askøy–Bergen parallelt med buss.
| 3,207 | 3,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raspeball
|
2023-02-04
|
Raspeball
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansk mat', 'Kategori:Latvisk mat', 'Kategori:Litauisk mat', 'Kategori:Norsk mat', 'Kategori:Potetretter', 'Kategori:Svensk mat', 'Kategori:Tysk mat', 'Kategori:Ukrainsk mat']
|
Raspeball (klubb, raspekake, komle, kløbb, kumle, kompe (mindre kompe; kompett), kump(e), potetball, klot, ball) er en tradisjonell matrett. Den er en bolle (ball) laget av potet, mel, salt og vann, av og til fylt med fleskebiter. Raspeballen kan serveres sammen med saltkjøtt, stekt flesk, kålrotbiter, kålrotstappe og annet tilbehør som sukker, margarin, smør, tyttebærsyltetøy, duppe, eller sirup – alt etter lokale eller familiære tradisjoner. (I Bergen kan retten bli servert med poteter, kålrotstappe, saltkjøtt av får, flesk og Vossakorv.) Retten er meget populær i Norge, Sverige, Litauen (der den er nasjonalrett), Latvia, Ukraina og Polen, og ellers i store deler av Sentral-Europa som tilbehør.
Hovedingrediensen er skrelte poteter, som raspes eller males opp og blandes med mel for å få ballene til å henge sammen. Alt etter mengdeforholdet av potetmasse og forskjellige meltyper, vil produktet få forskjellig smak og konsistens.
Enkelte steder i landet lages massen ganske løs, og fingertykke terninger av kjøtt og flesk legges inn i midten av ballen før den legges i gryta for koking (kumpe/kumle med dott). Noen steder blir den også kokt i en pølseformet pose.
Andre steder lages deigen hardere og tilbehøret kokes for seg. (eksempelvis vestlandsk raspeball)
Navnevariasjonene vil ofte gi antydning om hvilke ingredienser som er brukt og hvilket distrikt oppskriften kommer fra.
Varianten blodklubb lages av blod, mel, salt og flesk.
|
Raspeball (klubb, raspekake, komle, kløbb, kumle, kompe (mindre kompe; kompett), kump(e), potetball, klot, ball) er en tradisjonell matrett. Den er en bolle (ball) laget av potet, mel, salt og vann, av og til fylt med fleskebiter. Raspeballen kan serveres sammen med saltkjøtt, stekt flesk, kålrotbiter, kålrotstappe og annet tilbehør som sukker, margarin, smør, tyttebærsyltetøy, duppe, eller sirup – alt etter lokale eller familiære tradisjoner. (I Bergen kan retten bli servert med poteter, kålrotstappe, saltkjøtt av får, flesk og Vossakorv.) Retten er meget populær i Norge, Sverige, Litauen (der den er nasjonalrett), Latvia, Ukraina og Polen, og ellers i store deler av Sentral-Europa som tilbehør.
Hovedingrediensen er skrelte poteter, som raspes eller males opp og blandes med mel for å få ballene til å henge sammen. Alt etter mengdeforholdet av potetmasse og forskjellige meltyper, vil produktet få forskjellig smak og konsistens.
Enkelte steder i landet lages massen ganske løs, og fingertykke terninger av kjøtt og flesk legges inn i midten av ballen før den legges i gryta for koking (kumpe/kumle med dott). Noen steder blir den også kokt i en pølseformet pose.
Andre steder lages deigen hardere og tilbehøret kokes for seg. (eksempelvis vestlandsk raspeball)
Navnevariasjonene vil ofte gi antydning om hvilke ingredienser som er brukt og hvilket distrikt oppskriften kommer fra.
Varianten blodklubb lages av blod, mel, salt og flesk.
== Se også ==
Blandaball
Chapalele
== Litteratur ==
Kurt Eriksson; Den grå juvel: Av jord er den kommet, Kompe Forlaget, 2005
== Eksterne lenker ==
NRK: Kumperdøser, kompadøs og annan rognmat
|
Raspeball (klubb, raspekake, komle, kløbb, kumle, kompe (mindre kompe; kompett), kump(e), potetball, klot, ball) er en tradisjonell matrett. Den er en bolle (ball) laget av potet, mel, salt og vann, av og til fylt med fleskebiter.
| 3,210 | 3,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1_%25-klubb
|
2023-02-04
|
1 %-klubb
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Motorsykkelgjenger']
|
1 %-klubb er en betegnelse på en motorsykkelklubb som selv definerer seg som lovløs, eller rettere sagt som kun anerkjenner og følger sine egne lover og regler. Begrepet oppsto etter opptøyene på et MC-treff i Hollister i California i 1947, hvor American Motorcyclist Association angivelig uttalte at 99 % av motorsyklistene er lovlydige, med hentydning til at den siste prosenten er lovløs. AMA har senere benektet at dette noengang er sagt fra dem.
|
1 %-klubb er en betegnelse på en motorsykkelklubb som selv definerer seg som lovløs, eller rettere sagt som kun anerkjenner og følger sine egne lover og regler. Begrepet oppsto etter opptøyene på et MC-treff i Hollister i California i 1947, hvor American Motorcyclist Association angivelig uttalte at 99 % av motorsyklistene er lovlydige, med hentydning til at den siste prosenten er lovløs. AMA har senere benektet at dette noengang er sagt fra dem.
== Klubber i Norge ==
Norge har i dag flere 1 %-klubber: Gremium MC, Hells Angels, Bandidos, Coffin Cheaters, Outlaws, Gladiators MC, Gypsy Joker, MC Vikings , Road Pirates MC, Rock Machine MC, Satudarah og Mongols Motorcycle Club.
Klubbene anser seg som brorskap, og politiet hevder at to tredeler av medlemmene i Norge er straffedømte. Av de 115 som var medlemmer av Hells Angels i perioden 2010–2012, var 71 prosent domfelt. I Bandidos var 62 prosent domfelt, og i Coffin Cheaters 56 prosent. Ifølge Politidirektoratet er medlemmene i 1 %-klubbene ofte involvert i grov kriminalitet, særlig innførsel av narkotika, torpedovirksomhet og vold.
== Referanser ==
|
Klubb kan vise til:
| 3,211 | 3,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mindaugas
|
2023-02-04
|
Mindaugas
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn']
|
Mindaugas er et litauisk mannsnavn som kan være dannet av mintis, «visdom», og daug, «mye».
Navn er brukt på to litauiske konger: Mindaugas I av Litauen og Mindaugas II av Litauen.
|
Mindaugas er et litauisk mannsnavn som kan være dannet av mintis, «visdom», og daug, «mye».
Navn er brukt på to litauiske konger: Mindaugas I av Litauen og Mindaugas II av Litauen.
== Utbredelse ==
Mindaugas er et svært vanlig navn i Litauen, men er lite brukt i andre land.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Mindaugas i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Mindaugas I av Litauen (1236–1263), Litauens første konge
Mindaugas II av Litauen (1864–1928), tysk hertug som ble valgt men aldri innsatt som konge av Litauen
Mindaugas Grigalevicius (f. 1981), litauisk fotballspiller
Mindaugas Katelynas (f. 1983), litauisk basketballspiller
Mindaugas Kalonas (f. 1984), litauisk fotballspiller
Mindaugas Baguzis, litauisk fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Mindaugas
(en) Think Baby Names: Mindaugas
|
| kjønn = mann
| 3,212 | 3,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauere
|
2023-02-04
|
Litauere
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etniske grupper i Litauen']
|
Litauere er et europeisk folk, hjemmehørende i Litauen der det bor ca. 3 millioner litauere. Litauere fins også fra gammalt av i nabolanda Hviterussland, Polen og i den russiske enklaven mellom Litauen og Polen, Kaliningrad.
Litauerne snakker litauisk. Litauisk og latvisk er de eneste nålevende språk i den baltiske språkgruppe. Språklig og kulturelt nær beslekta med litauere er prøyssere, et baltisk folk som bodde sør for litauerne, men som blei erobra, massakrert og seinere assimilert av tyskere i det tyske Øst-Preussen.Det er emigrantmiljøer av betydning i USA (Chicago), Australia og Sør-Amerika. Det er også i Norge et stort emigrantmiljø av litauere. I Norge (i 2019) bor det 45 415 litauere, og de har på kort tid blitt den nest største innvandrergruppen (etter polakker). Litauere utgjør 0,85% av Norges totale befolkning, og 4,81% av alle immigranter i Norge er litauere.
|
Litauere er et europeisk folk, hjemmehørende i Litauen der det bor ca. 3 millioner litauere. Litauere fins også fra gammalt av i nabolanda Hviterussland, Polen og i den russiske enklaven mellom Litauen og Polen, Kaliningrad.
Litauerne snakker litauisk. Litauisk og latvisk er de eneste nålevende språk i den baltiske språkgruppe. Språklig og kulturelt nær beslekta med litauere er prøyssere, et baltisk folk som bodde sør for litauerne, men som blei erobra, massakrert og seinere assimilert av tyskere i det tyske Øst-Preussen.Det er emigrantmiljøer av betydning i USA (Chicago), Australia og Sør-Amerika. Det er også i Norge et stort emigrantmiljø av litauere. I Norge (i 2019) bor det 45 415 litauere, og de har på kort tid blitt den nest største innvandrergruppen (etter polakker). Litauere utgjør 0,85% av Norges totale befolkning, og 4,81% av alle immigranter i Norge er litauere.
== Referanser ==
|
Litauere er et europeisk folk, hjemmehørende i Litauen der det bor ca. 3 millioner litauere.
| 3,213 | 3,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marc_Forn%C3%A9_Moln%C3%A9
|
2023-02-04
|
Marc Forné Molné
|
['Kategori:Andorras statsministre', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Andorra la Vella', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Marc Forné Molné (født 30. desember 1946) var statsminister i Andorra fra 1994 til 2005.
Marc Forné Molné er utdannet ved universitetet i Barcelona. Av profesjon er han advokat, og har for øvrig redigert tidsskriftet Andorra 7 i elleve år.
|
Marc Forné Molné (født 30. desember 1946) var statsminister i Andorra fra 1994 til 2005.
Marc Forné Molné er utdannet ved universitetet i Barcelona. Av profesjon er han advokat, og har for øvrig redigert tidsskriftet Andorra 7 i elleve år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fra Marc Forné Molnés tale ved toppmøte i København (1995).
|
Marc Forné Molné (født 30. desember 1946) var statsminister i Andorra fra 1994 til 2005.
| 3,216 | 3,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Didgeridoo
|
2023-02-04
|
Didgeridoo
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australsk musikk', 'Kategori:Naturhorn']
|
Didgeridoo (didjeridu, yidaki, yirdaki, oa.) er et australsk blåseinstrument, som består av et langt, uthult trerør. Selv om det er laget av tre, kategoriseres det som messingblåseinstrument. En blåser på instrumentet som en trompet, og bruker munnhulen og leppene til å skape forskjellige klangfarger. Den vanlige spilleteknikken innebærer bruk av sirkelpust, slik at man får en uavbrutt tone. I motsetning til på vanlige messingblåseinstrumenter, der man bruker leppene til å skifte mellom tonene i naturtonerekka, spiller man på didgeridoo kun pedaltonen.
Ordet didgeridoo eller didjeridoo er et lydmalende ord som har vært kjent fra skribenter siden 1920-årene. Det er ikke opprinnelig et ord australierne brukte. Forskjellige ord har vært brukt om instrumentet på australske språk. Ordet yirdaki blir brukt av Yolngu-folket på Arnhem land.
En didgeridoo blir fremstilt av uthulede grener. Australierne bruker mye tid på å finne egnede grener. En didgeridoo blir ofte svært kunstferdig utformet. De didgeridooene som selges til turister er som oftest ikke helt autentiske i sin utforming.
|
Didgeridoo (didjeridu, yidaki, yirdaki, oa.) er et australsk blåseinstrument, som består av et langt, uthult trerør. Selv om det er laget av tre, kategoriseres det som messingblåseinstrument. En blåser på instrumentet som en trompet, og bruker munnhulen og leppene til å skape forskjellige klangfarger. Den vanlige spilleteknikken innebærer bruk av sirkelpust, slik at man får en uavbrutt tone. I motsetning til på vanlige messingblåseinstrumenter, der man bruker leppene til å skifte mellom tonene i naturtonerekka, spiller man på didgeridoo kun pedaltonen.
Ordet didgeridoo eller didjeridoo er et lydmalende ord som har vært kjent fra skribenter siden 1920-årene. Det er ikke opprinnelig et ord australierne brukte. Forskjellige ord har vært brukt om instrumentet på australske språk. Ordet yirdaki blir brukt av Yolngu-folket på Arnhem land.
En didgeridoo blir fremstilt av uthulede grener. Australierne bruker mye tid på å finne egnede grener. En didgeridoo blir ofte svært kunstferdig utformet. De didgeridooene som selges til turister er som oftest ikke helt autentiske i sin utforming.
== Se også ==
Alpehorn
Fløyte
Panfløyte
== Eksterne lenker ==
iDIDJ Australia: Australian Didgeridoo Cultural Hub
|
Didgeridoo (didjeridu, yidaki, yirdaki, oa.) er et australsk blåseinstrument, som består av et langt, uthult trerør.
| 3,219 | 3,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alleen
|
2023-02-04
|
Alleen
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Agderstubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Lyngdal', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-06']
|
Alleen er administrasjonssenter i Lyngdal kommune i Agder. Det ligger i tettstedet Lyngdal på østsiden av Lygna, to kilometer fra E39 på veien til Farsund og Lista (ved fylkesvei 43). Lyngdal kultursenter ligger i Alleen. Ellers er Alleen et handlesenter for de midtre deler av Vest-Agder. Disse tradisjonene skriver seg ikke minst fra Dyrskuet i Lyngdal, som har holdt til like ved Alleen. Utenfor Lyngdal rådhus, som ligger i Alleen, står Lyngdalskua på sokkel og minner om betydningen landbruket har hatt for kommunen.
Navnet Alleen kommer av den alléen som ble anlagt av gartner Johan Gotlob Lucius i 1750-årene, og som gikk fra sorenskrivergården på Berge gård til Bergemoen, hvor Lucius bygde hus. Man antar at de første byggene ble satt opp på gården på slutten av 1600-tallet.
Alleen har også barne- og ungdomsskole – henholdsvis Berge barneskole og Berge skole.
|
Alleen er administrasjonssenter i Lyngdal kommune i Agder. Det ligger i tettstedet Lyngdal på østsiden av Lygna, to kilometer fra E39 på veien til Farsund og Lista (ved fylkesvei 43). Lyngdal kultursenter ligger i Alleen. Ellers er Alleen et handlesenter for de midtre deler av Vest-Agder. Disse tradisjonene skriver seg ikke minst fra Dyrskuet i Lyngdal, som har holdt til like ved Alleen. Utenfor Lyngdal rådhus, som ligger i Alleen, står Lyngdalskua på sokkel og minner om betydningen landbruket har hatt for kommunen.
Navnet Alleen kommer av den alléen som ble anlagt av gartner Johan Gotlob Lucius i 1750-årene, og som gikk fra sorenskrivergården på Berge gård til Bergemoen, hvor Lucius bygde hus. Man antar at de første byggene ble satt opp på gården på slutten av 1600-tallet.
Alleen har også barne- og ungdomsskole – henholdsvis Berge barneskole og Berge skole.
== Eksterne lenker ==
Lyngdal kultursenter
|
Alleen er administrasjonssenter i Lyngdal kommune i Agder. Det ligger i tettstedet Lyngdal på østsiden av Lygna, to kilometer fra E39 på veien til Farsund og Lista (ved fylkesvei 43).
| 3,220 | 3,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estetikk
|
2023-02-04
|
Estetikk
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Estetikk', 'Kategori:Filosofi', 'Kategori:Kunst', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Estetikk (fra gresk aisthesis, αἴσθησις, «sansekunnskap» eller «oppfatning») er «læren om det vakre og skjønne i kunsten».
Betegnelsen estetikk ble for første gang brukt av den tyske filosofen Alexander Gottlieb Baumgarten (1714–1762) i boken Aesthetica 1750–1758. Dette la grunnlaget for estetisk filosofi som en selvstendig filosofisk vitenskap med utgangspunkt i opplevelsen av kunst.
|
Estetikk (fra gresk aisthesis, αἴσθησις, «sansekunnskap» eller «oppfatning») er «læren om det vakre og skjønne i kunsten».
Betegnelsen estetikk ble for første gang brukt av den tyske filosofen Alexander Gottlieb Baumgarten (1714–1762) i boken Aesthetica 1750–1758. Dette la grunnlaget for estetisk filosofi som en selvstendig filosofisk vitenskap med utgangspunkt i opplevelsen av kunst.
== Opplevelse, sansning, kulturell smak ==
Estetikk kan også defineres som en generell teori om sansning og opplevelse. Estetikk blir gjerne brukt i dagliglivet i tillegg til i kunsten for å beskrive noe som blant annet naturen eller hvor ryddig hjemme det er hos noen. En ting kan beskrives som «skjønt», «stygt», «behagelig» og «ubehagelige å se på» for eksempel. Hvordan menneskene opplever verden gjennom syn, hørsel og de andre sansene man har kan påvirke hvilken valg en tar. Estetikk har hatt en viktig rolle i både design, arkitektur, musikk og lignende.
Et teoretisk grunnlag for dette finnes hos den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) som avgrenser estetikken ved å belyse hvilke holdninger av ikke-estetisk art som gjør seg gjeldende i det sosiale spillet i kulturlivet. For å skjønne dette, må en analysere de kjennetegnene eller signalene som de ulike aktørene omgir seg med.
Ordet estetikk kan også brukes som et samlebegrep på felles stilidealer, en kulturell smak eller et kunstsyn som er dominerende innenfor en periode eller et samfunn. En kan således snakke om hinduismens estetikk, nazismens estetikk og så videre.
== Estetiske fag ==
Estetiske fag brukes ofte om kreative fag som billedkunst og forskjellige formgivningsfag, men kan også omfatte for eksempel dans, teater, kunsthistorie, musikk, skjønnlitteratur og liknende.
== Estetisk sans ==
Estetiker er en personlighetstype. En av parametrene (S) i Jungiansk Type Index betegner hvor mye en person fokuserer på den sanselige, konkrete virkeligheten. Motsvarende betegner (N) i JTI en person som legger vekt på underliggende mening og ideene bak det sanselige. I evolusjonær psykologi blir både estetisk sans og evnen til å framstille estetikk (kunst) et resultat av evolusjon, særlig seksuell seleksjon.
== Forskning ==
Tidlig i det forrige århundret ble kunstskolene i England opptatt av at mange av deres tidligere elever ikke ble vellykkede kunstnere. Ønsket om å finne ut mer om dette ble gitt som forskningsoppdrag til det psykologiske instituttet ved et av universitetene.
For å finne hva som skilte, startet de med å la studenter og veletablerte kunstnere gå gjennom en bok der hvert sidepar skulle rangeres mot naboen, slik at de begynte med om de likte en trekant bedre enn en strek og fortsatte via forskjellige figurer og farger til bilder.
Testen ble bearbeidet ved å sette parene sammen slik et flertall av de vellykkede kunstnerne fant det riktig. Nye kunststudenter ble så testet med samme testen – og etter noen år ble karrieren sjekket. Parallelt ble testen gitt til et bredere utvalg av mennesker.
Funnene ble ikke regnet for særlig nyttige: Man fant at ca. 15% av en gitt befolkning i høy grad var enige om hvilke figurer som ble foretrukket. Videre kunne denne gruppen være enige om et bilde av en bestemt kunstner var «bedre» eller «dårligere», uavhengig av egne stilpreferanser. Kunstskoleelever som skåret høyt på testen gjorde det verken bedre eller dårligere enn de andre i livet, men de var bedre til å plukke ut «gode» bilder, altså kunstkritikk.
Prosjektet ble ikke fulgt opp etter andre verdenskrig. Psykologen H.J. Eysenck hevdet at dette trolig skyldtes at forskningen pekte mot at der fantes en slags «estetikk-elite», og at prosjektet dermed var i strid med tidens tanker om likhet.
Nevroestetikk er en underdisiplin av nevrovitenskapene som blant annet prøver å forklare hvordan sanseinntrykk av kunstneriske opplevelser, samt kunstnerisk kreativitet og skaperevne er knyttet til spesielle nevrologiske substrat.
== Beslektede ord ==
Estetisk brukes om det som følger estetikkens regler eller er harmonisk og vakkert.
Estetiker eller estet er en person som er særlig opptatt av det vakre.
Å estetisere vil si å forskjønne noe, særlig overdrevent og utelukkende.
Estetisisme er en innstilling der en person først og fremst legger vekt på estetiske kvaliteter og alt som er pent.
== Se også ==
Kunst
Kunstfilosofi
== Litteratur ==
Monroe C. Beardsley Aesthetics from Classical Greece to the present, London 1966, ISBN 0-8173-6623-7
Monroe C. Beardsley Aesthetics, problems in the Philosophy of Criticism, Indianapolis, Cambridge 1981, ISBN 0-915145-09-X
Donald Broady og Mikael Palme Pierre Bourdieus kultursociologi i Thuen , Harald og Vaage, Sveinung (redaktører) Oppdragelse til det moderne. Oslo: Universitetsforlaget 1989
Odd Brochmann En bok om stygt og pent Oslo 1953, senere også øvrige nordiske språk samt tysk og engelsk.
Jørgen Dehs Æstetisk teorier, Odense 1995, ISBN 87-7838-131-2
Kjell S. Johannessen: Kunstverket som estetisk objekt, Solum forlag, Oslo 1983, ISBN 8256003030
Immanuel Kant Kritikk av dømmekraften, Oslo 1995, ISBN 82-530-1719-7
Søren Kjørup Kunstens filosofi, en indføring i Æstetik, Roskilde 2000, ISBN 87-7867-044-6
Jean Lacoste Idéen om det skjønne, Trekk fra estetikkens historie, Norsk utgave 1997, ISBN 82-91004-45-5
Magne Malmanger Kunsten og det skjønne, vesterlandsk estetikk og kunstteori fra Homer til Hegel, Oslo 2000, ISBN 82-03-18309-3
Lars Fr. H. Svendsen Kunst, 2000 ISBN 9788200454304
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Filosofi.no om estetikk
Høgskolen i Oslo om estetisk sans
Bestemmelser i plan- og bygningsloven
Om drama og estetiske opplevelser
Oppslagsordet «Estetik» i Nordisk familjebok fra 1907 (på svensk)
Estetikk; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
Kort omtale av «Kunstens filosofi – en indføring i æstetik»
Blogg om estetiske fag
Institutt for estetiske fag
|
Estetikk (fra gresk aisthesis, αἴσθησις, «sansekunnskap» eller «oppfatning»)Oppslagsordet «Æstetik» i Ordbog over det danske sprog 1700-1950 (etymologi, på dansk) er «læren om det vakre og skjønne i kunsten».
| 3,221 | 3,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stersj%C3%B8en
|
2023-02-04
|
Østersjøen
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:20°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Østersjøen']
|
Østersjøen er et innhav mellom Sverige, Finland, Estland, Latvia, Litauen, Russland, Polen, Tyskland og Danmark. Det er forbundet med Kattegat gjennom Øresund, Storebælt og Lillebælt. Mot Øresund er Østersjøen avgrenset langs en linje mellom Falsterbo i Skåne og Stevns fyrhus på Sjælland; mot Storebelt mellom Lolland og sørspissen av Langeland, og mot Lillebelt mellom sørspissen av Ærø og sørspissen av Als.
Østersjøen har tre større utbuktninger – Rigabukta, Finskebukta og Bottenhavet med Bottenviken.
Havet er ca. 386 000 km² stort. Gjennomsnittsdybden er 53 m. Største dyp, som ligger like nord for Gotland, er 459 m. Saltinnhold i sentrale deler av havet er 0,6–1 %.
Det har vært drevet viktig fiske i Østersjøen, men i etterkrigstiden gikk en rekke fiskebestander sterkt tilbake. Forurensing og overfiske ble stimulert av nedgangstidene i de østeuropeiske landene og uklare suverenitetsforhold. I nyere tid har derimot noen arter tatt seg opp igjen.
Det ble i 2007 funnet mulig drivverdige mengder olje i områdene mellom svensk og polsk sektor i den sørøstlige Østersjøen.
|
Østersjøen er et innhav mellom Sverige, Finland, Estland, Latvia, Litauen, Russland, Polen, Tyskland og Danmark. Det er forbundet med Kattegat gjennom Øresund, Storebælt og Lillebælt. Mot Øresund er Østersjøen avgrenset langs en linje mellom Falsterbo i Skåne og Stevns fyrhus på Sjælland; mot Storebelt mellom Lolland og sørspissen av Langeland, og mot Lillebelt mellom sørspissen av Ærø og sørspissen av Als.
Østersjøen har tre større utbuktninger – Rigabukta, Finskebukta og Bottenhavet med Bottenviken.
Havet er ca. 386 000 km² stort. Gjennomsnittsdybden er 53 m. Største dyp, som ligger like nord for Gotland, er 459 m. Saltinnhold i sentrale deler av havet er 0,6–1 %.
Det har vært drevet viktig fiske i Østersjøen, men i etterkrigstiden gikk en rekke fiskebestander sterkt tilbake. Forurensing og overfiske ble stimulert av nedgangstidene i de østeuropeiske landene og uklare suverenitetsforhold. I nyere tid har derimot noen arter tatt seg opp igjen.
Det ble i 2007 funnet mulig drivverdige mengder olje i områdene mellom svensk og polsk sektor i den sørøstlige Østersjøen.
== Geologisk utvikling ==
I de 12 000 årene Østersjøen har eksistert har bathymetrien og saliniteten endret seg. Utviklingen av Østersjøen siden siste istid er undersøkt ut fra analyser av de marine sedimentene, og dette har vist at Østersjøen både har vært mer fersk og mer salt enn den er i dag. Denne naturlige variasjonen er forårsaket av landhevinger og -senkinger, endringer i vannstand og klimatiske variasjoner, som har bevirket større eller mindre åpning fra Østersjøen til åpent hav og større eller mindre vannbidrag til Østersjøen. Med de hydrografiske endringene har også biologien endret og utviklet seg. Selv gjennom de siste 100 år er det observert betydelige endringer i Østersøens salinitet.
Når isdekket trakk seg tilbake fra Sør-Sverige for omtrent 11 000 år siden var Østersjøen et hav med delvis svært forskjellige konturer fra i dag. Gjennom landheving ble etter hvert utløpene sperret og Østersjøen ble en innsjø. Landet hevet seg rask på denne tiden, beregninger tyder på at det til tider kan ha løftet seg mer enn en meter i høyden hvert år. Når dette gikk over til landsenkning i sørvest oppsto det utløp ved Øresund og Storebælt, som i begynnelsen var både bredere og dypere enn i dag, og dermed fikk Atlanterhavets saltvann bedre tilgang.
Østersjøen ble i 2004, sammen med Kattegat og 146 andre områder i verdenshavene, utpekt til "død sone" av FNs miljøprogram (UNEP) på grunn av den store tilførselen av nitrogen og den resulterende oksygenmangelen. I 2011 ble det framlagt planer om å bruke vinddrevne pumper for å pumpe inn oksygen 130 meter under havoverflaten i et forsøk på å gjenopprette et økosystem.
== Historie ==
Romerne kalte Østersjøen Mare Suebicum etter det germanske folket svebere eller Mare Sarmaticum etter samaterne. Da vikingene seilte over sjøen kalte de den Østsjøen (Austmarr navngis for eksempel i Heimskringla). Siden overtok hansaen i Middelalderen. Danmark og Den tyske orden var viktige østersjømakter fram til den svenske stormaktstiden, da Sverige tok over som regionens ledende stat. Under Krimkrigen (1854–1856) førte Frankrike og Storbritannia fram sine krigsflåter på Østersjøen da de angrep Sveaborg i konflikten med Russland. I 1871 ble Tyskland forent og store deler av Østersjøens sørkyst ble tysk. Under andre verdenskrig ble Østersjøregionen igjen åsted for konflikt, da Tyskland og det daværende Sovjetunionen okkuperte Polen og de baltiske statene. Verdens største skipskatastrofe inntraff den 30. januar 1945, da fartøyet «Wilhelm Gustloff» ble torpedert utenfor Stolpmündebankene sør i Østersjøen og tok med seg over 9000 mennesker ned i dypet. Under den kalde krigen lå Østersjøen i grenselandet mellom øst og vest. I årene 1969-1988 var det uenighet mellom Sverige og Sovjetunionen om grenseoppdragingen til havs i Østersjøen.
=== Navn på andre språk ===
På germanske språk (med unntak av engelsk) heter havet Østersjøen, for eksempel på svensk (Östersjön), nederlandsk (Oostzee), tysk (Ostsee) og islandsk/færøysk og norrønt (Eystrasalt). Adam Oehlenschläger kaller poetisk Østersjøen for «Østersaltet».På finsk benyttes også termen «Österhavet» (Itämeri) på grunn av Finlands lange felles historie med Sverige. I Estland heter havet «Vesterhavet» (Läänemeri).
På engelsk benyttes navnet «Baltiske hav» (Baltic Sea) på samme måte som på de fleste andre språk, for eksempel latvisk (Baltijas jūra), litauisk (Baltijos jūra), latin (Mare Balticum), fransk (Mer Baltique), italiensk (Mar Baltico), portugisisk (Mar Báltico), spansk (Mar Báltico), polsk (Morze Bałtyckie eller Bałtyk), kroatisk (Baltičko more), russisk (Baltijskoje More (Балтийское море)) og ungarsk (Balti-tenger). I eldre tid har riktignok mange språk, blant annet russisk, brukt navn som tilsvarer det tyske Ostsee.
== Østersjøens økosystem ==
Østersjøen er et havøkosystem som i likhet med mange andre er sterkt påvirket av mennesker, blant annet gjennom jordbruk og fiske. Noen problemer som har fått spesiell oppmerksomhet de siste tiårene er overgjødsling, overfiske og miljøgifter. Det er samtidig et grunt hav med mye brakkvann med lav vanngjennomstrømning og et relativt lite antall arter, noe som gjør det til et spesielt følsomt og sårbart økosystem.
=== Overgjødsling ===
Østersjøen ble på den siste delen av 1900-tallet rammet av en betydelig overgjødsling gjennom tilførsel av næringsstoffer. I deler av Østersjøen har siktedypet minsket fra cirka 10 meter i 1914-1939 til 7 meter i perioden 1969–1991. Hvorvidt det er fosfor, nitrogen eller begge disse som på lang sikt styrer algetilveksten i ulike deler av Østersjøen råder det delte meninger om. Når næringsstoffer tilføres øker algetilveksten, som etter hvert resulterer i at dødt organisk materiale faller til bunnen. Der forbrukes oksygenet av nedbrytere, og hypoksi (surstoffmangel) oppstår. I det oksygenfattige miljøet frigis tidligere bundet fosfor fra sedimentet, noe som forverrer algeoppblomstringene. Dessuten ligger vannet i Østersjøen i to sjikt med lite blanding. Øverst ligger vann med lav saltinnhold og under dette ligger et mer saltholdig vannlag. Grensesjiktet mellom ferskere og saltere vann ved cirka 75 meters dyp kalles haloklin. Siden begynnelsen av 1980-tallet har store innslipp av oksygenrikt saltvann fra Kattegat skjedd mer sjelden enn tidligere og dette har bidratt til problemene med svekket sirkulasjon og oksygenmetning av bunnvannet. Østersjøen er således rammet av oksygenmangel både som følge av overgjødsling og minsket vanninnstrømning gjennom Øresund og beltene.
=== Plankton, brisling og torsk ===
Tradisjonelt er det temperatur og saltholdighet som har vært bestemmende for planktonsammensetningen, som i sin tur påvirker fisker og andre større arter. Dette har forandret seg siden 1990-tallet gjennom økningen av brisling, som lever av plankton. En grunn til at mengden av brisling har økt så kraftig er ifølge forskere at torskefisket har minsket mengden av torsk, som normalt holder bestanden av brisling nede.
== Øyer i Østersjøen ==
Gotland, Öland, Bornholm, Hiiumaa, Saaremaa, Fasta Åland, Rügen, Usedom
== Elver som renner ut i Østersjøen ==
Neva, Wisla, Oder, Daugava, Nemunas, Dalälven, Ume älv, Lule älv, Torneälven, Kemijoki, Ule älv, Narva
== Byer ved Østersjøens kyst ==
Stockholm, Helsingfors, St. Petersburg, Tallinn, Riga, Klaipėda, Kaliningrad, Gdańsk, Świnoujście, Stralsund, Rostock, Rønne
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Baltic Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Baltic Sea – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Travelphoto.pl
|
| lengde_ref = (maks)
| 3,222 | 3,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauen
|
2023-02-04
|
Litauen
|
['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1990']
|
Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
|
Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
== Geografi ==
Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet.
Litauen grenser til følgende land:
Latvia (landgrense: 610 km)
Belarus (landgrense: 724 km)
Polen (landgrense: 110 km)
Russland (Kaliningrad fylke) (landgrense: 303 km)Grensen mellom Litauen og Polen adskiller Kaliningrad, en russisk eksklave, fra Belarus ved den såkalte Suwałki-korridoren.Sjøgrense i Østersjøen: 99 km.
Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.)
Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen.
Største innsjø: Drūkšiai 44,79 km².
Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %.
Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km.
=== Litauen på tvers ===
Litauen består av følgende landskap:
Lavlandet ved kysten,
Høylandet i Samogitia,
Lavlandet ved Venta i innlandet,
Høylandet i Suduva,
Høylandet i Dzūkija,
Høylandet i Aukštaitia,
Slettene i sørøst,
Høylandet på strekken Švencionys-Narocius og Ašmena.Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl.
Aukštaitija er høylandet i sørøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojasbakken som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas.
Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis og Kalvarija.
Dzūkija er det nordøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna.
=== Klima ===
Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen.
Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene.
Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da.Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner. Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006.
Rapportert ekstreme temperaturer i Litauen etter måned er følgende:
== Demografi ==
Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne.
Av befolkningen i dag er 85 % litauere, 6 % polakker og 5 % russere. Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at i perioden 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert.
Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende.
BNP pr. person: USD 23,433
=== Endringer i befolkningens størrelse etter 1994 ===
Litauens befolkning gikk ned med over 300 000 innbyggere fra 1994 til omkring 2010. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)
=== Religion ===
Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende religionen, siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke.
Katolisisme har spilt en betydelig rolle i litauisk anti-kommunistisk motstand i sovjettiden. Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske kors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961.
== Historie ==
Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253. Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen.
I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kyiv-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Belarus, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa. Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet.
Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło.
Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen.
Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover.
Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.
Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk. I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen.
I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk.
=== Selvstendighet fra Russland ===
16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform.
Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 som følge av den polsk-litauiske krig (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne). De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.
=== Andre verdenskrig ===
I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000 av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten.
=== Oppløsing av Sovjetunionen ===
Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig, og natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993.
4. februar 1991 anerkjente Island som det første landet Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.
Litauen ble medlem av FN 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU.
== Politikk ==
Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet sterke demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentarisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentsystem, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon.
Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidentens rolle er for det meste formell, med unntak av den nasjonale utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er også den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner også, med støtte fra nasjonalforsamlingen (Seimas), statsministeren og resten av regjeringen, samt en del andre embetsmenn og alle dommere. Dommerne i statsretten (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. 70 representanter velges ved flertallsvalg i enmannskretser, mens de resterende 71 velges ut ved proporsjonalvalg fra partilister som gjelder for hele landet. Et parti må oppnå minst fem prosent av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal kunne velges inn i nasjonalforsamlingen.
Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. I 2018 ble landet medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.
=== Administrativ inndeling ===
Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – apskritis, flertall – apskritys), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybės). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall).
Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt.
Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven.
De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp. I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall.
Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere. Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet.
== Økonomi ==
Utdypende artikkel: Litauens økonomi
=== Olje i Litauen ===
Den europeiske energikrisen har skapt behov for oljeletingen også langs Østersjøens østkyst. Tyskland begynte boring etter olje i Øst-Tyskland før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde.
Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandsteinsformasjoner fra midtre del av kambrium (545–495 millioner år tilbake i tid). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter.
De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk økonomisk sone, men bare 10 km utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet kom i gang fra høsten 2004. Det skjedde fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken Kursiu Nerija.
Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. Eksperter fra UNESCO har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner. På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca. 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang på Kravtsovskoye-feltet.
Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.
Systematisk oljeleting i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen sterkt avhengig av import. Nedleggelsen av det gamle kjernekraftverket Ignalina ble fullført 31. desember 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater.
Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel.
=== Infrastruktur ===
Klaipėda-havnen er den eneste havnen i Litauen.
Vilnius International Airport er den største flyplassen. I 2008 betjente den 2 millioner passasjerer. Andre flyplasser er: Kaunas internasjonale flyplass og Palanga/Klaipèda International Airport.
Ignalina kjernekraftverk er et atomkraftverk fra Sovjet-tiden.
Reaktor nr. 1 ble stengt i desember 2004 som en betingelse for Litauens inntreden i EU, ettersom kraftverket – i likhet med kjernekraftverket i Tsjernobyl – manglet robuste inneslutningstanker rundt reaktorene. Den gjenværende enheten dekket per 2006 om lag 70 % av Litauens elektrisitetsetterspørsel.
Reaktor nr. 2 ble stengt 31. desember 2009. Forslag om å bygge et nytt kjernekraftverk i Litauen har blitt fremsatt.
Ifølge en studie utført av Speedtest.net har Litauen verdens raskeste opplastingshastighet, samt den sjette raskeste nedlastingshastigheten på internett.
== Samfunn ==
=== Helligdager ===
Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag.
=== Merkedager ===
13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept.
Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918.
11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen
6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253
== Utdanning ==
Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig.Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning.Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %. I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær). Ifølge investere i Litauen, har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk.I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler. Universitetet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts.
=== Helse ===
Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner. Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; over både Russland og Japan. Bortsett fra det er spedbarnsdødeligheten like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI.
=== Største byer ===
Tall fra 1. januar 2004
Vilnius: 541 082
Kaunas: 368 913
Klaipėda: 190187
Šiauliai: 131 181
Panevėžys: 117 593
Alytus: 70 717
Marijampolė: 70 305
Mažeikiai: 66 773
Kėdainiai: 65 049
Telšiai: 56 735Se også: Liste over byer i Litauen
== Kultur ==
=== Musikk ===
Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfon musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės).
Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter).
RockemusikkPå 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas.
Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis.
Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse.
=== Kunst og museer ===
Det finnes flere museer i Litauen. Litauens kunstmuseum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker.
Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31]
Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75.
Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden.
=== Mat ===
Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre østeuropeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger i landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre.
=== Kino og teater ===
Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29]
Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29]
Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill.
=== Sport ===
Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2.-plass i 1995 og tredjeplass i 2007.
Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 ble Europamesterskapet i basketball avholdt i Litauen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Gamlebyen i Vilnius
Kuršių Nerija (delvis i Russland)
Kernavé
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk
2010 – Sutartinės, flerstemmige sanger
== Se også ==
Foreningen Norge Litauen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Lithuania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lietuva – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Litauen i FN-sambandets nettsted Globalis.noJan S. Krogh: Litt om Litauen og norsk-litauiske forhold
Foreningen Norge Litauen
Den norske klubb i Litauen
|
Litauens riksvåpen kalles Vytis. Det består av et rødt skjold med en rustningskledt sølv rytter med gull sporer, svingende et gullskjeftet sølv sverd, holdende et blått skjold med et gull dobbeltkors («patriarkkors») og sittende på en steilende sølv hest med blå sal, tømmer og bissel.
| 3,223 | 3,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tauti%C5%A1ka_giesm%C4%97
|
2023-02-04
|
Tautiška giesmė
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:Nasjonalsanger']
|
«Tautiška giesmė» (litauisk for «Nasjonalsangen») er Litauens nasjonalsang. Sangen er også kjent som «Lietuva, Tėvyne mūsų» (Litauen, vårt fedreland), sangens åpningsord, og som «Lietuvos himnas» (Litauens hymne). Musikk og tekst ble skrevet i 1898 av Vincas Kudirka, da Litauen fremdeles var del av Det russiske keiserdømmet.
|
«Tautiška giesmė» (litauisk for «Nasjonalsangen») er Litauens nasjonalsang. Sangen er også kjent som «Lietuva, Tėvyne mūsų» (Litauen, vårt fedreland), sangens åpningsord, og som «Lietuvos himnas» (Litauens hymne). Musikk og tekst ble skrevet i 1898 av Vincas Kudirka, da Litauen fremdeles var del av Det russiske keiserdømmet.
== Sangtekst ==
== Fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
Notene til Litauens nasjonalsang
Koropptak av Litauens nasjonalsang
|
«Tautiška giesmė» (litauisk for «Nasjonalsangen») er Litauens nasjonalsang. Sangen er også kjent som «Lietuva, Tėvyne mūsų» (Litauen, vårt fedreland), sangens åpningsord, og som «Lietuvos himnas» (Litauens hymne).
| 3,224 | 3,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romantikken
|
2023-02-04
|
Romantikken
|
['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser på 1800-tallet', 'Kategori:Romantikken']
|
Romantikken er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk. I tillegg er romantikken, i likhet med andre kulturelle strømdrag, tilbøyelig til å dukke opp igjen i nye variasjoner i åndslivet med visse mellomrom. Romantikk benyttes også som typologisk begrep, det vil si som et allment begrep som ikke er knyttet til noen bestemt periode. I den betydning kan eksempelvis middelalderens eller renessansens kunst, eller kunst fra vår egen tid, også omtales som «romantisk».
Denne artikkelen handler først og fremst om romantikken som periodebetegnelse. I Norden kom romantikken senere og eksisterte lenger enn i de store europeiske kulturlandene. Romantikken i Norge har mottatt impulser fra fransk og britisk førromantikk – og fra tysk romantikk, via Danmark og Sverige. Den unge Henrik Wergeland kjente til både Rousseau og James Macpherson (jf. sistnevntes Ossians sanger) og tok sterke inntrykk av Shakespeare. Romantikken slo igjennom i norsk litteratur med nettopp Henrik Wergeland omkring 1830. Den variant av romantikken som kalles poetisk realisme eksisterte dels uavhengig av, dels parallelt med, dels i kombinasjon med nasjonalromantikken. Den brøt for alvor fram i Norge i 1840-årene. I 1890-årene fikk Norge en nyromantisk bølge som delvis festet røtter tilbake til den eldre romantikken. Romantikken i første halvdel av 1800-tallet hadde røtter tilbake til middelalderen.
Begrepet «romantikken» har sitt språklige utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling», det vil si fortelling på et romansk språk, som var ett av folkespråkene, i denne sammenheng fransk, italiensk eller spansk. Fortellingene er knyttet til ridder- og høvisk litteratur på 1100-tallet, og handler gjerne om ulykkelig/ulovlig kjærlighet og ridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles «den gotiske romantikken» i høymiddelalderen. Typisk er historien om Tristan og Isolde. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, til forskjell fra «legendene» som var på latin. jf. Chanson de geste.
|
Romantikken er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk. I tillegg er romantikken, i likhet med andre kulturelle strømdrag, tilbøyelig til å dukke opp igjen i nye variasjoner i åndslivet med visse mellomrom. Romantikk benyttes også som typologisk begrep, det vil si som et allment begrep som ikke er knyttet til noen bestemt periode. I den betydning kan eksempelvis middelalderens eller renessansens kunst, eller kunst fra vår egen tid, også omtales som «romantisk».
Denne artikkelen handler først og fremst om romantikken som periodebetegnelse. I Norden kom romantikken senere og eksisterte lenger enn i de store europeiske kulturlandene. Romantikken i Norge har mottatt impulser fra fransk og britisk førromantikk – og fra tysk romantikk, via Danmark og Sverige. Den unge Henrik Wergeland kjente til både Rousseau og James Macpherson (jf. sistnevntes Ossians sanger) og tok sterke inntrykk av Shakespeare. Romantikken slo igjennom i norsk litteratur med nettopp Henrik Wergeland omkring 1830. Den variant av romantikken som kalles poetisk realisme eksisterte dels uavhengig av, dels parallelt med, dels i kombinasjon med nasjonalromantikken. Den brøt for alvor fram i Norge i 1840-årene. I 1890-årene fikk Norge en nyromantisk bølge som delvis festet røtter tilbake til den eldre romantikken. Romantikken i første halvdel av 1800-tallet hadde røtter tilbake til middelalderen.
Begrepet «romantikken» har sitt språklige utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling», det vil si fortelling på et romansk språk, som var ett av folkespråkene, i denne sammenheng fransk, italiensk eller spansk. Fortellingene er knyttet til ridder- og høvisk litteratur på 1100-tallet, og handler gjerne om ulykkelig/ulovlig kjærlighet og ridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles «den gotiske romantikken» i høymiddelalderen. Typisk er historien om Tristan og Isolde. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, til forskjell fra «legendene» som var på latin. jf. Chanson de geste.
== Opplysningstid, førromantikk og romantikk ==
Romantikken brøt fram i Europa i kjølvannet av den franske revolusjon og under Napoleonskrigene. Opplysningstiden på 1700-tallet var antiautoritær, fornuftbasert, vitenskapsorientert, optimistisk og hadde stor tro på menneskets intelligens (jf. rasjonalisme). Slagordene var frihet, likhet og brorskap. Estetikken var overveidende klassisistisk, det vil si preget av antikkens dogmer for hva som var god kunst.
Førromantiske tendenser viste seg både i Frankrike, England og Tyskland i opplysningstiden, blant annet ved påvirkning fra Jean-Jacques Rousseau og Montesquieu. Den sveitsiskfødte, franske revolusjonsteoretikeren Rousseau var sentral i opplysningstiden, men bidro sterkt til å forberede grunnen for romantikken med sine frihetsideer, sin insistering av følelsenes rett og ved sin naturoppfatning. I 1750 gav han ut en artikkel som het Discours sur les sciences et les arts (Samtaler om vitenskapene og kunsten) hvor han mente at mennesket var godt av natur, men at vitenskap og sivilisasjon hadde ødelagt og fordervet menneskesinnet. Han konkluderte med at teknologiens fremgang hadde økt innflytelsen til de regjerende makter i verden på bekostning av enkeltmenneskets frihet. Løsningen på dette, mente han, var at mennesket måtte «tilbake til naturen»; det opprinnelige og naturlige. Denne naturoppfatningen spredte seg til England og Tyskland. Montesquieus klimateori, fremmet i boken Lovenes ånd (1748) spredte seg på liknende vis. Den gikk ut på at de ulike folkeslag ble avgjørende preget av klima, landskap og historie på sine respektive bosteder. I England hadde dessuten sterke platonske strømninger gjort seg gjeldende i universitetsmiljøet i Cambridge fra 1600-tallet av, noe som medvirket til at romantikken fikk et sterkt innslag av platonisme/nyplatonisme.Tyskland fikk, dels med bakgrunn i Roussaus tanker, en Sturm und Drang-bevegelse, der Goethe og Friedrich Schiller var ledende skikkelser. Sturm und Drang la stor vekt på følelsene og representerte et opprør mot den franske, borgerlige rasjonalismen. Goethes Die Leiden des jungen Werthers og Schillers Die Räuber var typiske uttrykk for Sturm und Drang.Historiefilosofen Johann Gottfried Herder var nok opplysningmann, men tok inntrykk av de førromantiske ideer til Rousseau, Montesquieu og Kant. Med sin samling av Volkslieder i 1778-79 banet han veien for nasjonalromantikken og dermed også for folkeminnevitenskapen. Goethe og hans samtidige ivret for en tysk nasjonal litteratur. De førromantiske tendensene kom til full utfoldelse i romantikken ved overgangen mellom 1700-tallet og 1800-tallet, først i England og Tyskland, og dernest i resten av Europa.
=== En grensesprengende tendens ===
Romantikken er ofte definert som en grensesprengende tendens. Virkelighetsforståelsen utvides og utdypes. Oppfatningen av naturen går fra å være nærmest mekanistisk til å bli organisk. Gudsoppfatningen går fra å være overveiende deistisk til å bli panteistisk eller panenteistisk. Kunsten frir seg fra klassisismens rigide krav til dogmer og regler. Det gjelder alle kunstarter. Romantikken åpner for eksperimentering med de kunstneriske former, blander genrene og skaper nye, og verdsetter fortellinger om det fantastiske, inspirert av eventyr og myter. Kunsteventyret, eventyrspillet og lesedramet er romantiske genrer. Romantikkens teoretiker var først og fremst Friedrich Schlegel.
I romantikken var det ikke tilstrekkelig at kunstneren var en dyktig håndverker, han skulle helst også være original, et nytenkende geni, en gudebenådet visjonær som kunne trenge inn i naturens og livets skjulte sannheter. Kunstnerens skulle med andre ord være en tolker av tilværelsens gåter og det guddommelige, og formidle sin innsikt gjennom kunsten. Kunsten ble dermed å betrakte som en nøkkel til høyere erkjennelse både for kunstneren selv og for mottakeren. Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket.
== Tysk romantikk ==
=== Høyromantikken ===
Napoleonskrigene virket til at ulike romantiske strømninger samlet og forsterket seg på det tyskspråklige området og spredte seg derfra med fornyet kraft. Romantikken hadde dertil viktige filosofiske forutsetninger i Kants og Fichtes spekulative tenkning, og ble selv en forutsetning for Hegels filosofi.
Den tyske romantikkens fødsel knyttes spesielt til en artikkelserie utgitt av Friedrich Schlegel mellom 1798 og 1800. Forestillingen om en «progressiv universalromantikk» går tilbake til ham. Friedrich Schleiermacher opponerte mot rasjonalismen, og mente at uendelighetsfølelsen var religionens dypeste vesen. Friedrich Schelling, den «nye Platon» som han er blitt kalt, er uløselig forbundet med den romantiske naturfilosofi (se nedenfor). August Wilhelm Schlegels oversettelser av blant annet William Shakespeare, gav også viktige impulser til romantikken. Schelling, Fichte, Goethe, Schleiermacher og brødrene Schlegel reiste sammen en (natur)filosofisk preget romantikk som knyttes til universitetsmiljøet i byen Jena, og betegnes gjerne som Jenaromantikk, høyromantikk/universalromantikk. Retningen ble toneangivende for en rekke romantiske tyske diktere, eksempelvis Novalis, Ludwig Tieck og E.T.A. Hoffmann.
=== Nasjonalromantikken ===
Den nasjonalromantiske retningen, også kalt Heidelberg-romantikken etter den tyske byen Heidelberg, tar utgangspunkt i filosofen Herder og hans tanker om folkekultur (Volksgeist). Han hadde alt på 1700-tallet gitt ut en samling folkeviser fra ulike deler av verden, for å vise og begrunne at alle folkeslag hadde hver sin særpregede kultur. Dette ga støtet til den nasjonalromantiske vekkelsen i mange tyske stater. Brødrene Grimm ga ut eventyr og sagn, og poetene Achim von Arnim og Clemens von Brentano ga ut folkelig poesi, og deres arbeid fikk store konsekvenser langt utenfor det tyskspråklige området. Alt som kunne knyttes til nasjonen eller folkets historie ble ansett som verdifullt, og verdt å formidle gjennom kunsten. For i folkekulturen, ofte forstått synonymt med kulturen i primærnæringene (bondekulturen), mente man å finne den reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år og i nærkontakt med naturen. I denne sammenheng snakket man også om das gesunkene Kulturgut, det de fleste andre hadde glemt, men som hadde overlevd på bygdene.
== Til Norden med Steffens ==
Henrik Steffens (1773–1845), dikter og mineralog, bragte tysk høyromantikk til Norden. Han hadde dansk mor og tysk far, men var født i Stavanger og bodde de første årene i Norge. Han kalte seg nordmann og besøkte også Norge senere. Han hadde møtt Jena-romantikerne personlig, og var især en formidler av naturfilosofien. Man kan tidfeste romantikkens gjennombrudd i Danmark med utgangspunkt i Steffens' forelesninger i 1802 og Adam Oehlenschlägers dikt Guldhornene, som var inspirert av Steffens. Fra Danmark spredte romantikken seg til Sverige, og etterhvert også til Norge, der Wergeland allerede tidlig var kjent med fransk og engelsk førromantikk. Henrik Wergeland hyllet Steffens i innledningsdiktet i Skabelsen, Mennesket og Messias og kalte ham for «Norges bortblæste Laurblad». N.F.S. Grundtvig karakteriserte Steffens i et dikt ved Steffens død i 1845, der han er betegnet som «Lynildsmanen» som på nytt veltet stenen bort fra Ordets grav, eller, som han skriver, «Troes-graven». Videre heter det:
Ordet, som af Aanden føres,
Skaber Syn hvor Røsten høres,
Vaagned, Steffens her med dig!(N.F.S. Grundvigs Udvalgte Skrifter b. IX, 1909, s. 45-48)
== Romantikkens innhold ==
Romantikken bygger på arven fra Platon, nyplatonismen og kristen mystikk, foruten på de nyere politiske idealene fra 1700-tallet. De viktigste nøkkelordene er lengsel, erindring, skapende fantasi/imaginasjon, sannhet, frihet og kjærlighet. Dessuten legges det stor vekt på følelsene, men ikke ensidig. Det er mye ratio (= fornuft) i romantikken, vel å merke fornuft i betydningen guddommelig kunnskapsorgan, jf. Kant.Mange av de tidlige romantikerne var direkte inspirert av mystikeren Jakob Böhme, som regnes som pietismens «far». Tankegangen gikk på at den religiøse skulle søke Gud i inderlighet, og at veien gikk gjennom følelseslivet, ikke så mye gjennom intellektet. Fra Platon og nyplatonismen arvet romantikken tanken om det sanne, det skjønne og det gode, og disse ideenes opprinnelse i «det ene» som er Gud.
Følelsesaspektet i romantikken er direkte knyttet til mystikk og platonisme. Uten det filosofiske perspektivet kunne romantikeren lett gli ut i det sentimentale. Om forholdet mellom fornuft og følelser sier Wergeland følgende:
Du i ditt Hjerte før i din Pande
finde det sande.
Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...
(Wergeland: Mennesket (dikt),1845)Ifølge Wergeland skal en ikke legge ensidig vekt på intellekt, heller ikke ensidig vekt på følelse, men på et samvirke mellom intellekt og følelse, slik at fornuften gjennomlyser følelseslivet. En kan videre forestille seg at sollyset skaper rike fargevirkninger når det flettes inn i skyer. Wergelandsitatet ovenfor fortsetter slik: «som Solen, der fletter i Skyer sig ind».
Erindring, eller gjenerindring, er et sentralromantisk begrep som går tilbake til Platon. Dette henger sammen med det romantisk-platonske synet på eros. Den platonske eros-lære er en frelseslære som går ut på at menneskesjelen skal gjenerindre en kunnskap den hadde i preeksistensen. Ved et fall kom sjelene inn i jordiske legemer og tapte med det samme den kunnskap de en gang hadde eid. Men ved synet av noe skjønt, som igjen er avglans av det evig skjønne, kan minnet om det evig skjønne gjenoppvekkes ved eros, og det settes i gang en vekst mot det evig skjønne, det evig sanne og det evig gode. Det er sagt at den platonske eros er romantikkens sjel. Hos en skikkelse som Henrik Wergeland føres det platonske eros-begrep med dets vekt på gjenerinding på eiendommelig vis sammen med den kristne kjærlighetstanke, agape, Guds kjærlighet til mennesket.
Romantikken fornyer også oppfatningen av barnet (jf. Rousseau) og historien (jf. Herder).
Den romantiske Frihetstanken bygger videre på 1700-tallets kamp for frihet, likhet og brorskap, og kom til uttrykk gjennom begeistring og politisk støtte til de mange selvstendighetskampene som oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet. Napoleon var en frihetshelt for Beethoven. Han skrev Eroica, symfoni nummer 3 Op.55 i Ess-dur, som han dediserte til Napoleon, men i 1804, da Napoleon selv satte keiserkronen på sitt eget hode, var det slutt. Beethovens skuffelse over dette er legendarisk. Den engelske dikter Lord Byron reiste ut og tok del i den greske selvstendighetskrigen mot tyrkerne, og hans gode venn Shelley gikk enda lenger i synet på frihet. For ham var friheten et absolutt som skulle berøre alle sider av livet; som i hans dikt «The Call to Freedom» (1819). Det polske og det belgiske opprøret i 1830, og julirevolusjonen samme år oppmuntret Wergeland til å skrive en rekke flammende kampdikt, og det at Russland gikk inn og knuste opprøret i Warszawa var noe han aldri kunne tilgi, som uttrykt i hans Cæsaris. Welhavens dikt Republikanerne har en tilsvarende bakgrunn.
=== Naturromantikk og naturfilosofi ===
En skiller gjerne mellom naturfilosofien, som tar utgangspunkt i Schelling, og et natursvermeri som tar utgangspunkt i Rousseau. Rousseau drøftet menneskets tilknytning til naturen, og viktigheten av å ha naturen innpå seg, men han satte fremdeles mennesket i sentrum for sin tenkning.
Mye av den romantiske tenkningen er i slekt med panteisme: Gud er i alt, eller aller helst, panenteisme: alt er i Gud. Naturromantikeren Schelling mente at Gud var å finne gjennom studier i naturen. For Schelling, naturfilosofiens fremste eksponent, var naturen fylt av «Geist», det vil si «ånd». Han tenkte seg en universell åndelig kraft som var virksom gjennom naturrikene, fra det anorganiske, gjennom det organiske (plante- og dyreriket) og fram til mennesket. Han tenkte seg at denne åndskraft steg til gradvis større bevissthet, fra å være ubevisst i 'stenen', til den kom til full bevissthet i mennesket, og aller klarest i kunstneren. Schellings naturfilosofi ble formidlet til Norden via mineralogen og dikteren Henrik Steffens, og som Henrik Wergeland hyller i innledningsdiktet til Skabelsen, Mennesket og Messias. I det samme diktet hyller han også sin landsmann, filosofen Niels Treschow.
Tidligere hadde folk stort sett vurdert naturen etter nytteverdien. Ødemarker og ville fjell hadde ikke stor interesse. Under innflytelse av romantikken endret dette seg, noe som ikke minst avspeiles i bildende kunst. Romantikkens interesse for naturen førte til en oppblomstring av turismen. Norge fikk ry som ett av de landene der man kunne oppsøke ekte natur. Fotturister fra utlandet (til å begynne med særlig fra England, men også fra andre land), begynte å oppsøke og oppskatte slike landskap som eksempelvis Jotunheimen og Rondane.
Beethoven var en komponist som pekte fram mot romantikken innen for skapende tonekunst. Hans sjette symfoni, «Pastoralesymfonien», er et tidlig eksempel på en musikalsk tolket naturopplevelse. Letingen etter Gud i naturen hang sammen med jakten på «det umiddelbare», og kommer til uttrykk også i nasjonalromantikken med dens tro på at det mest ekte var å finne i «det folkelige uttrykk», det vil si i folkets kunst som igjen ble betraktet som et produkt av folkeånden.
=== Gullalderdrøm og utviklingstro ===
I romantikken finnes både tilbakeskuende og fremtidsrettede tendenser.
Enkelte romantikere søkte seg bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden, til verden slik den fortonte seg i fantasi, drøm og eventyr. Ettersom denne higen etter skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som kunstuttrykk, og ikke i form av en endring av den reelle verden, kunne den romantiske livsinnstillingen i noen tilfelle bli preget av en underliggende tristhetsfølelse og melankoli. Det gode i verden hørte fortiden til, eller var i ferd med å forsvinne fra den. En begynnende kulturverntanke kan kanskje kombineres med en slik innstilling.Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det gjerne sivilisasjoner i tidligere tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan kalles gullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken om gullalderen skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. I en forgangen gullalder skulle mennesket ha vært på sitt mest lykkelige. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus tanke om menneskets naturtilstand.Men den samme Rousseau var også mannen bak slagordet «kultur er den utviklede natur». I naturfilosofien finnes det også en utviklingstanke, til og med en framskrittstro. Det nytter å arbeide på å forbedre verden, og kunstneren skal vise veien til en ny gullalder. Denne utviklingstroen finnes første gang hos Herder, som i sin organiske historiefilosofi mente menneskeheten skulle utvikle seg mot større og større «humanitet», en tanke som også er typisk for Henrik Wergeland og avspeiler seg blant annet i hans Herder-inspirerte avhandlinger under fellestittelen Historiens resultat og i epilogen til Mennesket(1845). Der tenker Wergeland seg at statene skal utvikle seg til frie republikker. Det advares imidlertid mot diktatoriske tendenser:
«Thi om den Herr Chef for en Republik
bonapartiske Tanker i Hovedet fik,
han flux blir henviist til et bedre Maal:
til flittigt at dyrke den hjemlige Kaal.» Mennesket (dikt) (1845) s. 533
=== Høyreromantikk og venstreromantikk ===
Den tilbakeskuende, konservative romantikk kalles gjerne høyreromantikk, mens den såkalte venstreromantikk kan sies å videreføre idealene fra den franske revolusjon. På sine eldre dager framsto den danske dikteren Oehlenschläger som høyreromantiker. Den unge franske dikteren Victor Hugo representerte venstreromantikken. Det samme gjorde Henrik Wergeland i Norge.
== Poetisk realisme ==
Poetisk realisme betegner en noe avdempet romantikk som svarer til det filosofiske begrep
idealrealisme (ev. realidealisme). Poetisk realisme vil forene ide og virkelighet, men slik at virkeligheten løftes mot og preges av det ideale. Det er altså snakk om en form for idealisering av virkeligheten. Emnene hentes gjerne fra den nære virkelighet. Men det tilstrebes å fjerne det tilfeldige, eller det tilfeldiges trykk. Ifølge poeten og eventyrsamleren Jørgen Moe er det dikternes oppgave å «lade hvert Livsbilleds Grundidé fremtræde med den Magt der fjerner alt uvedkommende og tilfældigt.» Dette er den poetiske realismes ambisjon i et nøtteskall. Tendensen går altså mot allmenngjøring, og, i blant, mot idyllisering. I Danmark var H.C. Andersen og Johan Ludvig Heiberg på hver sin måte representanter for poetisk realisme. Heibergs estetikk var Hegelinspirert. Hans sterke betoning av den rene genre, er imidlertid et klassisistisk trekk. Heiberg var vaudeville-dikter, kritiker, mangeårig sjef for Det Kongelige Teater i København og redaktør av Den flyvende Post. Han fikk stor innflytelse på kunstsmaken i Norden, og – ikke minst – på Welhavens kunstsyn. «H.C. Andersen, som i 1835 gav ut sin første eventyrsamling, ble med sin geniale forening av romantiske motiver og fortrolig hverdagsnær stil og miljøskildring den største av alle poetiske realister i Danmark». I Danmark forekom også en franskinspirert litterær retning i slekt med poetisk realisme som kaltes romantismen. Enkelte vil plassere både Heiberg og Andersen i romantismen.Hverdagshistorienes kvinnelige forfattere i Norden er alle poetiske realister. Thomasine Gyllembourg, mor til Johan Ludvig Heiberg, som begynte sitt forfatterskap sist i 1820-årene i Danmark, kalte sine fortellinger for nettopp Hverdags-Historier. Den svenske Fredrika Bremer kalte sitt debutverk for Teckingar utur hvardagslifvet(1828–31). I Norge kom Camilla Collett etter med Amtmandens Døtre i 1855. Delvis inspirert av Fredrika Bremer skrev Wergeland sitt mesterlige kunsteventyr Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) som også oppviser trekk av den poetiske realisme. Diktet er tilegnet Fredrika Bremer. Bjørnsons bondefortellinger er vel så mye poetisk realisme som de er nasjonalromantikk. De rommer dertil trekk som peker fram mot realisme og naturalisme senere i århundret. Amtmandens Døtre peker mot realismen i kraft av sin tendens. Til tross for sine groteske innslag, regnes diktere som Victor Hugo og Charles Dickens av mange til den poetiske realisme.
== Romantikkvarianter i Norge ==
Romantikken i Norge ytrer seg dels som høyromantikk (hos Wergeland), dels som poetisk realisme/senromantikk og nasjonalromantikk (som Welhaven, Camilla Collett, Jørgen Moe).
Den stemningsbølgen som dominerte i Norge fram mot 1814, kalles patriotismen og har sine røtter i det norske selskab i 1770-årene. 1700-tallets politiske ideer ble drøftet i Det norske selskab i 1790-årene. Tidlig på 1800-tallet forekommer nok visse nedslag av romantiske tanker, men lite av ekte romantisk poesi.Før 1830 var det bare spredte tilløp til romanitikk i Norge. Professor Edvard Beyer har uttrykt det slik: «Det romantiske stormvær ved hundreårsskiftet nådde Norge som en lett bris». Både Wergeland og Welhaven som gjorde seg gjeldende i norsk åndsliv fra ca. 1830, var kritiske til romantikken, og omtalte den i nedsettende vendinger. Wergelands mente at romantikken var bakstreversk. Han var oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Det er ettertiden, og som den første, Fredrik Paasche, som har innsett at Henrik Wergeland ikke bare viderførte ideene fra opplysningstiden, men også var en særegen representant for høyromantikken eller universalromantikken. Paasche «knytter ham til Byron og andre engelske romantikere, som var politisk radikale i motsetning til mange av de tyske». Trolig var Wergeland den eneste virkelige høyromantiker i Norge i sin tid. Hans Stelladiktning i Digte. Første Ring 1829, som i 1830 ble fulgt opp av det grensesprengende dikt om «Alt», Skabelsen, Mennesket og Messias, må karakteriseres som romantisk diktning. Skabelsen, Mennesket og Messias er et episk-lyrisk-dramatisk verk båret av en egenartet «mystisk-philosophisk Aandelære» kombinert med sterke innslag av politiske ideer fra 1700-tallet. Også Welhaven, som debuterte som sentrallyriker en god del senere enn Wergeland, var romantiker. Men de to befant seg på hver sin side av et tenkt romantisk sentrum. Illustrerende for deres plassering i forhold til romantikken er den estetiske debatten på den tid. Den kommer til uttrykk i Welhavens angrepsskrift på Wergelands tidlige diktning, utgitt i 1832, og i Nicolai Wergelands gjendrivelse året etter. Welhaven angriper Wergeland med overveiende heibergske argumenter, mens Nicolai Wergeland for en stor del henter sine argumenter fra engelsk romantisk litteraturteori. Welhaven refererer til noen estetiske «Lover» som han mener Wergeland bryter, mens stikkordene for Nicolai Wergelands estetikk er «fantasi/imaginasjon/syn, originalitet, frihet og natur».Til Norge nådde den romantiske kulturbølge fram etter at den hadde mistet mye av sin kraft på kontinentet og De britiske øyer. Nasjonalromantikken vokste især fram i Norge etter 1840. Den harmonerte godt med den poetisk realisme, som allerede fantes i 1830-årene i Norge, og som fortsatt var virksom i åndslivet etter at nasjonalromantikken hadde kulminert.
Poetisk realisme er mindre høytflyvende og mere borgerlig enn høyromantikken/universalromantikken (se ovenfor). Nasjonalromantikken viser seg blant annet ved den sterke interessen for folkets kulturuttrykk slik det fantes i eventyr, sagn, folkeviser, folkemusikk og folkespråk/dialekter, og i byggeskikker, rosemaling, treskurd, klesskikker osv., en interesse også Wergeland delte, men hans begrunnelse var stort sett noe annerledes enn nasjonalromantikkens, skjønt han nærmet seg nasjonalromantikken, ikke minst i sitt siste skuespill Fjeldstuen (1845).Welhaven, Andreas Munch, Jørgen Moe og A.O. Vinje var nasjonalromantikere og poetiske realister. Den unge Bjørnson (bondeforetllingene) og den unge Ibsen hører også til her f.eks. Sancthansnatten. Et verk som Peer Gynt (1867) er utenkelig uten romantikken og nasjonalromantikken, selv om det også har vært karakterisert som et «antiromantisk verk», hva det i bunn og grunn ikke er.
Norge hadde også en rekke nasjonalromantiske billedkunstnere, blant dem I.C. Dahl, Thomas Fearnley. Adolph Tidemand og Hans Gude. De to sistnevnte malte «Brudeferd i Hardanger» som danner en idylliserende i kontrast til de høydramatiske naturbildene til Peder Balke. Det illustrerer noe av spennvidden i romantikken.
Til de nasjonalromantiske komponister regnes Ole Bull, Rikard Nordraak, Halfdan Kjerulf, Edvard Grieg, Johan Svendsen og Johan Halvorsen.
=== Sæterjentens Søndag ===
Den nasjonalromantiske stemningstoppen kan tidfestes til 1849, et år som – med assosiasjoner til en sang med tekst av Jørgen Moe og melodi av Ole Bull – er karakterisert som sæterjentens søndag i norsk kulturhistorie. Allerede 15. januar 1849 spilte Myllarguten hardingfele for et borgerlig publikum i Christiania. Det skjedde i Logens store sal på Ole Bulls initiativ. Den nasjonalromantiske stemningen levde videre, og på vårparten ble det, denne gang på P. Chr. Asbjørnsens initiativ, arrangert teaterkvelder/Aftenunderholdninger i Christiania Theater der mer eller mindre nasjonalromantiske kunstnere ble presentert fra scenen, dvs. malere, diktere og musikere som Tidemand, Gude, Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch, Kierulf og Ole Bull, den siste med «villspel», det vil si improvisasjoner over norsk folkemelodier.
=== Samlere og utgivere av folketradisjoner ===
Norges svar på brødrene Grimm i Tyskland er forfatterparet Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som samarbeidet om å nedtegne og utgi norske folkeeventyr. Norske Folkeeventyr, samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe utkom heftevis i årene 1841-44, og ble fulgt om med en ny og forøket samling i 1851 (men datert 1852), nå med folkloristisk innledning av Jørgen Moe. Nok en utvidet samling kom i 1871, redigert av Asbjørnsen, og med bidrag av Jørgen Moe. Det aller mest typiske verket for 1840-årene i Norge er ellers P.Chr Asbjørnsen: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn I og II, 1845 og 1848. Det rommer fortellinger fra den muntlige sagntradisjonen, satt inn i rammefortellinger. Til det nasjonale gjennombrudds menn hører også Ivar Aasen og Ludvig Mathias Lindeman. Aasen samlet inn og lagde ordbøker og grammatikker over norske bygdemål og reiste et norsk skriftspråk, landsmål. Lindeman var den store pioneren på musikkens området. Han nedtegnet folketoner, fortrinnsvis vokalstoff, fra ulike områder i Norge. Han utga dem under tittelen Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Prestedatteren Olea Crøger og presten M.B. Landstad, samlet folkeviser, fortrinnsvis middelalderballader, i Telemark. Crøgers samlinger inngikk i Landstads folkeviseutgave fra 1853. Melodibilaget var ved Lindeman. Arbeidet med å samle inn og forske på folketradisjoner er et prosjekt som var inspirert av romantikk og nasjonalromantikk. Det er imidlertid ikke avgrenset til noen periode. I realiteten pågår det fortsatt.
=== Mot realisme og ny romantikk ===
Etter 1850 endret stemningen i Norge seg gradvis. De romantiske strømningene gikk stort sett under jorda omkring 1870, da man tilstrebet større realisme i kunsten. 1870- og 80-årene var preget av realisme og naturalisme. Nyromantikken oppsto i Norden i 1890-årene, og den var klart inspirert av den eldre romantikk, ja, strakte røttene tilbake til middelalderen og enda lengre. I Norge brøt den fram med folk som Wilhelm Krag, Tryggve Andersen, Knut Hamsun Pan (roman)). I Pan spøker ridderromantiske forestillinger. Hans E. Kincks novellesamling Flaggermusvinger, med undertittelen Eventyr vestfra), knytter seg til folketdiktning og folketro på en egenartet måte som kan kalles ekspresjonistisk. Kinck mente at all kunst i bunn og grunn var romantisk. For ham var romantikken å forstå som en søkende livsholdning som bryter fram gang på gang i kultur og kunst. Jf. hans vektlegging av lengselen i diktning og essayistikk. Ett av hans essayer heter da også «Evnen til lengsel».
Også den eldre generasjonen med diktere som Jonas Lie og Arne Garborg, skiftet signaler, og vi fikk verk som de to samlingene Trold og diktringen Haugtussa, verk som står i gjeld til folkediktning, folkemusikk og folketro.
På 1900-tallet fikk vi dessuten i Norge lyrikere som Olaf Bull, Olav Nygard, Olav Aukrust og Tore Ørjasæter som langt på vei representerer en sen oppblomstring av høyromantikken. For utdyping, se artiklene: nasjonalromantikken og Det nasjonale gjennombrudd.
== Eksempler på romantiske billedkunstnere og komponister ==
Av typiske romantiske billedkunstnere kan nevnes John Constable i England, Eugène Delacroix og Théodore Chassériau i Frankrike, Caspar David Friedrich i Tyskland. Med romantikkens syn på naturen og den store befolkningsveksten i byene på 1800-tallet som bidro til å fjerne folk fra naturen, er det ikke forbausende at landskapsmaleriet kom i skuddet.
Også komponistene ble til dels en slags musikalske landskapsmalere, og ville gi uttrykk, ikke bare for ytre landskap. De ville ved hjelp av toner uttrykke slektskapet mellom natur og sinn. Dette førte til at musikken kunne få en inderlig og lyrisk karakter. Etterhvert eksperimenterte man mer og mer med harmonisk kompleksitet og mye bruk av kromatikk. De romantiske komponistene var opptatt av at musikken skulle være emosjonell. I romantisk musikk er det ikke sjelden et nært samspill mellom ordets kunst og musikken. Enkelte komponister skrev endog egne tekster som de la til grunn for sin musikk. Det ble også nokså vanlig å gi verkene poetiske navn som henspilte på noe utenfor musikken, jf. programmusikk.Som eksempler på romantiske komponister kan nevnes den østerrikske komponisten Franz Schubert, de tyske komponistene Robert Schumann og Johannes Brahms, polakken Frédéric Chopin, den østerriksk-ungarske Franz Liszt, den belgiske César Franck,franskmannen Hector Berlioz – og Gioacchino Rossini og Giuseppe Verdi, begge fra Italia. Den tyske Richard Wagner er berømt for sine meget stort anlagte musikkdramatiske verk som blant annet kjennetegnes ved uendelige melodier og effektiv bruk av ledemotivteknikk. Andre framtredende komponister fra perioden er russerne Tsjajkovskij og Modest Mussorgsky, finnen Jean Sibelius, de tsjekkiske komponistene Bedřich Smetana og Antonin Dvorak og mange, mange flere av de mest elskede komponistene i verden. Hit hører også Edvard Grieg.
Utpregede senromantiske komponister var Hugo Wolf og Gustav Mahler, begge fra Østerrike, og Richard Strauss, som var født i München. Det kan være hensiktsmessig å sette punktum for den romantiske musikken så sent som rundt utbruddet av første verdenskrig i 1914. Da dukket det etterhvert opp flere og flere modernistiske trekk i kunstmusikken. Men Richard Strauss fortsatte å skrive i senromantisk stil til sin død i 1949.
Senromantiske klangidealer har siden vært en viktig ingrediens særlig i filmmusikk. Den orkestermusikken som ledsager de fleste av dagens hollywoodfilmer er nært beslektet med den senromantiske orkestermusikken.
== Virkninger av romantikken ==
Romantikken er uløselig knyttet til utviklingen i de vestlige samfunn og til brytningene i europeisk åndsliv. Den står i direkte dialog med kristendommen og den filosofiske tradisjonen tilbake til antikken, og først og fremst til Platon. Platon var ifølge Wergeland «klarere Alderes Morgenstjerne», og som sådan en forløper for «Frelseren», den sol hvis varme stråler skal trenge inn over alt, i borg, telt og hytte. Om Platon heter det: «Aandernes Væsen har du fortalt, / Mennesket lært om Sjælenes Kald». Platonisme i ulike utforminger er en idéstrømning som gang på gang bryter fram til overflaten i konflikt med pragmatisme, materialisme og kynisme.
Romantikken ble en avgjørende faktor i 1800-tallets mange nasjonale frigjøringskamper og påfølgende etablering av nasjonalstater. For enkeltmennesket og kunsten hadde romantikken en frigjørende virkning. Den dyrket individets egenart, frihet og muligheter, framfor massesamfunnets konformitet. Det romantiske synet på kunstneren og kunsten har bestått til våre dager, til tross for at vår tids kunst isolert sett ikke nødvendigvis har romantiske trekk.Synet på barn og barndom endret seg med Rousseaus Émile som ble en mektig inspirasjon. Før ble barn betraktet nærmest som ufullstendige voksne. Romantikken omdefinerte barn til enkeltindivider, og barndommens verdi ble anerkjent og betraktet som den grunnleggende fasen i et menneskeliv. Utover på 1800-tallet og 1900-tallet resulterte denne holdningen i en fornyet syn på pedagogikk og et vell av lover som skulle stimulere, skjerme og beskytte barn.Najonalromantikken åpnet for alvor en interesse for forskning på historie og språk, og var en foranledning til folkeminneforskningen, religionsvitenskapen, etnologien, og store deler av dagens humaniora. Det er en positiv subjektiv-kulturell nasjonalisme farget av nasjonalromantikken.
Romantikkens natursyn skulle komme til å få stor betydning for turismen og for den moderne miljøbevegelsen.
Romantikk som typologisk begrep benyttes langt ut over den idéhistoriske perioden som bærer dens navn. En moderne kunstner kan godt oppvise romantiske trekk. Eksempelvis kan man finne sterke romantiske elementer i verkene til J.R.R. Tolkien (1892–1973), en forfatter som ikke regnes til den romantiske epoken.
== Se også ==
Nasjonalromantikken
Det nasjonale gjennombrudd
Romantikken (musikk)
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Beyer, Edvard; Hauge, Ingard; og Bø, Olav (1974): Norges litteraturhistorie, bind 2
Grout, Donald Jay (1960): A History of Western Music, New York
Lovejoy, Arthur O. (1965): The great Chain of Being
Moe, Moltke (1925-27): Samlede Skrifter, spesielt «Det nationale gjennembrud og dets mænd» i bind III.
Michaelsen, Aslaug Groven (1977); Den gyldne lenke : Romantikken
Nilsson, Albert (1964): Svensk romantik : Den platonska strömningen
Paasche, Fredrik (1932): Norsk litteraturhistorie, bind 2
Schjeldrup, H.K. og Winsnes, A.H. (1959): Den eruropeiske filosofi
Steffens, Henrich (1967): «Indledning til Philosophiske Forelæsninger», ved Emil Boyson, i: Norsk filosofi i det 19. århundre, red. E-A. Wyller og Asbjørn Aarnes
Welhaven, Johan Sebastian: Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste. bl.a. gjenoptrykt i hans samlede skrifter 1991-92
Wellek, René (1963): Concepts of Criticism
Wergeland, Nicolai (1933): Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer; ny utgave 1995.
== Eksterne lenker ==
(en) Romanticism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Romanticism – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nasjonal digital læringsarena om romantikken
Romantikken; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
|
Romantikken er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk.
| 3,225 | 3,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilnius
|
2023-02-04
|
Vilnius
|
['Kategori:25°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Polen', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vilnius']
|
Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
|
Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
== Navnet ==
Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: polsk: Wilno, hviterussisk: Вiльня (Vilnia), tysk: Wilna, latin: Vilna, latvisk: Viļņa, jiddisk: ווילנע (Vilne). Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно (Vilna/Vilno), mens Вильнюс (Vil'njus) brukes nå. Navnene Wilno og Vilna har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner.
=== Opprinnelsen ===
Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (polsk Wilejka).
== Geografi ==
Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storfyrstedømmet Litauen, og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samveldet.
Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.
Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen.
=== Klima ===
Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1 °C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.
Varme somre med dagstemperaturer over 30 °C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.
Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (546 733 i 2009); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter.
Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, Švenčionys, Trakai og Ukmergė; tilsammen 9650 km².
== Demografi ==
Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, hviterussere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaitter og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karaitter, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister.
=== Historisk utvikling ===
=== Fordelt på nasjonalitet ===
I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % hviterussere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
Vilnius har vært bebodd i mange århundrer, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storfyrste Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I så fall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.
=== I skriftlige kilder ===
Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Byen fikk sitt byvåpen i 1330.
Den opprinnelige delen av byen var slottet som ble bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (1386 – 1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.
=== Utvikling ===
Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, der de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasos-kirkegården etablert; i dag er den en av de eldste gravlundene i verden.
Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799–1805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).
Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen beleiret av Napoleons invasjonshær på vei mot Moskva. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt.
Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Hviterussland vært en del av de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland og hadde relativt stor jødisk befolkning. Litvak var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, Białystok og Suwałki samt deler av Hviterussland innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn. Da Litauen ble innlemmet i tsarens Russland i 1795, ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive litauisk med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og hviterussisk språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen polsk og hviterussisk, mens litauerne var en liten minoritet. I det jødiske bosetningsområdet utgjorde jødene i alt 11 prosent av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og hviterussiske byer, blant annet i Vilnius (sammen med polakker var jøder den største gruppen i Vilnius). De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilno, jiddisk: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord» eller «Litauens Jerusalem».Napoleon og hans store hær krysset Nemunas-elven 2. juni 1812. Naoleon ble værende 18 dager i Vilnius i påvente av tsarens svar på fredstilbudet. Vilnius hadde på den tiden omtrent 30 % jøder blant sine innbyggere. Napoleon ble overrasket over livsstilen som minnet ham om Middelhavsområdet og skal ha vært den første som kalte byen «Det nordlige Jerusalem.»
=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
Under første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły som en følge av Den polsk-sovjetiske krig, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i slaget ved Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som Republikken Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.
Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avslo å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen, og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter diplomatiske forbindelser med Polen og godkjente nabolandets grenser de facto.
For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.
På grunn byens store jødiske befolkning og Vilnius som jødiske intellektuelt senter, ble byen før andre verdenskrig kalt «Jersualem i nord». På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Polen tok militær kontroll over Vilnius med omland (omkring 6000 km2), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene. Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og Kaunas ble betraktet som midlertidig hovedstad. Hviterussland var et kjerneområde i Polen-Litauen og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.
=== Andre verdenskrig ===
Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.
I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Panariai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av den polske motstandsbevegelsen under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.
=== Etterkrigstiden ===
Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatrieringen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at repatrieringen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.
Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.
=== Frigjøring ===
I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.
== Kultur ==
=== Arkitektur ===
I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius middelalder-by utviklet seg rundt om rådhuset (litauisk Vilniaus rotušė). Hovedstrøket, Pilies gatve, strekker seg fra rådhusplassen (litauisk Rotuses aikste) til Katedralplassen (litauisk Katedros aikste) ved Vilnius slottskompleks. Andre gater slynger seg rundt om slottet. Husene tilhørte feudale storfolk og godseiere, i tillegg til kirker, butikker og verksteder. I gamlebyen er det mange trange og krokede gater og hyggelige gårdsplasser. Gedimino prospektas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen med bydelen Žvėrynas med broen over Neris. Langs Gedimino prospektas ligger mange av de viktigste rikspolitiske institusjonene, som parlamentet, regjeringskontorer, forfatningsdomstolen, samt kulturinstitusjoner som nasjonalteateret, musikk- og teaterakademiet, og Litauens nasjonalbibliotek Martynas Mažvydas.
Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen, som teller rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer og er derfor en samling av mange forskjellige arkitektoniske stilarter. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne mange bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stilarter. De viktigste severdighetene i byen er Vilnius slottskompleks med Storfyrstens slott og Katedralplassen, som symboliserer hovedstaden. Sammen utgjør de også inngangen til det historiske sentrum.
Gamlebyen i Vilnius ble skrevet inn i UNESCOs verdensarvsliste i 1994 på grunn av byens imponerende sammensetning av gotiske, renessanse, barokk- og klassisistiske bygninger. Like utenfor byen strekker en liten del av Struves meridianbue som også er på UNESCOs verdensarvsliste.I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius, med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas, som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin, som foreviget Zappa.
=== Parker, plasser og kirkegårder ===
Vingisparken, som er byens største, var skueplass for adskillige store demonstrasjoner under Litauens kamp for selvstendighet i på 1980-tallet. Sereikiškės-parken, ved Gediminastårnet brukes til konserter, festivaler og utstillinger.
Katedralplassen i gamlebyen er omgitt av en rekke av byens historisk viktigste steder. Lukiškėsplassen er den største i sentrum og omkranses av adskillige kommunale bygninger. En stor statue av Lenin i midten ble fjernet i 1991. Rådhusplassen har i lang tid vært stedet, hvor messer, feiringer og viktige begivenheter har funnet sted, inklusive Kaziukasmessen. Byens juletre står også her. Statsseremonier blir ofte avholdt på Daukantasplassen, overfor presidentpalasset.
Rasos-kirkegården, innviet i 1801, er stedet, hvor blant annet Jonas Basanavičius og andre underskrivere av uavhengighetserklæringen i 1918 ligger begravet. I tillegg er den polske lederen Józef Piłsudskis hjerte begravet her. To av de tre jødiske kirkegårdene i Vilnius ble ødelagt i sovjettiden. Omkring 18 000 begravelser har funnet sted på Fransiskanerordenens kirkegård, etablert i 1810. Den ble stengt på 1970-tallet, men holder på å bli restaurert. Antakalnis-kirkegården, etablert i 1809, inneholder forskjellige minnesteder for polske, litauiske, tyske og russiske soldater sammen med gravene for dem, som ble drept under januaroppstanden 1863-1865.
=== Teater og opera ===
Det finnes en rekke teatre i Vilnius, blant annet den litauiske opera og ballet, Det akademiske teater, Det statlige ungdomsteater, Det russiske teater, Det litauiske folketeateret, Vilnius' universitetsteater, Vilnius gamle byteater og Keistuoliu teater.
For de musikk og kunstinteresserte er det også mulighet til å utdanne seg på Litauens akademi for musikk og teater og Kunstakademiet.
Opera i Vilnius kan føres tilbake til 1636 hvor en italiensk tropp oppførte den første operaforestilling i Vilnius på slottet.
=== Museer ===
Det ligger en rekke museer i byen. Blant disse er Litauens nasjonalmuseum som ble grunnlagt i 1952, blant annet på grunnlag av Antikvitetsmuseet fra 1855. Museet fikk sin nåværende navn i 1992.I tillegg ligger også en rekke andre museer, slik som Litauens kunstmuseum og Kunstindustrimuseet. I verdensarvstedet Kernavé, 35 km utenfor Vilnius ligger også det Det arkeologiske og historiske museum.
Et Guggenheim-Eremitasje museum var planlagt med åpning i 2011, og skulle inneholde utstillinger av verker fra St. Petersburgs Eremitasjen og Guggenheim-museet sammen med andre samlinger. Prosjektet ble skrinlagt i 2012 etter korrupsjonsbeskyldninger.
=== Idrett ===
Byen huser mange av de største idrettsklubbene i landet. Det største er basketballklubben BC Lietuvos Rytas, som spiller i ULEB Eurocup, Litauisk eliteserie, og i Baltic Basketball League og har vunnet ULEB Cup i 2005 og 2009. Klubben spiller sine hjemmekamper på Lietuvos Rytas Arena med 1 700 seter; viktige kamper spilles i Siemens Arena med 11 000 seter. Et annet lag som spiller i LKL er BC Sakalai. De størate fotballklubbene i byen er FK Žalgiris Vilnius og FK Vėtra, som begge spiller i A Lyga. Žalgiris Vilnius har vunnet A Lyga tre ganger – i 1991, 1992 og 1999.
=== Kulturhovedstad 2009 ===
Vilnius var i 2009 sammen med den østerrikske byen Linz Europeisk kulturhovedstad. Målet for arrangementet var å vise Vilnius som en moderne europeisk by med en rik fortid. I forbindelse med dette var det planlagt en lang rekke kulturelle arrangementer og det ble gjennomført omfattende moderniseringer av infrastrukturen.
== Økonomi ==
Vilnius er det største økonomiske senteret i Litauen og et av de største finansielle sentrene i Baltikum. Selv om kun 15 % av Litauens befolkning bor i byen, genererer den omkring 35 % av Litauens BNP. Basert på disse indikatorene var BNP per innbygger i 2005, basert på kjøpekraftsparitet, på ca. 33 100 dollar, noe som var over EU-gjennomsnittet.
Vilnius bidro med over 4,6 milliarder litas til statsbudsjettet i 2004. Dette beløpet utgjorde omkring 37 % av det samlede statsbudsjettet. Kaunas, den nest største byen i landet, bidro til sammenligning kun med 1,5 milliarder. Vilnius mottok til gjengjeld 360 millioner litas i budsjettet, noen som kun tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikter med regjeringen siden Vilnius krevde en større andel av de midler byen genererte.
En viktig inntektskilde for Vilnius er turismen. I 2007 var det mellom 1 og 1,5 millioner utenlandske turister som besøkte byen. Dette var en fordobling i forhold til 2005. De største gruppene kom fra Polen (18 %) og Tyskland (11 %).Vilnius' fondsbørs er blir eiet av OMX, som også driver børsene i blant andre København, Stockholm, Tallinn og Riga. Børsene i Vilnius, Tallinn og Riga har et samarbeid, som gjør det lettere å handle på hverandres børser.I 2007 lanserte et dansk foretak planer om å bygge et «World Trade Center» i Vilnius. Senteret skulle finansieres av danske og litauiske investorer, og stå ferdig i 2010.
=== Handel ===
Der er en rekke store markeder i Vilnius, blant annet Gariūnaimarkedet ved Lazdynaidistriktet, som er det største i Litauen. I tillegg ligger det nyrestaurerede Halėsmarked ved sentralstasjonen og et annet marked på Kalvarijųgaten.Et av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgør 110 000 m² av hele senteret, og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i sentrets café. De to andre senterdelene er Ermitažas som blant annet selger IKEA-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikssentret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstad og er en betydelig severdighet også for litauere fra andre deler av landet.
=== Transport ===
Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum.
Vilnius har et velutviklet kollektivtrafikk-system. Det finnes over 60 buss- og 19 trolleybuss-ruter, og trolleybuss-systemet er et av de største i Europa. Over 250 busser og 260 trolleybusser transporterer ca. 500 000 passasjerer hver dag. Studenter, pensjonister og handikappede får opp til 80% moderasjon på billetter. En enkelttur koster opp til 1.40 litas (ca. 3,50 kr), mens et månedskort koster 50-60 litas (120-150 kr). De første bussrutene i byen ble åpnet i 1926 og de første trolleybussrutene ble introdudusert i 1956.
== Utdanning ==
Alle Litauens større institusjoner for høyere utdanning ligger i Vilnius. Den største og eldste er Vilnius universitet med nesten 23 000 studenter, som ble grunnlagt i 1579. Andre store utdanningsinstitusjoner er Det tekniske universitet, Mykolas Romeris universitet (et juridisk universitet) og det Pedagogiske universitet. Ut over dette er det en rekke spesialiserede utdanningsinstitusjoner med universitetsstatus som General Jonas Žemaitis militærakademi i Litauen, Litauens akademi for musikk og teater, Vilnius kunstakademi, den Nationale M. K. Čiurlionis skole for kunst og European Humanities University, samt over 40 forskningsinstitutter.
== Bydeler ==
Byen Vilnius er delt opp i 21 bydeler:
Verkiai — inkluderer Baltupiai, Jeruzalė, Santariškės, Balsiai og Visoriai
Antakalnis — inkluderer Valakampiai, Turniškės og Dvarčionys
Pašilaičiai — inkluderer Tarandė
Fabijoniškės — inkluderer Bajorai
Pilaitė
Justiniškės
Viršuliškės
Šeškinė
Šnipiškės
Žirmūnai — inkluderer Šiaurės miestelis
Karoliniškės
Žvėrynas
Grigiškės — en egen by, men inngår i Vilnius bykommune
Lazdynai
Vilkpėdė — inkluderer Vingis park
Naujamiestis — inkluderer buss og togstasjoner
Senamiestis — Gamlebyen, inkluderer Užupis
Naujoji Vilnia — inkluderer Pavilnys og Pūčkoriai
Paneriai — inkluderer Trakų Vokė og Gariūnai
Naujininkai — inkluderer Kirtimai, Salininkai og Vilnius internasjonale lufthavn
Rasos — inkluderer Belmontas og Markučiai
== Turistinformasjon ==
Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå, sovjetisk by til å bli en moderne, vestlig by.
I dag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen finnes over 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og byens yngre befolkning bidrar til Vilnius' omdømme som en av verdens mest gjestfrie byer, ifølge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.
== Berømte vilniusere ==
Ana Ambraziené (1955–), tidligere hekkeløper
Michał Andriolli (1836–1893), maler
Živilė Balčiūnaitė (1979–), langdistanseløper som løper maraton
Aleksander Berkman (1870–1936), anarkist og forfatter
Teodor Bujnicki (1907–1944), poet
Léon Chertok (1911–1991), psykiater
Jan Karol Chodkiewicz (1560–1621), politiker og hetman
César Cui (1835–1918), komponist og musikk-kritiker
Gaon mi Vilno (1720–1797), lærd jøde og kabbalist
Romain Gary (1914–1980), forfatter
Marija Gimbutas (1921–1994), arkeolog
Antoni Gorecki (1787–1861), forfatter
Dalia Grybauskaitė (1956–), Litauens president
Daina Gudzinevičiūtė (1965–), sportsskytter
Henryk Roman Gulbinowicz (1923–), Den katolske kirkes kardinaler
Vladislav II Jagello av Polen (1351–1434), storfyrste av Litauen og konge av Polen
Stanisław Jasiukiewicz (1921–1973), skuespiller
Leo Jogiches (1867–1919), politiker
Lina Kačiušytė (1963–), tidligere svømmer
Kazimierz Kontrym (1776–1836), forfatter og politiker
Abba Kovner (1918–1987), dikter og skribent
Czesław Miłosz (1911–2004), poet, nobelprisvinner i litteratur
Alex Naumik Sandøy (1949–2013), sangerinne
Maurycy Orgelbrand (1826–1904) og Samuel Orgelbrand (1810–1868)
Jerzy Passendorfer (1923–2003), filmregissør
Artūras Paulauskas (1953–), leder av Litauens Seimas
Emilia Plater (1806–1831), soldat og revolusjonær
Kazimierz Plater (1915–2004), sjakkmester
Jurgis Radvila (1556–1600), Den katolske kirkes kardinaler
Anton Radziwiłł (1775–1833), polsk og prøyssisk politiker
Ada Rusowicz (1944–1991), sanger
Lasar Segall (1891–1957), kunstner av jødisk herkomst
Andrzej W. Schally (1926–), polsk-født endokrinolog og nobelprisvinner
Elwira Seroczyńska (1931–2004), kvinnelig polsk skøyteløper
Bolesław Bohusz–Siestrzeńcewicz (1869–1940), general
Piotr Skarga (1536–1612), teolog, forfatter og første rektor ved Vilnius Akademi
Irena Sławińska (1913–2004), historiker og teaterforsker
Jędrzej Śniadecki (1768–1838), kjemiker, biolog og filosof
Józef Świętorzecki (1876–1936), general
Władysław Syrokomla (1823–1862), poet, forfatter og oversetter
Andrzej Towiański (1799–1878), polsk religionsfilosof og mystiker
Zygmunt Vogel (1764–1826), maler
Antoni Wiwulski (1877–1919), skulptør og arkitekt
Tomasz Zan (1796–1855), poet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Vilnius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius hos Wikivoyage
Vilnius' vevsted – den beste byveiviseren
Uherope – Reisetips for Vilnius og mer
Vilnius i gamle fotografier – fotoarkiv ved Vilnius universitet
Litauens juridiske universitet i Vilnius
Polsk nettsted om Vilnius
Hospitality Club Vilnius - bo gratis hos hyggelige vilniusere
Jewish Partisan Group Near Vilna
Kurzbiographien
Partisan Rachel Rudnitzky After Liberation
Partisans in Vilna
Partisans of Vilna
Vilna Partisans
|
Vilnius fylke grenser i nord mot Utena fylke og Panevezys fylke, i vest mot Kaunas fylke, i sørvest mot Alytus fylke og i øst og sør mot Belarus. Fylket har innbyggere (2014).
| 3,226 | 3,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauisk
|
2023-02-04
|
Litauisk
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baltiske språk', 'Kategori:Den europeiske unions offisielle språk', 'Kategori:Språk i Litauen']
|
«Litauisk» kan også referere til Litauen.
Litauisk er et indoeuropeisk språk av den østbaltiske språkgruppe. Det tales av ca. 3 millioner litauere i Litauen og omkring like mange utenfor landets grenser. Det skrives med det litauiske alfabet som er en variant av det latinske alfabets latinske skrifttegn, men har 9 egne diakritiske tegn som i hovedsak er hentet fra det tsjekkiske alfabetet. Språket er nærmest i slekt med žemaitisk (samogitisk), latvisk og de nå utdødde gammelprøyssisk og selisk.
Blant de mange utenlandske språkforskere som har bidratt til internasjonal forståelse av det litauiske språket er nordmannen Christian Schweigaard Stang.
Av alle nålevende indoeuropeiske språk er litauisk det språket som er mest arkaisk og har beholdt mye av den opprinnelige grammatikken og bøyningsformene som fantes i det opphavlige urindoeuropeiske grunnspråket. Dagens litauisk har således slående likheter med gamle utdødde språk som sanskrit, latin og gammelgresk, og skaffer språkforskere et vell av ledetråder når det gjelder å rekonstruere urformer av de eldste urindoeuropeiske ord, røtter, stammer, lydoverganger og bøyningsendelser.
Det strides om de žemaitiske (samogitiske) dialekter som tales i nordvest rundt Klaipėda, Kretinga, Telšiai, Varniai og Tauragė skal regnes som eget språk, eller kun som en litauisk dialekt.
|
«Litauisk» kan også referere til Litauen.
Litauisk er et indoeuropeisk språk av den østbaltiske språkgruppe. Det tales av ca. 3 millioner litauere i Litauen og omkring like mange utenfor landets grenser. Det skrives med det litauiske alfabet som er en variant av det latinske alfabets latinske skrifttegn, men har 9 egne diakritiske tegn som i hovedsak er hentet fra det tsjekkiske alfabetet. Språket er nærmest i slekt med žemaitisk (samogitisk), latvisk og de nå utdødde gammelprøyssisk og selisk.
Blant de mange utenlandske språkforskere som har bidratt til internasjonal forståelse av det litauiske språket er nordmannen Christian Schweigaard Stang.
Av alle nålevende indoeuropeiske språk er litauisk det språket som er mest arkaisk og har beholdt mye av den opprinnelige grammatikken og bøyningsformene som fantes i det opphavlige urindoeuropeiske grunnspråket. Dagens litauisk har således slående likheter med gamle utdødde språk som sanskrit, latin og gammelgresk, og skaffer språkforskere et vell av ledetråder når det gjelder å rekonstruere urformer av de eldste urindoeuropeiske ord, røtter, stammer, lydoverganger og bøyningsendelser.
Det strides om de žemaitiske (samogitiske) dialekter som tales i nordvest rundt Klaipėda, Kretinga, Telšiai, Varniai og Tauragė skal regnes som eget språk, eller kun som en litauisk dialekt.
== Kasus og de 6 substantivendelsene i nominativ hankjønn entall ==
Litauisk er det mest arkaiske språket av alle nålevende indoeuropeiske språk. Litauisk har bevart substantivendelsene -AS, -ES, -IS, -OS, -US og -YS i (normalt) hankjønnsord entall og nominativ (kasus for substantivets grunnform, altså i ubøyd tilstand), endelser som eksisterte i de eldste språktrinnene av for eksempel sanskrit, latin og gresk. I dag er disse endelsene bevart fullstendig i litauisk, delvis i latvisk og bare enkeltvis i gresk.
Fra det urindoeuropeiske grunnspråket har litauisk arvet og beholdt 7 kasus, samt komplett bevaring av de 6 endelsene -AS, -ES, -IS, -OS, -US, -YS i substantiv entall nominativ og vanligvis hankjønn.
Den 8. indoeuropeiske kasus "ablativ" (abliatyvas) synes å ha gått opp i de andre 7 kasus (men mest i genitiv) på litauisk, alt avhenging av grammatisk betydning og sammenheng.
== Litauisk sammenliknet med dagens indoeuropeiske språkgrener ==
Dagens indoeuropeiske språk inndeles i 10 grener, disse er :
Den baltiske språkgrenen består av litauisk og latvisk, og er den mest arkaiske grenen av alle de 10 språkgrenene.
Begge baltiske språk har bevart 7 kasus, men bare litauisk har bevart substantivendelsene -AS, -ES, -IS, -OS, -US og -YS i grunnformen nominativ.
Latvisk har kun bevart substantivendelsene -S, -AS, -IS, -US i grunnformen nominativ, mens endelsene -AS, -ES, -IS, -OS og -US opptrer i bøyd form i andre kasus.
Baltiske språk er fortsatt av syntetisk språktype.Den slaviske språkgrenen er den nest arkaiske grenen etter den baltiske grenen.
De fleste slaviske språk har bevart 6 - 7 kasus, men har mistet substantivendelsene -AS, -ES, -IS, -OS, -US og -YS i grunnformen nominativ.
Slaviske språk (bortsett fra bulgarsk og makedonsk) er fortsatt av syntetisk språktype.
Bulgarsk og makedonsk er blitt analytiske språk, og har bevart 4 - 5 kasus.Baltiske og slaviske språk er syntetiske språk, det vil si at de bruker kasus med bøyningsendelser og til en viss grad fri ordstilling.
Det motsatte av en syntetisk språktype er en analytisk språktype. Analytiske språk bruker preposisjoner, artikler og fastere ordstilling, og i noe mindre grad kasusendelser. De to slaviske språkene bulgarsk og makedonsk er blitt analytiske.
Armensk har bevart 7 kasus, og har kun i noen få substantiv og egennavn bevart endelsene -AS, -ES, -IS, -OS og -YS, men har ikke grammatisk kjønn i substantivene.
Armensk er syntetisk, men har noen analytiske trekk. Syntetiske verbformer er for det meste erstattet av analytiske verbkonstruksjoner med hjelpeverb.
Ordstillinga er normalt S-V-O, men delvis fleksibel.Gresk har bevart 4 - 5 kasus, og har i entall bevart substantivendelsene -AS, -IS (genitiv hunkjønn) og -OS. I flertall er endelsene -ES, -IS og -OUS bevart.
Gresk er et overveiende syntetisk bøyningsspråk, men med klar tendens til å være en analytisk språktype.Germanske språk har bevart 4 - 5 kasus, men har mistet substantivendelsene -AS, -ES, -IS, -OS, -US og -YS i grunnformen nominativ.
Germanske språk er blitt analytiske språk.
De germanske språkene som er mest arkaiske og som har beholdt kasussystemet levende, er islandsk, færøysk, tysk og luxemburgsk.
Noen norske og svenske dialekter har også beholdt kasusbøying, som for eksempel talemålene i Setesdal, Valdres, Nord-Møre og älvdalsk i Sverige.
Engelsk og nederlandsk har ikke kasus lenger, kun subjektsform og objektsform, men har overlevninger og spor av kasus i noen få faste uttrykk.
I standard bokmål og nynorsk opptrer 5 kasus bare i faste uttrykk og adverb :Albansk har bevart 5 - 6 kasus, men er blitt et analytisk språk.
Keltiske språk har bevart 5 kasus i noen av språkene, men er blitt analytiske språk.
Irsk og skotsk-gælisk har bevart 5 kasus.
Walisisk og bretonsk har mistet kasussystemet.
På irsk brukes syntetiske verbformer i dialektene i sør, og antallet av analytiske verbformer blir større jo lenger nord i Irland man kommer.
Karakteristisk for det gammelirske språk er den vekslende verbalbetoningen, som mest av alt har medvirket til å gjøre det irske verbalsystemet til det mest flokete innenfor de indoeuropeiske språk.Romanske språk har for det meste mistet kasussystemet, og man finner bare rester av kasus i pronomener.
Alle romanske språk er blitt analytiske. Rumensk har til en viss grad bevart 5 kasus.Iranske språk har mistet kasussystemet, og er for det meste blitt analytiske språk.
Et unntak er ossetisk i Kaukasus, som har 9 kasus. Man antar at 3 av dem er en arv fra indoeuropeisk, og at 6 av dem er innovasjoner som skyldes kontakt med andre språk i kaukasusområdet.
Et annet unntak er pashto i Afghanistan som har 4 kasus.Indiske språk har mistet kasussystemet, og er blitt analytiske språk.
Bare sporadisk, i noen ord og uttrykk, finner man rester etter de mange kasus som sanskrit opprinnelig hadde.
Kasussystemet er som regel redusert til subjektform, objektform, vokativ i tiltale og genitiv for å markere tilhørighet / eiendomsforhold. Lokativ brukes både som adverb og som kasus for sted / lokasjon.
== Eksempler på ord ==
Taip – ja
Ne – nei
Aš - jeg
Tu – du
Jis - han
Ji - hun
Mes - vi
Jūs - Dere, dere (også høflighetsform)
Jie - de (hankjønn)
Jos - de (hunkjønn)
Ačiū - takk
Labai ačiū - mange takk
Gal – kanskje
Diena – dag
Naktis – natt
Labas rytas - god morgen
Laba diena - god dag
Labas vakaras - god kveld
== Personlige pronomen ==
Deklinasjon / bøying av de personlige pronomen i kasus ser slik ut :
== Forholdet mellom litauisk og latvisk ==
Den språklige avstanden mellom litauisk og latvisk, både i tale og skrift, er betydelig større enn avstanden mellom norsk, svensk og dansk. En samtale mellom personer som snakker norsk, svensk og dansk kan foregå forholdsvis problemfritt og med stor grad av gjensidig forståelse. Derimot vil den språklige forståelsen mellom personer som snakker litauisk og latvisk være mye mindre enn halvparten. Imidlertid er ordenes stammer og røtter nokså like i de baltiske språkene, men ulike bøyningsendelser, ulik uttale og ulik plassering av trykk i ordenes stavelser gjør sitt til at språkene får større avstand til hverandre. Litauisk er også mer arkaisk, og latvisk har ofte mistet vokaler og konsonanter i ord, slik at latviske ord til en viss grad ser kortere ut enn de tilsvarende litauiske ordene.
Noen eksempler på likheter og ulikheter i ord, ordstammer og bøyningsendelser mellom litauisk og latvisk er :
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lithuanian - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).
LRT Radijas - Nettradio. Litauens hovedradiokanal, tilsvarende NrK P1 i Norge.
LRT Televizija - Nett-TV. Litauens hovedfjernsynskanal, tilsvarende NrK 1 i Norge.
|
|antall=3 125 000Ethnologues tall fra 1998
| 3,230 | 3,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baltiske_spr%C3%A5k
|
2023-02-04
|
Baltiske språk
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Baltiske språk']
|
De baltiske språkene er de eldste fremdeles levende indoeuropeiske språk og tales av ca. 4,7 millioner litauere og latviere i Baltikum og omtrent like mange i resten av verden. Man antar at balterne kom til Baltikum fra sør og sørvest omkring 2500 f.Kr.
Baltiske språk
Vestbaltiske språk †
Gammelprøyssisk †
Jotvingisk †
Galindisk †
Østbaltiske språk (4,7 mill.)
Kurlandsk †
Latvisk (1,4 mill.)
Selisk †
Litauisk (3,0 mill.)
Samogitisk (0,5 mill.)
Semgallisk †
Skalvisk †
|
De baltiske språkene er de eldste fremdeles levende indoeuropeiske språk og tales av ca. 4,7 millioner litauere og latviere i Baltikum og omtrent like mange i resten av verden. Man antar at balterne kom til Baltikum fra sør og sørvest omkring 2500 f.Kr.
Baltiske språk
Vestbaltiske språk †
Gammelprøyssisk †
Jotvingisk †
Galindisk †
Østbaltiske språk (4,7 mill.)
Kurlandsk †
Latvisk (1,4 mill.)
Selisk †
Litauisk (3,0 mill.)
Samogitisk (0,5 mill.)
Semgallisk †
Skalvisk †
|
De baltiske språkene er de eldste fremdeles levende indoeuropeiske språk og tales av ca. 4,7 millioner litauere og latviere i Baltikum og omtrent like mange i resten av verden.
| 3,231 | 3,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samogitisk
|
2023-02-04
|
Samogitisk
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baltiske språk', 'Kategori:Språk i Litauen']
|
Žemaitiske eller samogitiske dialekter tales av rundt 500 000 personer i hovedsak i Vest-Litauen i landskapet som heter Žemaitija. Blant de fleste talere av normert litauisk, det vil si aukštaitisk, regnes žemaitisk som en litauisk dialektgruppe på lik linje med den aukštaitiske dialektgruppen. Likevel er enkelte žemaitiske underdialekter, særlig fra Telšiai fylke, vanskelig forståelige for folk lenger østfra i Litauen.
Navnet Žemaitija, som betyr Lavlandet, ble skrevet som Samogitia på latin. Dette navnet brukes ennå på engelsk, fransk og delvis på tysk. Derfor kan man av og til se betegnelsen samogitisk bli brukt i ulik litteratur om de žemaitiske dialektene.
|
Žemaitiske eller samogitiske dialekter tales av rundt 500 000 personer i hovedsak i Vest-Litauen i landskapet som heter Žemaitija. Blant de fleste talere av normert litauisk, det vil si aukštaitisk, regnes žemaitisk som en litauisk dialektgruppe på lik linje med den aukštaitiske dialektgruppen. Likevel er enkelte žemaitiske underdialekter, særlig fra Telšiai fylke, vanskelig forståelige for folk lenger østfra i Litauen.
Navnet Žemaitija, som betyr Lavlandet, ble skrevet som Samogitia på latin. Dette navnet brukes ennå på engelsk, fransk og delvis på tysk. Derfor kan man av og til se betegnelsen samogitisk bli brukt i ulik litteratur om de žemaitiske dialektene.
== Underdialekter ==
Žemaitisk deles inn i tre underdialekter :
Vestlig : Omkring Klaipėda og Šilutė (såkalte «donininkų»-talere).
To nordlige varianter : Omkring Telšiai, Kretinga og Palanga (såkalte «dounininkų»-talere).
To sørlige varianter : Omkring Varniai, Tauragė og Raseiniai (såkalte "dūnininkų"-talere).
== Alfabet ==
Det žemaitiske alfabetet har 32 bokstaver. Det følger det samme skriftsystemet som i litauisk, men har til gjengjeld en rekke bokstaver hentet fra det latviske alfabetet og med disse forskjellene :
Det finnes ingen nasale vokaler (bokstaver med ogonekene: ą, ę, į, ų)
I tillegg er det tre lange vokaler, skrevet med makroner over: ā, ō, ē (som i latvisk)
Lang i i žemaitisk er skrevet med en makron over: ī (i motsetning til på litauisk der den skrives som y).
Den korte vokalen ė skrives som o med tilde over (õ). Egentlig skal den skrives som ė med makron over: Ė̅ og ė̅. [1]
Det finnes i tillegg to diftonger i žemaitisk som skrives som digrafer: ou og ėi. (Disse sammensatte bokstavene finnes også i det litauiske alfabetet.)
|
Žemaitiske eller samogitiske dialekter tales av rundt 500 000 personer i hovedsak i Vest-Litauen i landskapet som heter Žemaitija. Blant de fleste talere av normert litauisk, det vil si aukštaitisk, regnes žemaitisk som en litauisk dialektgruppe på lik linje med den aukštaitiske dialektgruppen.
| 3,232 | 3,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stbaltiske_spr%C3%A5k
|
2023-02-04
|
Østbaltiske språk
|
['Kategori:Baltiske språk']
|
Østbaltiske språk er indoeuropeiske språk og utgjøres av to levende språk, nemlig litauisk og latvisk.
Litauisk tales i Litauen og latvisk tales i Latvia.
Dessuten kjenner man følgende utdødde østbaltiske språk: kurersk, zemgallisk og selisk.
|
Østbaltiske språk er indoeuropeiske språk og utgjøres av to levende språk, nemlig litauisk og latvisk.
Litauisk tales i Litauen og latvisk tales i Latvia.
Dessuten kjenner man følgende utdødde østbaltiske språk: kurersk, zemgallisk og selisk.
== Eksterne lenker ==
The Lithuanian Language and Writing
|
Østbaltiske språk er indoeuropeiske språk og utgjøres av to levende språk, nemlig litauisk og latvisk.
| 3,233 | 3,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indoeuropeiske_spr%C3%A5k
|
2023-02-04
|
Indoeuropeiske språk
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Indoeuropeiske språk']
|
Indoeuropeiske språk er en språkfamilie som inneholder hundrevis av språk, inklusive de fleste store språk i Europa og mange språk på det indiske subkontinent (Sør-Asia), det iranske høylandet (Sørvest-Asia) og Sentral-Asia.
Denne språkfamilien har stor utbredelse, og omfatter blant annet engelsk, hindi, spansk, portugisisk, bengali, russisk, fransk og tysk. Indoeuropeisk er den språkfamilien i verden som har flest talere; rundt 3 milliarder mennesker har et indoeuropeisk språk som sitt morsmål. De indoiranske språkene utgjør den største undergruppa av indoeuropeiske språk. Alle de indoeuropeiske språkene kan spores tilbake til en folkegruppe som bodde enten i Anatolia eller på steppene i Øst-Europa. Denne folkegruppen kalles indoeuropeerne, og de snakket ur-indoeuropeisk, urspråket for alle de indoeuropeiske språkene.
Indoeuropeiske språk består hovedsakelig åtte nålevende undergruppene: indoiransk, armensk, gresk, albansk, italisk, keltisk, germansk og baltoslavisk. I tillegg er det flere utdødde undergrupper.
Det finnes skriftlige eksempler på bruk av indoeuropeisk så langt tilbake som i bronsealderen, blant annet i språkformene mykensk gresk og hettitisk.
|
Indoeuropeiske språk er en språkfamilie som inneholder hundrevis av språk, inklusive de fleste store språk i Europa og mange språk på det indiske subkontinent (Sør-Asia), det iranske høylandet (Sørvest-Asia) og Sentral-Asia.
Denne språkfamilien har stor utbredelse, og omfatter blant annet engelsk, hindi, spansk, portugisisk, bengali, russisk, fransk og tysk. Indoeuropeisk er den språkfamilien i verden som har flest talere; rundt 3 milliarder mennesker har et indoeuropeisk språk som sitt morsmål. De indoiranske språkene utgjør den største undergruppa av indoeuropeiske språk. Alle de indoeuropeiske språkene kan spores tilbake til en folkegruppe som bodde enten i Anatolia eller på steppene i Øst-Europa. Denne folkegruppen kalles indoeuropeerne, og de snakket ur-indoeuropeisk, urspråket for alle de indoeuropeiske språkene.
Indoeuropeiske språk består hovedsakelig åtte nålevende undergruppene: indoiransk, armensk, gresk, albansk, italisk, keltisk, germansk og baltoslavisk. I tillegg er det flere utdødde undergrupper.
Det finnes skriftlige eksempler på bruk av indoeuropeisk så langt tilbake som i bronsealderen, blant annet i språkformene mykensk gresk og hettitisk.
== Historie ==
=== William Jones ===
Den som oftest får æren for å ha «oppdaget» språkfamilien, er engelskmannen William Jones. Han var dommer ved den øverste domstolen i Calcutta fra 1783. Ettersom han hadde studert klassiske språk før han tok fatt på jus-studiet, var det naturlig for ham å lære seg sanskrit, det gamle skriftspråket som er brukt i Indias tidligste litterære og religiøse tekster. I sin tredje årsberetning til the Asiatic Society of Bengal i 1786, nevnte han kort at han la merke til at sanskrit viste klare likhetstrekk med både latin og gresk.
=== Oppdagelsen av flere likhetstrekk ===
Man visste at det finnes elver som heter Alba i både tysk, fransk og spansk; og elvenavnet Ara opptrer i både tysk, nederlandsk, engelsk, skotsk og spansk. Elven Arno, som flyter gjennom Firenze, har nesten samme navn som Arna utenfor Bergen; Arna var opprinnelig et elvenavn også her. Themsen deler navn med den indiske elven Tamasi (som betyr «den mørke»). I 1926 satte Gordon Childe i sin bok The Aryans opp en liste over gloser han mente hadde opphav i et felles urspråk: Gud, far, mor, sønn, datter, bror, søster, farbror, svigersønn, svigerdatter, svigerfar, svigermor, ektemann, kvinne, enke, husfar, klan, konge, hund, okse, sau, geit, hest, gris, okse, ku, vallak, kveg, ost, fett, smør, korn, brød, plog, mjød, kobber, gull, sølv, barberkniv, syl, slyngestein, buestreng, spyd, sverd, øks, snekker, aksel, vogn eller hjul, nav, åk, skip, åre, hus, dør, karm, stolpe, jordvegger.
På leting etter hvilket område det indoeuropeiske urspråket kunne ha oppstått i, studerte Winfred Lehmann ordenes slektskap i ulike språk. Ved forsøk på rekonstruksjon av ord for metaller, fant han ikke ord for gull eller sølv, langt mindre jern, knapt nok en generell betegnelse for metall. Sanskrit ayas (= «bronse», senere «kobber») og latin aes (= «kobber», «bronse») tilsvarer gammelengelsk ar (= «messing», «kobber»), som på moderne engelsk ble til ore (= «malm»).Ut fra dette konkluderer Lehmann med at indoeuropeernes urspråk oppstod i et senneolittisk samfunn, ved arkeologiske funn identifisert som «en kultur som holdt til nord for Svartehavet fra femte årtusen f.Kr.». Vi finner ord for hjord, ku, sau, geit, gris, hund, hest, ulv, bjørn, gås, and, bie, eik, bøk, piletre, korn, men mangelen på spesifikke ord for grønnsaker og ulike kornsorter «indikerer at de i all hovedsak må ha levd av animalsk føde».
== Undergrupper ==
I dag snakkes de indoeuropeiske språkene av rundt tre milliarder mennesker. Over tid har noen indoeuropeiske språk dødd ut, men de som overlevde, endte opp med å dominere både Europa, Iran og India.
Den indoeuropeiske språkfamilien består hovedsakelig av ti undergrupper:
=== Albansk ===
Hovedartikkel: AlbanskAlbansk har sin egen gren på det indoeuropeiske familietreet. Språket kan ikke klart kobles til noen andre grener, men har mange likheter med andre indoeuropeiske språk.
Man har antatt at albansk er den gjenlevende resten av de illyriske språkene, men kan også være beslektet med dakisk, siden det albanske kjerneområdet opprinnelig lå mye lenger nord[3]. Albansk nevnes som eget språk på 1300-tallet, og det første dokumentet på albansk, "Formula e pagëzimit" (dåpsformular), er datert 8. november 1462, og inneholder setningen Un'te paghesont' pr'emenit t'Atit e t'Birit e t'Spirit Senit (Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn)[4]. Den første trykte bok på albansk kom i 1555.
En artikkel i avisa New York Times viser til at det albanske språket kan være et av det eldste språket i verden. Forskere studerte utviklingen av ord fra 103 moderne og utdødde språk hvor det ble laget et tre som så viste relasjoner rundt forskjellige språk.
=== Anatolisk ===
Hovedartikkel: Anatoliske språk
Gruppen av anatoliske språk representerer noen av de språkene som tidligst utviklet seg til språk som var grunnleggende forskjellig fra ur-indoeuropeisk. De anatoliske språkene nådde dette stadiet enda tidligere enn gresk. Alle de anatoliske språkene er utdødd i dag, men det finnes flere historiske kilder til språkene og folkegruppene som snakket dem. Et av de mest utbredte anatoliske språkene var hettittisk, som ble snakket av hettittene. Hettittene bodde i Anatolia og kunne bruke kileskrift. De eldste tekstene som stammer fra hettittene ble skrevet 1700 år f.Kr, og ble tydet av Bedřich Hrozný i 1917. Mange av disse tekstene har fortsatt ikke blitt fullt oversatt til et moderne språk.
Det finnes også en teori som går ut på at anatolisk ikke er en underfamilie av indoeuropeisk, men heller et søsterspråk til ur-indoeuropeisk, siden anatolisk har mange trekk som ikke forekommer i de øvrige indoeuropeiske språkene som tales i dag.
=== Armensk ===
Hovedartikkel: ArmenskArmensk utgjør også en egen gren av den indoeuropeiske språkfamilien, på samme måte som albansk gjør. Det hersker forskjellige oppfatninger blant lingvister om hvilke andre språk armensk har nærmest slektskap til; noen mener gresk, mens andre mener anatolisk. Armensk har undergått flere lydskifter tidlig i sin utvikling, og derfor kan mange ord være vanskelige å kjenne igjen, selv om de har røtter i ur-indoeuropeisk. Ett eksempel er ordet for «to», som er erku på armensk. Dette ordet stammer fra det ur-indoeuropeiske ordet *dwō.
=== Balto-slavisk ===
Hovedartikkel: BaltoslaviskDe baltiske og slaviske språkene er nært beslektet, og man tror at de opprinnelig utgjorde én gruppe, og senere utviklet seg i forskjellige retninger.
==== Baltisk ====
Hovedartikkel: BaltiskDe baltiske språkene, latvisk og litauisk, har beholdt flere trekk fra ur-indoeuropeisk, som for eksempel syv av de åtte kasus som var i ur-indoeuropeisk og mye fonologi, selv om denne språkgruppen skilte seg fra de andre ganske sent. Litauisk er det mest konservative språket av alle indoeuropeiske språk, og har bevart flest trekk fra ur-indoeuropeisk.
De baltiske språkene ble først skrevet ned rundt det 9. århundre, og skriftspråket som da ble benyttet kalles glagolitisk skrift.
==== Slavisk ====
Hovedartikkel: Slaviske språk
De slaviske språkene brukes i store deler av Øst-Europa, og omfatter språk som russisk, serbisk og polsk. Kirkeslavisk er det tidligst kjente slaviske språket. Det var et tidlig lingua franca for slaverne, og var i bruk i den østlige delen av Europa på samme måte som latin ble brukt i den vestlige delen av Europa.
=== Germansk ===
Hovedartikkel: Germanske språkDe germanske språkene inkluderer flere språk i Vest- og Nord-Europa, blant annet norsk, svensk, dansk, engelsk, tysk, frisisk, nederlandsk og jiddisch. De germanske språkene kjennetegnes hovedsakelig ved en tidlig avsplitting fra urindoeuropeisk og en lydforskyvning kjent som Grimms lov, som gjorde at alle stoppkonsonantene i germansk forandret seg fra de andre indoeuropeiske språkene. De germanske språkene har også mange ord som ikke kan spores til andre indoeuropeiske språk, mest sannsynlig ble disse ordene lånt av et annet språk som var i regionen som germanerne immigrerte til.
De sørligste av de germanske språkene lånte også flere ord fra de keltiske språkene, og disse spredde seg også nordover.De germanske språkene kan deles inn i tre deler:
==== Nordgermansk ====
Hovedartikkel: Nordiske språkDe nordgermanske språkene er de som snakkes i Skandinavia, på Island og på Færøyene. Rundt 20 millioner folk snakker et nordgermansk språk som morsmål.
==== Vestgermansk ====
Hovedartikkel: Vestgermanske språkDe vestgermanske språkene inkluderer blant annet tysk, nederlandsk og engelsk. Denne gruppen er den største av de germanske undergruppene.
==== Østgermansk ====
Hovedartikkel: Østgermanske språkDe østgermanske språkene inkluderer blant annet gotisk, men alle de østgermanske språkene har dødd ut. Men det er mange attester til språkene, blant annet fra romerne. Bibelen ble også oversatt til gotisk. Krimgotisk overlevde ut til 1700-tallet.
=== Gresk ===
Hovedartikkel: GreskSelv om denne grenen inneholder bare i dag gresk, i tidlig gresk historie var det flere dialekter av gresk. En av de tidligste av disse variantene av gresk var mykensk, som ble skrevet med linear B. Det greske språket som blir brukt i dag stammer fra den ionisk-attiske dialekten, som var sentrert i Athen. Denne dialekten ble dominerende i hele Hellas på grunn av Athens innflytelse og makt.
Språket har hatt mye prestisje gjennom historien, Aleksander den store tok over mye av landet mellom Hellas og India, og gresk forble et lingua franca i mye av dette området i lang tid etter Aleksanders død. I romerriket ble gresk ansett som vitenskapen og filosofiens språk, så de fleste folk i høyere klasser lærte seg gresk. Språket ble også oppfattet slik i rennesansen, dog under latin i de fleste sammenhenger. Det nye testamentet ble originalt skrevet på gresk, og Det gamle testamentet ble oversatt kort tid etter at skriftene ble samlet. Dette har ført til at de fleste andre europeiske språk har mange lånord fra gresk.
Gresk er også det mest klart dokumenterte språket av de indoeuropeiske språkene, med attester og andre skrifter på og om språket i 34 århundrer.
=== Italisk ===
Hovedartikkel: Italiske språkDen italiske grenen av de indoeuropeiske språkene inneholder alle de romanske språkene, det vil si de som har sitt utspring fra latin. I dag gjelder det blant annet italiensk, fransk, spansk og rumensk. Før romerriket ble en stormakt i oldtiden, var det mange flere italiske språk, men disse falt ut av bruk i favør for latin. Noen mener at de italiske og keltiske språkene har et felles opphav, og senere skilte fra hverandre.
=== Indoiransk ===
Hovedartikkel: Indoiransk
=== Keltisk ===
Hovedartikkel: Keltiske språk
De keltiske språkene dominerte mye av Sentral-Europa i oldtiden. Iberia var dominert av keltiberere, Frankrike av gallere, og De britiske øyer av britonner. I dag snakkes språkene bare i små deler av De britiske øyer, samt Bretange.
=== Tokarisk ===
Hovedartikkel: TokariskTokarisk er i dag utdødd, og man kjenner kun til språket fra noen buddhistiske tekster funnet i Xinjiang i Nordvest-Kina.
=== Uklassifiserte indoeuropeiske språk ===
I tillegg til de klassiske ti undergruppene ovenfor, har det også eksistert flere andre, lite kjente, språk:
Illyriske språk — muligens beslekta med messapisk eller venetisk; det er også foreslått et slektskap med albansk.
Venetisk språk — nært beslekta med italisk.
Liburniansk språk — tilsynelatende gruppert sammen med venetisk.
Messapiansk språk — ikke totalt dechiffrert.
Frygisk språk — språket i oldtidas Frygia, muligens nært beslekta med gresk, trakisk eller armensk.
Paioniansk språk — utdødd språk som en gang ble snakka i det nordlige Makedonia.
Trakisk språk — muligens nært beslekta med dakisk.
Dakisk språk — muligens nært beslekta med trakisk eller albansk – eller begge.
Gammelmakedonsk språk — beslekta med gresk; noen mener det er beslekta med illyrisk, trakisk eller frygisk.
Ligurisk språk — muligens ikke indoeuropeisk; muligens nært beslekta med keltisk.
Lusitansk språk — muligens beslekta med keltisk, ligurisk eller italisk.Det er ingen tvil om at det har eksistert andre indoeuropeiske språk som det ikke er spor igjen av.
=== Kunstige språk ===
Et stort flertall av kunstige språk kan delvis regnes som indoeuropeiske, på grunn av at de bruker indoeuropeiske språk som et grunnlag. Noen eksempler er:
Interlingua
Interlingue (Occidental)
Latino sine flexione
== Referanser ==
== Litteratur ==
Robert S. P. Beekes, Comparative Indo-European Linguistics. An Introduction. John Benjamins: Amsterdam, Philadelphia 1995.
James P. Mallory & Douglas Q. Adams. Encyclopedia of Indo-European Culture. Fitzroy Dearborn: London 1997.
== Eksterne lenker ==
(en) Indo-European languages – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
| slektskap = språkfamilie
| 3,234 | 3,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jotvingere
|
2023-02-04
|
Jotvingere
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litauens historie', 'Kategori:Utdødde folkeslag']
|
Jotvingerne var et baltisk folk som bodde i dagens Sør-Litauen. De talte jotvingisk, et vestbaltisk språk som man kjenner forholdvis lite til i dag.
|
Jotvingerne var et baltisk folk som bodde i dagens Sør-Litauen. De talte jotvingisk, et vestbaltisk språk som man kjenner forholdvis lite til i dag.
== Geografi ==
Jotvingerne bodde i området Sudovia og Dainava (Jotvingia), sørvest for det øvre løp av elven Nemunas i området mellom de nåværende byer Marijampolė, Merkinė i Litauen, Slonim, Kobryn i Belarus, og Białystok og Ełk i Polen. I dag svarer dette område til deler av Dzūkija og Suvalkija i Litauen, deler av Hrodna og Brest oblast i Belarus og vojvodskapet Podlasie i Polen.
== Historie ==
Jotvingia omtales som terra Sudorum av Vytautas den store i et brev til keiser Sigismund den 11. mars 1420.
Fra år 700 var det kamper mellom jotvingerne og deres slaviske naboer, med gjentatte angrep fra begge sider.
I 1260 reiste litauerne seg mot Den tyske orden, som var blitt invitert av hertug Konrad I av Masovia samme år for å kjempe mot den den baltiske stammen som kalles gammelprøysserne. Jotvingerne støttet forsvaret mot Den tyske orden og angrep dypt inn i de tyske erobringer på 1270-tallet, men hvor en angripende jotvingiansk hær ble beseiret. Fra 1281 satte ordenen med hele sin militære styrke inn på å nedkjempe den jotvingiske høvdings (jotvingisk: Skomantas) (fyrste/hedensk prest) forsvar. Fyrsten måtte kapitulere i 1283 og konverterte til kristendommen. Han og hans etterkommere fikk lov til å beholde sin jord og ble opptatt i den høyere prøyssiske adel, mens en del av jotvingere ble solgt som slaver. Rundt 1 600 ble bosatt på nytt i Samland, men en del av jotvingerne forble i sin hjemstavn, og ble etter hvert kristnet og germanisert.
== Litteratur ==
Archäologie der UDSSR: Die Finno-Ugrier und die Balten im Mittelalter. Teil 2, Balten. Moskva 1987, s. 411-419.
Lepa, Gerhard (1998): Die Sudauer. In: Tolkemita-Texte. Nr. 55. Dieburg.
Lepa, Gerhard (1999): «Gedanken über die Prußen und ihre Lieder» i: Tolkemita-Texte. 25 Lieder der Sudauer. Nr. 56. Dieburg.
Litauische Enzyklopädie. Band XXVX. Boston 1963.
Salemke, Gerhard (2005): Lagepläne der Wallburganlagen von der ehemaligen Provinz Ostpreußen. (Karten 19/7-19/13). Gütersloh.
Sembrzycki, J. (1891): «Die Nord- und Westgebiete the Jadwinger und deren Grenzen» i: Altpreussische Monatschrift XXVIII. s. 76–89
Sjoegren, A. (1859): Ueber die Wohnsitz Verhaeltnisse der Jatwaeger, St. Petersburg.
Žilevičius, Juozas (1999): «Grundzüge der kleinlitauischen Volksmusik» i: Tolkemita-Texte. 25 Lieder der Sudauer. Nr. 56. Dieburg.
== Eksterne lenker ==
(en) Yotvingia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Marija Gimbutas' The Balts, med kart.
|
Jotvingerne var et baltisk folk som bodde i dagens Sør-Litauen. De talte jotvingisk, et vestbaltisk språk som man kjenner forholdvis lite til i dag.
| 3,235 | 3,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ryggedalstunnelen
|
2023-02-04
|
Ryggedalstunnelen
|
['Kategori:14°Ø', 'Kategori:1980 i Norge', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tunneler åpnet i 1980', 'Kategori:Veier i Bø i Vesterålen', 'Kategori:Veier i Øksnes', 'Kategori:Veitunneler i Nordland']
|
Ryggedalstunnelen (lokalt ofte kalt Bøtunnelen) går gjennom Ryggedalsfjellet og forbinder Bø og Øksnes kommuner i Nordland som del av fylkesvei 820. Tunnelen er 1612 meter lang.
Tunnelprosjektet ble under ledelse av avdelingsingeniør Edward Pegg påbegynt i 1977, og åpnet den 17. oktober 1980. Med en prislapp på 35,5 millioner kroner var det det mest kostbare tunnelprosjektet i Norge til da, og også et av de vanskeligste. En sjettedel av tunnelen er helstøpt.Tunnelen og veien på begge sider ga Bø kommune fergefri veiforbindelse med omverdenen, og erstattet fergestrekninga mellom Sandset i Øksnes og Kråkberget i Bø.
I likhet med mange andre tunneler i Norge er Ryggedalstunnelen plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen.
|
Ryggedalstunnelen (lokalt ofte kalt Bøtunnelen) går gjennom Ryggedalsfjellet og forbinder Bø og Øksnes kommuner i Nordland som del av fylkesvei 820. Tunnelen er 1612 meter lang.
Tunnelprosjektet ble under ledelse av avdelingsingeniør Edward Pegg påbegynt i 1977, og åpnet den 17. oktober 1980. Med en prislapp på 35,5 millioner kroner var det det mest kostbare tunnelprosjektet i Norge til da, og også et av de vanskeligste. En sjettedel av tunnelen er helstøpt.Tunnelen og veien på begge sider ga Bø kommune fergefri veiforbindelse med omverdenen, og erstattet fergestrekninga mellom Sandset i Øksnes og Kråkberget i Bø.
I likhet med mange andre tunneler i Norge er Ryggedalstunnelen plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kuling.net: Fjell-eventyret (av Kjell Snerte, fra Bøfjerding 1980)
Kuling.net: Ti års dans gjennom skuggeheimen (av Kjell Snerte, fra Bøfjerding 1981)
|
| bilde = Ryggedalstunnelen - North west entrance P3.jpg
| 3,237 | 3,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konge
|
2023-02-04
|
Konge
|
['Kategori:Adelige titler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Monarki', 'Kategori:Titler']
|
Konge (norrønt konungr, kongr, kungr) er vanligvis et mannlig, livsvarig statsoverhode i en monarkisk stat som benevnes et kongerike eller kongedømme. Utenfor Europa forekommer likevel valgkongedømmer der kongen velges for en tidsbegrenset periode. En konge til- og omtales «majestet».
|
Konge (norrønt konungr, kongr, kungr) er vanligvis et mannlig, livsvarig statsoverhode i en monarkisk stat som benevnes et kongerike eller kongedømme. Utenfor Europa forekommer likevel valgkongedømmer der kongen velges for en tidsbegrenset periode. En konge til- og omtales «majestet».
== Kongedømmer i Europa ==
Belgia
Danmark
Norge
Nederland
Spania
Storbritannia
Sverige
== Se også ==
Norges kongerekke
Liste over kongedømmer
Norges konge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Konge - statsoverhode, artikkel hos Store norske leksikon
|
Konge (norrønt konungr, kongr, kungr) er vanligvis et mannlig, livsvarig statsoverhode i en monarkisk stat som benevnes et kongerike eller kongedømme. Utenfor Europa forekommer likevel valgkongedømmer der kongen velges for en tidsbegrenset periode.
| 3,238 | 3,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norske_biland_og_omr%C3%A5der_med_s%C3%A6rstatus
|
2023-02-04
|
Norske biland og områder med særstatus
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Imperialisme', 'Kategori:Lister relatert til Norges geografi', 'Kategori:Norske biland']
|
Norske biland og områder med særstatus omfatter landområder under norsk suverenitet. Biland er en særnorsk betegnelse, og defineres som et land eller landområde som er underlagt en suveren stats overhøyhet uten å være en del av denne staten. I motsetning til norske områder med særstatus, er altså ikke biland en integrert del av Kongeriket Norge, men likevel under norsk kontroll. Dette betyr at biland kan avstås til andre stater uten at det strider mot Grunnloven § 1.
Samtlige norske biland befinner seg på den sydlige halvkule, og er sågar adskilt fra det norske fastlandet: Bouvetøya er en subantarktisk øy i Sør-Atlanteren, Dronning Maud Land som er en sektor av Antarktis som ligger mellom 20° vest og 45° øst, og Peter I Øy som er en vulkansk øy i Sørishavet. Ingen av de norske bilandene har permanent bosetting. Dronning Maud Land og Peter I Øy er begge omfattet av Antarktis-traktaten.
Norske områder med særstatus er alle integrerte deler av Kongeriket: Finnmark og Nord-Troms omfatter de nordligste delene av Fastlands-Norge. Jan Mayen er en vulkansk øy i Nordishavet. Svalbard er en øygruppe i Nordishavet, og underlagt Svalbardtraktaten. Med unntak av Jan Mayen har de øvrige norske områdene med særstatus permanent bosetting.
|
Norske biland og områder med særstatus omfatter landområder under norsk suverenitet. Biland er en særnorsk betegnelse, og defineres som et land eller landområde som er underlagt en suveren stats overhøyhet uten å være en del av denne staten. I motsetning til norske områder med særstatus, er altså ikke biland en integrert del av Kongeriket Norge, men likevel under norsk kontroll. Dette betyr at biland kan avstås til andre stater uten at det strider mot Grunnloven § 1.
Samtlige norske biland befinner seg på den sydlige halvkule, og er sågar adskilt fra det norske fastlandet: Bouvetøya er en subantarktisk øy i Sør-Atlanteren, Dronning Maud Land som er en sektor av Antarktis som ligger mellom 20° vest og 45° øst, og Peter I Øy som er en vulkansk øy i Sørishavet. Ingen av de norske bilandene har permanent bosetting. Dronning Maud Land og Peter I Øy er begge omfattet av Antarktis-traktaten.
Norske områder med særstatus er alle integrerte deler av Kongeriket: Finnmark og Nord-Troms omfatter de nordligste delene av Fastlands-Norge. Jan Mayen er en vulkansk øy i Nordishavet. Svalbard er en øygruppe i Nordishavet, og underlagt Svalbardtraktaten. Med unntak av Jan Mayen har de øvrige norske områdene med særstatus permanent bosetting.
== Norske biland ==
Samtlige norske biland er underlagt Bilandsloven, offisielt Lov om Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land m.m. (LOV 1930-02-27 nr 03), med ikrafttredelse 27. februar 1930. Den fastsetter at Bouvetøya, Dronning Maud Land og Peter I Øy underlegges norsk statshøyhet som biland. Den tilrettelegger videre for at det kan utarbeides forskrifter om miljøvern for bilandene, i tillegg til å hjemle utarbeidelse av nærmere regler til gjennomføring av bestemmelser som Norge har sluttet seg til. Eksempel på sistnevnte er bestemmelsene i Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten, relevant for Dronning Maud Land og Peter I Øy som begge omfattes av denne traktaten.
=== Bouvetøya ===
Bouvetøya er en ubebodd subantarktisk vulkansk øy i Sør-Atlanteren med beliggenhet 54°25,8′S 3°22,8′Ø. Den ligger ved den sørlige enden av Den midtatlantiske ryggen, og regnes som verdens mest avsidesliggende øy; omtrent 2 200 km unna Sør-Afrikas kyst som er det nærmeste området med permanent bosetting. Øya er 49 km² i areal, hvorav omtrent 93 % er dekt av isbre. Dens naturgeografi er preget av bratte klipper mot sjøen på alle kanter, noe som gjør det særs vanskelig å gå i land på øya.
Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier den 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre oppholdet på øya skjedde imidlertid ved den første Norvegia-ekspedisjonen som tilbrakte en måned på øya. I den sammenheng ble øya annektert for Norge den 1. desember 1927. Denne annekteringen ble bestrid av Storbritannia inntil 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930.
Den 17. desember 1971 ble hele øya erklært som naturreservat, og siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon der. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en 36 m² stor feltstasjon i Nyrøysa nordvest på øya, men i 2007 meldte instituttet at den var forsvunnet. Det foreligger imidlertid planer om å etablere en ny feltstasjon.
=== Dronning Maud Land ===
Dronning Maud Land er det desidert største norske bilandet i areal med sine 2 700 000 km². Det utgjør en sektor av det antarktiske kontinentet som strekker seg fra 20° vestlig- til 45° østlig lengde. Breddegradsgrensene til Dronning Maud Land er imidlertid ikke definert. Sektoren ligger mellom Britisk Antarktis til vest og Det australske antarktiske territoriet til øst. Brorparten av Dronning Maud Land er dekket av den antarktiske innlandsisen, men i innlandet finnes det også fjellmassiver som står over isen.
Dronning Maud Land var det første området av Antarktika som ble oppdaget. Dette skjedde den 27. januar 1820 av russeren Fabian Gottlieb von Bellingshausen. Det var imidlertid en av de siste områdene på kontinentet som ble utforsket, da det krevde mye ressurser for å dekke territoriet systematisk. I perioden 1927-1937 utrustet forretningsmannen Lars Christensen til sammen ni ekspedisjoner til Dronning Maud Land – både for å undersøke mulighetene for hvalfangst, og for å kartlegge kysten og deler av fastlandet.
Offisielt ble Dronning Maud Land annektert av Norge den 14. januar 1939. Fem dager senere gjorde imidlertid Tyskland uformelt krav på området mellom 10° vestlig- og 20° østlig lengde som Neuschwabenland. Dette territorialkravet forble dog kun et kartografisk sådan, og har aldri blitt fremmet offisielt. I 1959 ble Antarktistraktaten underskrevet av de tolv landene som på det tidspunkt hadde aktivitet og territorialkrav i Antarktika, deriblant Norge.
Et titalls forskningsstasjoner finnes på Dronning Maud Land. Troll er den eneste norske, og stod ferdig i 1990. Den ble opprustet til helårsstasjon i 2005 og ligger i Jutulsessen. I tillegg ble feltstasjonen Tor etablert i 1993 på Svarthamaren.
=== Peter I Øy ===
Peter I Øy er en ubebodd vulkansk øy i Sørishavet omtrent 450 km utenfor det antarktiske kontinentet. Øya har et areal på 156 km², og er nærmest helt dekket av isbreer, bare avbrutt av enkeltområder med frembrytende fjell. Mesteparten av året er farvannene rundt øya dessuten dekket av pakkis, og en omtrent 40 meter høy isvegg og vertikale klipper danner en barriere rundt øya. Dette gjør øya særs vanskelig tilgjengelig, og ilandstigning er bare mulig på tre steder på vestkysten i en kort periode av året når farvannene ikke er dekket av pakkis.
Øya ble oppdaget av russeren Fabian Gottlieb von Bellingshausen den 21. januar 1821, men pakkisen gjorde det umulig for ham og hans ekspedisjon å gå i land. Likevel navnga han øya etter den russiske tsaren Peter den store. Et nytt forsøk på ilandstigelse ble gjort av Jean-Baptiste Charcots andre antarktisekspedisjon i januar 1910, men også dette forsøket ble forhindret av pakkis. Den første suksessfulle ilandstigningen ble utført av den andre Norvegia-ekspedisjonen den 2. februar 1929. Samstundes ble det gjort krav på øya på vegne av Norge. Annekteringen ble stadfestet av myndighetene ved kongelig resolusjon 6. mars 1931, og Peter I Øy fikk status som norsk biland den 24. mars 1933.
Først i 1987 ble det gjennomført nøyaktige topografiske oppmålinger og flyfotografering av Peter I Øy, dette i regi av Norsk Polarinstitutt som sendte fem forskere som tilbrakte elleve dager på øya. I tillegg ble det satt opp en automatisk værstasjon.
== Norske områder med særstatus ==
Norske områder med særstatus er i motsetning til norske biland integrerte deler av kongeriket. De er dermed omfattet av Norges Grunnlovs § 1, og kan ikke avhendes da «Kongeriket Norge er et […] udelelig og uavhendelig rike.». I de norske områdene med særstatus gjelder imidlertid spesifikke økonomiske fortrinn både ovenfor privatpersoner og bedrifter. Hvilke fortrinn som gjelder avhenger av område.
=== Finnmark og Nord-Troms ===
Finnmark og Nord-Troms har fra 1990 hatt særegen status som tiltakssone, hvilket blant annet innebærer lavere skatte- og avgiftssatser for privatpersoner så vel som bedrifter. Tiltakssonen omfatter samtlige kommuner i Finnmark, og sju kommuner i Nord-Troms (Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord). Følgende fortrinn gjelder spesifikt for tiltakssonen:
Fritak for arbeidsgiveravgift
Nedskriving av studielån med inntil ti prosent av opprinnelig lånegrunnlag, avgrenset oppad til 25 000 kroner per år
Fritak for el-avgift på forbruk
Reduksjon i personbeskatningen
=== Jan Mayen ===
Ettersom det er ingen fastboende på Jan Mayen, og heller ingen reell handelsvirksomhet er ikke de økonomiske fortrinnene forbundet med øyas særstatus spesielt fremtredende i praksis. Lønn for arbeid skattlegges imidlertid etter de samme materielle reglene som på Svalbard, gitt at oppholdet i forbindelse med arbeidet overstiger 30 døgn. Ettersom øya har ingen fastboende, skattlegges skattepliktig lønnsinntekt i lønnstakerens hjemkommune.
Det trekkes heller ikke arbeidsgiveravgift på Jan Mayen, i likhet med i Finnmark og Nord-Troms og på Svalbard. Til sist er Jan Mayen fritatt merverdiavgift.
=== Svalbard ===
Med Svalbardtraktaten følger enkelte innskrenkninger for norsk myndighetsutøvelse, særlig med tanke på ikke-diskriminering og skatt. Artikkel 3 av traktaten fastsetter lik rett for borgere av alle signatarstater til å uhindret drive all form for maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot. Videre fastsetter artikkel 7 likebehandling med tanke på erverv, utnytting og utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter.
Svalbard har et lavere generelt skatte- og avgiftsnivå enn Fastlands-Norge, og heller ikke merverdiavgift på varer og tjenester. Av inntekt som omfattes av lønnstrekkordningen trekkes 8 prosent skatt av beløp inntil 12 ganger folketrygdens grunnbeløp. Overskytende beløp trekkes med 22 prosent. Arbeidsgivere er videre fritatt arbeidsgiveravgift.
Svalbardtraktaten gjør dessuten at den norske stat ikke har mulighet til å overføre skatteinntekter på Svalbard til fastlandet, og alle inntekter må derfor brukes på øyene. Skatteinntektene skal videre kun dekke øyenes behov, og må ikke være høyere enn behovet tilsier. Følgelig er en rekke varer billigere på Svalbard enn på Fastlands-Norge, samtidig som enkelte varer også er dyrere grunnet høye transportkostnader.
På grunn av Svalbardtraktatens innskrenkninger ovenfor norsk myndighet er øyene dessuten ekskludert fra Schengen-samarbeidet. Dette betyr at det utøves grensekontroll for reisende fra Svalbard til Fastlands-Norge til tross for at det er en integrert del av kongeriket. Flytrafikk mellom Norge og Svalbard opereres dermed for alle praktiske formål på samme måte som flytrafikk mellom Norge og ikke-visumpliktige ikke-Schengenland, og reisende må derfor gjennom pass- og tollkontroll.
== Referanser ==
|
Norske biland og områder med særstatus omfatter landområder under norsk suverenitet. Biland er en særnorsk betegnelse, og defineres som et land eller landområde som er underlagt en suveren stats overhøyhet uten å være en del av denne staten.
| 3,240 | 3,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antarktistraktaten
|
2023-02-04
|
Antarktistraktaten
|
['Kategori:Antarktis', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale avtaler']
|
Antarktistraktaten (The Antarctic Treaty) av 1. desember 1959 er en internasjonal avtale om is- og landområdene sør for 60 grader sørlig bredde.
Traktaten ble tiltrådt av tolv stater som alle hadde aktivitet i Antarktis i det Internasjonale geofysiske året (1957–58).
Statene var:
Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Afrika, Storbritannia, USA og det tidligere Sovjetunionen. Ikrafttredelse var 23. juni 1961. Traktaten er per september 2015 undertegnet av 51 land.Hovedformålet med traktaten er å sikre at Antarktis for alltid skal brukes til fredelige formål og ikke skal være åsted eller gjenstand for internasjonale konflikter. Traktaten inneholder blant annet et forbud mot militære baser i Antarktis og forbud mot kjernefysiske sprengninger og deponering av radioaktivt materiale.
I 1998 trådte Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten i kraft. Denne utpeker Antarktis til et naturreservat viet fred og vitenskap, og forplikter partene til et omfattende vern av miljøet i Antarktis og tilknyttede økosystemer.
Stater som har tiltrådt traktaten skal ikke gjøre noe for å hevde, støtte eller benekte territorielle krav i Antarktis, men slår også fast at statene ikke har oppgitt sine territoriale krav ved tiltredelse. For Norge gjelder dette to norske biland: Peter I Øy og Dronning Maud Land.
Det antarktiske traktatsekretariat ble etablert i 2004 for å administrere møter og koordinere samarbeidet mellom avtalepartene.
|
Antarktistraktaten (The Antarctic Treaty) av 1. desember 1959 er en internasjonal avtale om is- og landområdene sør for 60 grader sørlig bredde.
Traktaten ble tiltrådt av tolv stater som alle hadde aktivitet i Antarktis i det Internasjonale geofysiske året (1957–58).
Statene var:
Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Afrika, Storbritannia, USA og det tidligere Sovjetunionen. Ikrafttredelse var 23. juni 1961. Traktaten er per september 2015 undertegnet av 51 land.Hovedformålet med traktaten er å sikre at Antarktis for alltid skal brukes til fredelige formål og ikke skal være åsted eller gjenstand for internasjonale konflikter. Traktaten inneholder blant annet et forbud mot militære baser i Antarktis og forbud mot kjernefysiske sprengninger og deponering av radioaktivt materiale.
I 1998 trådte Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten i kraft. Denne utpeker Antarktis til et naturreservat viet fred og vitenskap, og forplikter partene til et omfattende vern av miljøet i Antarktis og tilknyttede økosystemer.
Stater som har tiltrådt traktaten skal ikke gjøre noe for å hevde, støtte eller benekte territorielle krav i Antarktis, men slår også fast at statene ikke har oppgitt sine territoriale krav ved tiltredelse. For Norge gjelder dette to norske biland: Peter I Øy og Dronning Maud Land.
Det antarktiske traktatsekretariat ble etablert i 2004 for å administrere møter og koordinere samarbeidet mellom avtalepartene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Antarctic Treaty – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Antarktistraktaten. Norsk polarinstitutt
|
Antarktistraktaten (The Antarctic Treaty) av 1. desember 1959 er en internasjonal avtale om is- og landområdene sør for 60 grader sørlig bredde.
| 3,241 | 3,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bouvet%C3%B8ya
|
2023-02-04
|
Bouvetøya
|
['Kategori:3°Ø', 'Kategori:54°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bouvetøya', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) er ei øy og et norsk biland i Sør-Atlanteren, og regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, omkring 1 700 km mot sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93 % er dekket av isbreer som glir rett ut i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er isbreen Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, og er 780 moh.
Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første Norvegia-ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og annekterte den for Norge 1. desember 1927. Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930. 1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Norge har meldt inn krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon på å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer, hvilket tilsvarer ca 1,7 ganger hovedlandets areal.
Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya.
Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. En ny feltstasjon skal imidlertid settes opp på øya.
|
Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) er ei øy og et norsk biland i Sør-Atlanteren, og regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, omkring 1 700 km mot sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93 % er dekket av isbreer som glir rett ut i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er isbreen Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, og er 780 moh.
Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første Norvegia-ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og annekterte den for Norge 1. desember 1927. Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930. 1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Norge har meldt inn krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon på å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer, hvilket tilsvarer ca 1,7 ganger hovedlandets areal.
Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya.
Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. En ny feltstasjon skal imidlertid settes opp på øya.
== Naturgeografi ==
Øya har et areal på 49 km² og total kystlengde er 29,6 km. 93 % av øya er dekket av isbreer og det er dermed få isfrie steder. Det største isfrie stedet er Nyrøysa som ble dannet mellom 1955 og 1958 av en rasmorene. Nyrøysa er ca. 700 meter lang og med en gjennomsnittshøyde på mellom 25 og 40 meter. Overflaten er ujevn og består av steinblokker, lavastein og grus. Erosjon har gjort at Nyrøysa har mistet 50-100 meter land i perioden 1966-1979, og 6-9 meter forsvant i perioden 1996-1999.Bratte klipper på alle sider av øya gjør det vanskelig å gå i land. De to største isbreene er Posadowskybreen og Christensenbreen.
Olavtoppen på 780 moh er det høyeste punktet på øya. Andre topper er Lykketoppen (766 moh), Mosbytoppen (670 moh), Skoddenuten (665 moh) og Randtoppen (645 moh).
Ved sørvestkysten ligger en ca. 500 m lang, men ganske lav holme, Larsøya. Utenfor nordkysten ligger to mindre holmer, Store-Kari og Litle-Kari, og vest av Norvegiaodden, Bennskjera.
Øya er av vulkansk opphav, hvor Olavtoppen er toppen av en vulkan som stikker opp av Sør-Atlanteren nær det sørligste punktet for Den midtatlantiske ryggen. Det er lenge siden vulkanutbrudd, men utslipp av vulkanske gasser fra fumaroler har blitt registrert flere ganger i nyere tid. I 1978 ble det målt en temperatur på 25 °C 30 cm nede i bakken.Det opprinnelige navnet, Cap de la Circoncision, brukes nå om den nordvestlige odden på øya. Av andre kapp kan nevnes øyas nordkapp, Kapp Valdivia, mot øst ligger, Kapp Meteor, mot sør, Selodden, mot sørvest Catoodden, og mot vest Norvegiaodden.
=== Dyreliv ===
Bouvetøya er det eneste landfaste området i et stort havområde og er viktig for dyregrupper som er avhengig av land i perioder av sin livssyklus. Sel, pingviner og andre sjøfugl er helt avhengig av et fast underlag for gjennomføring av reproduksjon, pels- og fjærskifte. De grunne områdene rundt øya med undersjøiske fjelltopper og rygger skaper omrøring og strømninger i vannmassene som gir gunstige vekstvilkår for planteplankton som større dyr, som krill er avhengig av. Den antarktiske krillen utgjør verdens største enkeltarts biomasse og er et viktig ledd i det antarktiske økosystemet.Dyrelivet domineres av antarktisk pelssel, sørlig sjøelefant, ringpingvin og gulltoppingvin. Tolv fuglarter hekker på øya. Siden 1976 har Norsk Polarinstitutt drevet forskning og overvåking på disse artene, og siden 1996 har dette arbeidet vært et ledd i et internasjonalt program for overvåking av økosystemet under konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis («Krillkonvensjonen»).
=== Fugler ===
Tolv fuglearter er registrert hekkende på øya og åtte av disse er det nye registreringer på. Nåværende hekkende fugler er ringpingvin, gulltoppingvin, sørlig havhest, flekkpetrell, antarktishvalfugl, oseanstormsvale, svartbukstormsvale og sørhavsjo. Tidligere registrete hekkende fugler er adeliepingvin, snøpetrell, sørhavsterne, sørkjempepetrell.Pingvinkolonien i Nyrøysa hadde en bestandsnedgang mellom 1990 og 1997, hvor spesielt ringpingvinen er utsatt. I 1990 ble det registrert henholdsvis 2 700 og 5 900 ring- og gulltoppingvin. I 1997 var antallet redusert til 422 og 4 700. Endringene i pingvinbestandene kan sannsynligvis ses i sammenheng med den store økningen i pelsselbestanden, hvor pelsselen har overtatt pingvinenes territorium.Flere av artene som omfattes av Albatrossavtalen finnes i området rundt Bouvetøya, men kun sørkjempepetrell (Macronectes giganteus) har vært registrert hekkende på øya..
Fuglelivet i Nyrøysa oppfyller kravene til å være et Ramsarområde under beskyttelse av Ramsarkonvensjonen, ved å oppfylle tre av fire kriterierer, men er ikke utpekt til å være et slikt område. Nyrøysa tilfredsstillerer kriteriene 4 (et våtmarksområde må være internasjonalt viktig ved å ha planter eller dyreliv som er i en kritisk fase eller som kan søke tilflukt under vanskelige omstendigheter), 5 (et våtmarksområde må ha en bestand på over 20 000 sjøfugler av internasjonal interesse) og 6 (et våtmarksområde som anses internasjonalt viktig ved å ha 1 % eller mer av sjøfuglbestanden til en art eller underart).
=== Seler ===
Kolonien av antarktisk pelssel i Nyrøysa økte fra ca. 7 900 individer til ca. 65 000 individer mellom 1990 og 1997. Etter dette har utviklingen stabilisert seg, trolig på grunn av mangel på egnet areal. Pelsselbestanden i hele Antarktis er i vekst, og bestanden synes å ha kommet seg etter opphøret av selfangsten.Selarter: antarktisk pelssel og sørlig sjøelefant
=== Planter ===
Vegetasjonen på øya består utelukkende av ikke-karplanter som mose, lav, sopp og alger. Torstein Engelskjøn klassifiserte i 1981 vegetasjonen på Bouvetøya i 20 miljøer, inkludert snøalgene på isbreene og to alger i tidevannsonen. Vegetasjonen er av typisk maritimt antarktisk sammensetning og har en lik plantegeografi med øyer i vestantarktis, som Sør-Sandwichøyene og Sør-Shetlandsøyene. Vegetasjonen er på grunn av isbreene begrenset til kystnære klipper, nes og strender, samt de få isfrie fjellspissene. De fleste isfrie områder er for bratte eller utsatt for snøskred, slik at kun lav og alger kan overleve. Fem arter av mose, fem lav, en sopp og 20 alger har vært registrert i Nyrøysa.
=== Klima ===
Bouvetøya ligger nord for den sørlige polarsirkel, i en subantarktisk sone, men sør for den antarktiske konvergens hvor kaldt vann fra Antarktis møter varmere vann fra Atlanterhavet. Isfjell er ikke uvanlig i farvannene rundt øya.
Vestlige vinder dominerer, men vindstyrken er ikke spesielt høy. Årsgjennomsnittstemperaturen ved havnivået ligger rundt −1 ℃, med et månedsgjennomsnitt på rundt 1 ℃ og −3 ℃ i henholdsvis januar og september. 14 ℃ er den høyeste målte temperaturen og ble målt i mars 1980. Solskinn på steiner i beskyttede omgivelser kan gi lokale temperaturer opp til 20 ℃. Øya er vanligvis innhyllet i skyer eller tykk tåke, noe som er en medvirkende årsak til at øya var vanskelig å gjenfinne etter Bouvets oppdagelse.En norsk ekspedisjon i 1985 opplevde i en kort periode at Bouvetøya var helt skyfri, slik at luftfoto kunne tas av øya og dermed danne grunnlaget for det første presise kartet over øya.
== Naturvern ==
Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar 1953.Bouvetøya naturreservat ble opprettet 17. desember 1971 og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya. Naturreservatstatusen innebærer at landskapet skal være fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger og anlegg av enhver art eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Nødvendig husvær for oppsyn skal likevel kunne oppføres. Avtalen om værvarslingsstasjonen som er inngått mellom Norge og Sør-Afrika er unntatt fra fredningen. Dyrelivet, inkludert fuglreir og -egg, er fredet hele året og det er forbud mot ilandføring av hunder. Plantelivet er fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel.For å sikre at utviklingen av sel- og sjøfuglbestandene i Nyrøysaområdet på Bouvetøyas nordvestkyst minst mulig påvirkes av menneskelig aktivitet, ble det 24. juni 2005 innført restriksjoner på ferdsel i området. I perioden fra 1. november til 15. mars skal ferdsel og opphold i Nyrøysaområdet kun skje i forbindelse med miljøovervåkingsvirksomhet godkjent av Norsk Polarinstitutt. I perioden fra 1. november til 1. mai skal luftfartøy holde en vertikal og horisontal avstand på 500 meter til Nyrøysaområdet.Bouvetøya ble sammen med Jan Mayen foreslått av Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning som kandidat til UNESCOs verdensarvliste 22. september 2006, hvor de to øyene bør inngå som en del av en flernasjonal nominasjon av Den midtatlantiske ryggen. Dette er en undersjøisk fjellkjede som oppsto som et resultat etter vulkanisk aktivitet, hvor Bouvetøya er den sørligste og Jan Mayen den nordligste øya på Den midtatlantiske ryggen. Miljøvernminister Helen Bjørnøy førte opp Bouvetøya på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni 2007. En tentativ liste er en oversikt over områder man har til hensikt å nominere til verdensarvlisten i løpet av de nærmeste år.1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil, som betyr en økning i sjøareal fra 500 til 2213 km². Naturreservatet ble utvidet tilsvarende.
== Historie ==
=== Oppdagelsen av øya ===
Bouvetøya ble oppdaget av den franske marineoffiseren Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 med skipene «Aigle» og «Marie». Bouvet de Lozier trodde at øya var en del av Terra Australis og ga stedet navnet Cap de la Circoncision (norsk: Omskjærelsens forberg - i dag Kapp Circoncision) etter kirkefesten samme dag. Til tross for at Bouvet de Lozier var ved øya i 10 dager, klarte han ikke å gå i land. Bouvet de Lozier var upresis i registreringen av øyas posisjon.
Det britiske Admiralitetet besluttet i 1772 at det var på tide å finne ut om Terra Australis eksisterte. Britisk Admiralty ønsket James Cook til å lede ekspedisjonen, hans andre oppdagelsesreise, hvor han skulle reise sørover for å finne Bouvets Cap de la Circumcision. Målet var å finne ut om stedet var del av det ukjente kontinentet, og - hvis så var - annektere området på vegne av Storbritannias konge, Georg III. Skulle Cap de la Circumcision vise seg å ikke være en del av Terra Australis, så måtte han reise så langt sør som ismassene tillot.
James Cook klarte ikke å finne øya, men beviste at Bouvet de Loziers oppdagelse ikke kunne være en del av det antarktiske kontinent. 17. januar 1773 ble han den første til å krysse den sørlige polarsirkel.
10. desember 1825 oppdaget kaptein George Norris to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han tok i besittelse for den britiske kongen Georg IV seks dager senere. Ingen nasjoner hadde gjort krav på øya før Storbritannia.På grunn av de mange sprikende observasjoner trodde man lenge det var snakk om en øygruppe. Den tyske Valdiviaekspedisjonen under ledelse av Carl Chun i 1898-99 kartla området og satt riktige koordinater.
=== Norsk annektering av øya ===
I perioden 1927-30 ble det utført tre norske ekspedisjoner til Antarktis, hvor alle var finansiert av Lars Christensen. Den første norske ekspedisjonen til Antarktis ble gjennomført med kaptein Harald Horntvedt som ekspedisjonsleder for Norvegia-ekspedisjonen med den ombygde selfangeren «Norvegia». 1. desember 1927 gikk ekspedisjonen på land på Bouvetøya, den første dokumenterte ilandsstigningen på øya noensinne. Det norske flagget ble plantet i bakken og øya erklært for norsk territorium. Ekspedisjonen foretok vitenskapelige obervasjoner og kartla, i havet rundt øya ble det foretatt oceanografiske observasjoner. En liten hytte ble bygd på et av de få ilandstigningsstedene og ble navngitt Ny Sandefjord.
Ved kongelig resolusjon av 23. januar 1928 ble Bouvetøya trukket inn under norsk statshøyhet. Britene bestred kravet, under henvisning til at kaptein Norris i 1825 hadde oppdaget to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han hadde tatt i besittelse for den britiske monarken. Den ene øya hadde han også besøkt. Den ene øya, mest sannsynlig Thompson Island, fantes ikke lengre og posisjonen til Liverpool Island stemte ikke med posisjonen til Bouvetøya. Etter diplomatiske forhandlinger ga britene opp sitt krav i 1929 og en norsk lov ble 27. februar 1930 vedtatt som definerte Bouvetøya som norsk biland.Den andre Norvegia-ekspedisjonen med kaptein Nils Larsen og Ola Olstad hadde til hensikt å etablere en bemannet meteorologisk radiostasjon på øya, men fant ikke noe egnet sted. Hytta som ble satt opp året i forveien var borte og ekspedisjonen satte opp to nye hytter, en på Kapp Circoncision og en på Larsøya. Den andre Norvegiaekspedisjonen gjennomførte den første landingen på Peter I Øy.Den tredje Norvegia-ekspedisjonen ble utført i 1929-1930 hvor øya ble kartlagt og fotografert fra luften med Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm som piloter. Dette var første gang en antarktisk ekspedisjon brukte fly til vitenskapelige formål. Også denne gangen ble det satt opp to hytter, en på Kapp Circoncision og en mindre på Larsøya. En sørafrikansk forskningsekspedisjon med skipet HMSAS «Transvaal» besøkte i 1955 øya og meldte at lite var igjen av hytta, kun noen kabler, sement og deler av en ovn.
=== Velasaken ===
Den amerikanske Vela-satellitten som overvåkte Den delvise prøvestansavtalen observerte 22. september 1979 et dobbelt lysglimt som ble antatt å ha vært en atombombesprengning mellom Bouvetøya og Marionøya.
=== Naturreservat og forskning ===
I 1964 ble det funnet en forlatt livbåt på øya sammen med diverse forsyninger. Passasjerene fra livbåten har aldri blitt funnet.På 1960-tallet undersøkte Sør-Afrika muligheten for å sette opp en værstasjon, men fant ikke noe egnet sted. En rasmorene dannet senere en ny kyststripe, Nyrøysa, hvor Norsk Polarinstitutt i 1977 satte opp en automatisk værstasjon. I 1978-79 var stasjonen bemannet i to måneder.17. desember 1971 ble Bouvetøya naturreservat opprettet og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya, hvor landskapet ble fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Dyrelivet, inkludert fuglereir og -egg, ble fredet hele året og plantelivet ble fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel.
=== Krillfangst ===
På grunn av sin høye biomasse og rike innhold av proteiner, fargestoffer (karotenoider), naturlige antioksidanter og Omega-3-fettsyrer, kan krill være en viktig art for fiskerinæringen med stort potensielt omfang. Kunnskapen om denne ressursen er minimal og i denne sammenheng ble konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR) inngått mellom 25 stater, for å koordinere forskningsaktiviteter som skal gi grunnlag for retningslinjer for fangstmetodikk og sette kvoter for uttak av krill i Sørishavet.
Fiskeridirektoratet utlyste de første fire krillkonsesjonene 16. mars 2007, som ga tillatelse til å fiske krill med trål innenfor CCAMLR-området i Sørishavet. Fiskeridirektoratet mottok tolv søknader og fire båter fra tre selskaper ble tildelt konsesjon 31. mai 2007. Det var ikke tilknyttet noen kvote til konsesjonene, da det er Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis som er ansvarlig for regulering av uttak av krillen.
Området rundt Bouvetøya har aldri vært undersøkt for marine ressurser i det åpne hav, før Antarctic Krill and Ecosystem Studies (AKES) gjorde dette i desember 2007 til februar 2008. AKES brukte forskningsskipet «G.O. Sars» som er spesialutstyrt for å gjøre akustiske og biologiske undersøkelser. Krillen rundt øya er større og i bedre hold enn andre steder som er undersøkt.
== Forskning ==
Bouvetøya inngår i det internasjonale miljøovervåkingsprogramet CCAMLR Ecosystem Monitoring System (CEMP) under ledelse av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya, hvor næringsstrategier hos og utbredelse av pelssel- og pingvinbestandene blir studert. Overvåkingen inngår også i en forskningsavtale mellom Norge og Sør-Afrika. Sist forskere fra Norsk Polarinstitutt besøkte Bouvetøya var i 2001, men i forbindelse med Antarktisekspedisjonen i 2003-2004 var ekspedisjonsmedlemmer fra Norsk Polarinstitutt i land på øya.
Alle forskningstokt til Bouvetøya i senere tid har vært basert på Nyrøysa, siden dette området er den mest tilgjengelige delen av øya. Norsk Polarinstitutt satte i 1996 opp en feltstasjon på 36m² på i Nyrøysa. 19. oktober 2007 meldte Norsk Polarinstitutt at den norske feltstasjonen på Bouvetøya var forsvunnet, mens den automatiske værstasjonen fortsatt stod der. I 2006 var det et jordskjelv i havet utenfor som ble registrert til 5,5 på Richters skala av European-Mediterranean Seismological Centre i Essonne i Frankrike. En mulig årsak til at feltstasjonen og en mindre container ble borte er at jordskjelvet har svekket barduneringen og fundamenteringen og at ekstreme vinterstormer kan ha blåst feltstasjonen på havet. En ny prefabrikkert forskningsstasjon på 40m² skal settes opp på øya. Denne koster fire millioner kroner, eksklusiv transportkostnader, og har blant annet laboratorium, oppholdsrom, kjøkken, lager og to soverom, samt en vindmølle i hvert hjørne som vil sørge for elektrisitet. Bygget vil bli stående på en plattform halvannen meter over bakken, av hensyn til vær og vind, men også for å slippe å stå midt i illeluktende ekskrementer.
== Suverenitet ==
Bouvetøya har status som norsk biland, en status øya deler med Dronning Maud Land og Peter I Øy. Et norsk biland betyr at territoriet er under norsk overhøyhet, uten å være en del av Kongeriket Norge og kan dermed avgis uten at det kommer i strid med Grunnloven § 1. Ingen stater bestrider Norges suverenitet over Bouvetøya. Forskriften om Bouvet-øya, fastsatt 19. september 1930, gir regler for norske myndigheters administrasjon av øya. Oslo tingrett er gitt domsmyndighet for Bouvetøya.I 2009 fremmet Norge krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon om å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer rundt øya, tilsvarende tre ganger større enn den norske delen av Nordsjøen. Det norske kravet rundt Bouvetøya består av kontinentalsokkelen som strekker seg 200 nautiske mil fra kysten, og om utgjør 430 000 kvadratkilometer. I tillegg ble det krevet et område på 110 000 kvadratkilometer, i nordøstlig retning fra øya, basert på topografiske og geologiske egenskaper ved havbunnen. Kommisjonen støttet det norske kravet i 2019.
== Annet ==
En norsk avis meldte i 1986 at siden 1959 hadde 60 kvinner og 26 menn immigrert til USA fra Bouvetøya, med henvisning fra tall fra Bureau of the Census.Handlingen i hollywoodfilmen Alien vs. Predator fra 2004 er satt til Bouvetøya, og er i filmen kalt «Bouvetoya Island». Filmen ble ikke filmet på øya, og i praksis er det kun navnet og til dels klimaet som stemmer overens med virkeligheten. Bouvetoya Island inneholder flere momenter som ikke finnes i virkeligheten, deriblant en nedlagt fangststasjon. Filmen nevner heller ikke at øya er norsk territorium..bv er Bouvetøyas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet er ikke åpent for registrering. I 2014 søkte Norid om dispensasjon fra domeneforskriften for å kunne åpne .bv for bruk i Nederland (hvor BV er forkortelsen for et aksjeselskap). Søknaden ble avslått av Samferdselsdepartementet i 2016.De subantarktiske øyenes spesielle status har vært søkt utnyttet kommersielt ved å være hjemsted for internasjonale skipsregistre. På den franske ubebodde øya Kerguelen er det et internasjonalt skipsregister med over sytti franske og utenlandske skip registrert. Bouvetøya, Jan Mayen og Svalbard ble vurdert som hjemsted for Norsk internasjonalt skipsregister (NIS), men beslutningen falt til slutt på Bergen.
== Tidslinje ==
1739 – Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier oppdaget øya 1. januar.
1825 – Storbritannia gjorde krav på øya
1901 – Den tyske ekspedisjonen under ledelse av Erich von Drygalski kartla øya i perioden 1901-03
1927 – Den første Norvegiaekspedisjonen gikk i land og erklærte øya for norsk territorium 1. desember.
1929 – Storbritannia frafalt sitt krav på øya
1930 – Bouvetøya ble norsk biland ved lov 27. februar
1953 – Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar.
1971 – Øya ble erklært som naturreservat 17. desember.
1996 – Norsk Polarinstitutt satte opp en feltstasjon i Nyrøysa.
2005 – Restriksjoner på ferdsel i Nyrøysa ble innført 24. juni.
2007 – Bouvetøya ble oppført på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni
2007 – Feltstasjonen i Nyrøysa blåste på havet.
2008 – 1. april ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Vidar Bakken (1991). Fugle-og selundersøkelser på Bouvetøya i desember/januar 1989/90. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-93-4. [Meddelelser; 115]
Susan Barr (1987). Norway's Polar Territories. Aschehoug. s. 58-64. ISBN 82-03-15689-4.
Flere forfattere (1981). Bouvetøya, South Atlantic Ocean : results from the Norwegian Antarctic Research Expeditions 1976/77 and 1978/79. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-16-0. [Skrifter; 175]
Flere forfattere (1986). Botany of Bouvetøya, South Atlantic Ocean. I, Cryptogamic taxonomy and phytogeography. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-40-3. [Skrifter; 185]
Bjørn Geirr Harsson (2011). «Norske grunnlinjer, sjøgrenser og FNs Havrettskonvensjon». Kart og plan. 71 (1). ISSN 0047-3278.
Kjell Isaksen, mfl (2000). Studies of seabirds and seals on Bouvetøya 1998/99. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-7666-171-8. [Internrapport; 2]
Tore Prestvik (1999). «Petrogenesis of the volcanic suite of Bouvetøya (Bouvet Island), South Atlantic». Norsk geologisk tidsskrift. 79 (4). ISSN 0029-196X.
Jeff Rubin (2000). Antarctica (engelsk). Lonely Planet. s. 238-240. ISBN 0-86442-772-7.
Lauritz Sømme (1992). «Bouvetøya - et norsk naturreservat». Fauna. 45 (4). ISSN 0014-8881.
Bjarne Aagaard (1928). The "Norvegia"-expedition and Bouvet Island (engelsk). Norges Handels og Sjøfartstidende. [Særtrykk av NHST mars-april 1928]
== Eksterne lenker ==
(en) Bouvet Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Atlas of Bouvet Island – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Meldinger til Stortinget 33 (2014–2015) - Norske interesser og politikk for Bouvetøya 12.06.2015
Bouvetøya Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt
|
Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier (født 14. januar 1705 nær Pleudihen-sur-Rance i Bretagne i Frankrike, død 1786 i Saint-Malo) var en fransk marineoffiser.
| 3,242 | 3,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karsk
|
2023-02-04
|
Karsk
|
['Kategori:Alkoholholdige drikker', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Brennevin', 'Kategori:Kaffedrikker']
|
For den polske landsbyen, se Karsk (Polen)
Karsk (av adjektivet «karsk», fra norrønt karskr, «sunn og sprek»), også kalt kaffekarsk, knikt, kaffeknikt, kaffedoktor med mer, er en drikk laget av brennevin (vanligvis hjemmebrent) og kaffe. I Norge skal karsk for alvor ha fått fotfeste i bygdene på slutten av 1800-tallet.
|
For den polske landsbyen, se Karsk (Polen)
Karsk (av adjektivet «karsk», fra norrønt karskr, «sunn og sprek»), også kalt kaffekarsk, knikt, kaffeknikt, kaffedoktor med mer, er en drikk laget av brennevin (vanligvis hjemmebrent) og kaffe. I Norge skal karsk for alvor ha fått fotfeste i bygdene på slutten av 1800-tallet.
== Utbredelse ==
I Norge er karsk mest utbredt i Trøndelag, Mjøstraktene og nordover. Karsk kalles kaffedoktor i store deler av landet; i Mjøstraktene er knikt den vanlige betegnelsen. I Nord-Norge finnes også navnet rotar, men dette betegner som regel karsk med tilsatt sukker. Karsk er mest populært på bygdene, men drikkes også av byfolk. Karsk drikkes også i Sverige, hvor den kalles kask, kaffekask eller kaffegök. Karsk skal ha vært en særdeles populær drikk i Bohuslän midt på 1800-tallet, da under navnet uddevallare, etter Uddevalla. I sørøstlige områder av Finland kjennes drikken som kaffeplörö eller kaffeblörö. I Danmark kalles den kaffepunch.I engelsktalende land vil lignende drikker, vanligvis med vodka, ofte omtales som Russian coffee («russisk kaffe»).
== Oppskrift ==
Blandingsforholdet varierer i forhold til styrken på spriten man har valgt og personlige preferanser for smak. Bruker man hjemmebrent sprit med opptil 96 volumprosent, pleier man å være mer raus på kaffen enn på spriten. Med vanlig «polsprit» på 60 volumprosent hender det seg at man blander opptil halvt om halvt. Kaffe som brukes til karsk er oftere svakere enn vanlig kaffe, og på bygdefester i Trøndelag har det vært vanlig å servere halve kopper med «tynnkaffe».
== Myter ==
En tradisjonell «oppskrift» er å legge en mynt i bunnen av koppen, helle på kaffe til den blir skjult, og blande med sprit til den kommer til syne igjen. Dette viser seg imidlertid å være en skrøne, siden mynten ikke vil komme til syne igjen. Kaffens farge vil knapt forandre seg med minkende konsentrasjon, og avstanden mellom drikkens overflate og mynten blir større, og av den grunn vil mindre lys slippe til bunnen av koppen.
Tilsvarende sies det at i Klæbu i Sør-Trøndelag skulle en legge femtiøringen i bunnen av kaffekoppen og fylle på kaffe til den fløt opp, sånn kunne man vite at kaffen var sterk nok. Deretter var det bare å spe på med sprit til den gikk i oppløsning.
== Karsksal ==
Avledet av drikkens navn fikk man etterhvert såkalte karsksaler i mange grende- og samfunnshus. Karsksalen lå ofte nær kjøkkenet og ble et samlingssted for de som ikke primært ønsket å delta i dansen. I karsksalen ble det, som navnet tilsier, i første rekke drukket karsk, men andre steder i landet var betegnelsen en annen. Under religiøse og mer edruelige møter ble samme sted på trøndersk omtalt som litjsalen («lillesalen»). Også fra Gran på Hadeland kjenner man begrepet veslesalen.
== Referanser ==
|
Karsk (av adjektivet «karsk», fra norrønt karskr, «sunn og sprek»), også kalt kaffekarsk, knikt, kaffeknikt, kaffedoktor med mer, er en drikk laget av brennevin (vanligvis hjemmebrent) og kaffe. I Norge skal karsk for alvor ha fått fotfeste i bygdene på slutten av 1800-tallet.
| 3,244 | 3,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gda%C5%84sk
|
2023-02-04
|
Gdańsk
|
['Kategori:18°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 900-tallet', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Tyskland', 'Kategori:Gdańsk', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Havnebyer i Polen', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart']
|
«Danzig» omdirigerer hit. For andre betydninger se Danzig (andre betydninger).Gdańsk ( [ɡdaɲsk] , også kjent under sitt tyske navn Danzig; kasjubisk Gduńsk) er Polens sjette største by. Den er hovedstad i det pommerske voivodskap og Gdańsk-erkebispedømmet, og har distriktsnivåstatus. Voldsomme kamper ved slutten av annen verdenskrig utslettet nesten hele sentrum, men omfattende gjenoppbygging etter krigen har gjenskapt mye av den gamle bygningsmassen. Gdańsk er et viktig kulturelt og vitenskapelig sentrum og et betydelig transportknutepunkt i det nordlige Polen.
Byen ligger ved elven Motławas utløp til Wisła ved Gdańskbukten. Sammen med de to byene Gdynia og Sopot danner den storbyområdet Trippelbyen.
Området rundt Gdańsk var befolket av germanske gotere fra rundt år null frem til folkevandringstiden. Etter at disse ble fordrevet i folkevandringstiden slo slavere seg ned i området på 900-tallet ?? (hva er kilde til dette århundre?). På 1300-tallet var Gdańsk en slavisk bosetning, som kom under Den tyske orden og forble en overveiende tyskspråklig by frem til slutten av andre verdenskrig, da den tyske befolkningen bortimot fullstendig ble fordrevet og fratatt all eiendom. Byen har i løpet av sin historie vært møteplass for den polske, tyske, nederlandske, kasjubiske, jødiske og andre kulturer. Den er verdenskjent som fødestedet til Solidaritetsbevegelsen, som under ledelse av Lech Wałęsa bidrog betydelig til Jernteppets sammenbrudd i Polen og resten av Øst-Europa.
|
«Danzig» omdirigerer hit. For andre betydninger se Danzig (andre betydninger).Gdańsk ( [ɡdaɲsk] , også kjent under sitt tyske navn Danzig; kasjubisk Gduńsk) er Polens sjette største by. Den er hovedstad i det pommerske voivodskap og Gdańsk-erkebispedømmet, og har distriktsnivåstatus. Voldsomme kamper ved slutten av annen verdenskrig utslettet nesten hele sentrum, men omfattende gjenoppbygging etter krigen har gjenskapt mye av den gamle bygningsmassen. Gdańsk er et viktig kulturelt og vitenskapelig sentrum og et betydelig transportknutepunkt i det nordlige Polen.
Byen ligger ved elven Motławas utløp til Wisła ved Gdańskbukten. Sammen med de to byene Gdynia og Sopot danner den storbyområdet Trippelbyen.
Området rundt Gdańsk var befolket av germanske gotere fra rundt år null frem til folkevandringstiden. Etter at disse ble fordrevet i folkevandringstiden slo slavere seg ned i området på 900-tallet ?? (hva er kilde til dette århundre?). På 1300-tallet var Gdańsk en slavisk bosetning, som kom under Den tyske orden og forble en overveiende tyskspråklig by frem til slutten av andre verdenskrig, da den tyske befolkningen bortimot fullstendig ble fordrevet og fratatt all eiendom. Byen har i løpet av sin historie vært møteplass for den polske, tyske, nederlandske, kasjubiske, jødiske og andre kulturer. Den er verdenskjent som fødestedet til Solidaritetsbevegelsen, som under ledelse av Lech Wałęsa bidrog betydelig til Jernteppets sammenbrudd i Polen og resten av Øst-Europa.
== Historie ==
Gjennom historien er Gdańsk blitt styrt av eller innlemmet i forskjellige stater (før 1945):
0997–1308: Polen
1308–1466: Den tyske orden
1466–1793: Polen (med spesielle privilegier)
1793–1805: Kongeriket Preussen
1807–1814: Fristaden Gdansk
1815–1871: Kongeriket Preussen
1871–1918: Tyskland
1918–1939: Fristaden Gdansk
1939–1945: Polen okkupert av TysklandNavnet nevnes for første gang i 999 hos benediktineren Jan Kanaparius som Gyddanyzc urbs. Navnet Gyddanyzc kommer fra det gammelslaviske Gdaniesk (Gdańsk), og i begge formene finner man prefikset gd, som er knyttet til «fuktighet» eller «våthet».
I sin historie er navnet blitt skrevet på flere forskjellige måter – Kdanzc (1148), Gdanzc (1188), Gdansk (1236), Danzk (1263), Danczk (1311, 1399, 1410, 1414–1438), Danczik (1399, 1410, 1414), Danczig (1414), Gdansk (1454, 1468, 1484), Gdańsk (1590), Gdąnsk (1636), Dantzigk (1645). I latinske dokumenter finner man navnene Gedanum og Dantiscum.
=== Tidlig historie ===
Byen var i det 10. århundre hovedsete for de pommerske hertuger. Gdańsk ble offisielt grunnlagt i 997 av Mieszko I. I 1013 mistet Polen sin innflytelse over Pommerellen (Gdańsk-Pommern), men byen ble gjeninnlemmet i kongeriket i 1047 av Kasimir I Fornyeren. I 1120, etter seieren i krigen med pommeranerne, ble hele Pommerellen innlemmet i Polen av Bolesław III den skjevmunnede. I 1219 overtok Świętopełk styret over Pommerellen, og området begynte sakte å bli mer og mer uavhengig fra Polen. Den opprinnelige slaviske befolkning ble blandet med stadig nye tyske kjøpmenn og håndverkere som kom vestfra, først og fremst fra hansabyene Lübeck og Elbing, og med tiden ble byen i stor grad germanisert.
Under Świętopełk II fikk byen Lübeck-rettigheter under navnet Gdańsk rundt 1227. På hans initiativ kom det samme år til byen dominikanere fra Kraków, for å styrke den ennå vaklende kristendommen i hans rike. I 1261–1263 fikk Gdańsk sine byrettigheter (av Lübeck-rettighetene). På den tiden fikk byen dessuten stor betydning som kjøpmanns-, handels- og havneby i østersjøområdet. I 1271 ble Gdańsk inntatt av brandenburgere, men med hjelp av Bolesław Pobożny klarte Mściwoj II av Pommern å gjenvinne Gdańsk, og overlot i 1282 makten over Pommerellen til Stor-Polens hertug Przemysł (senere konge over Polen som Przemysław II). Etter hans død i 1296 ble byen styrt av Bolesław II og Bolesław III, som var konger over Bøhmen og Polen.
=== Under Den tyske orden ===
Etter Bolesław IIIs død ble byen på ny beleiret av brandenburgere i 1308, og byens dommer Bogusza (etter Władysław Łokieteks ordre) bad Den tyske orden om hjelp. Etter at korsfarerne beseiret brandenburgerne, forrådet de imidlertid Gdańsks rettsmessige hersker Łokietek, overtok og ødela byen, og drepte en del av dens befolkning (den såkalte «Gdańsk-pogromen»). Korsfarerne angrep også byens koloni av tyske håndverkere og kjøpmenn, som utgjorde konkurranse for Ordenens egen by Elbing (Elbląg).
En klage ble sendt til pave Klemens V, og 1320–1321 opprettet pave Johannes XXII en domstol, som avgjorde at Pommerellen med Gdańsk skulle gis tilbake til Polen. Den tyske orden ignorerte imidlertid dommen, og tapet av Pommerellen utløste en serie av konflikter mellom Polen og korsfarerne, som endte i freden i Kalisz i 1343. Kasimir III den store avstod da Pommerellen (med Gdańsk) til Den tyske orden, som i sin tur avga Kujawy-området og Dobrzyń-landet. Dessuten beholdte den polske kongen tittelen «Hertug over Pommerellen», noe som kunne utgjøre grunnlaget til fremtidige erstatningskrav.
Under Den tyske ordens styre ble byen med tiden kjent under navnet Danzig. I begynnelsen stagnerte byens utvikling, da de nye herskerne ønsket å redusere dens økonomiske betydning. Med tiden måtte Den tyske orden imidlertid akseptere Danzig som den største og viktigste havneby i området etter Elbing. Byen ble fullverdig medlem av Hansaen i 1361 (og frem til 1669), skjønt handelsmennene fra Danzig ble fratatt alle politiske rettigheter, og fikk handle kun langs Wisła i Polen. I 1361, 1378, 1411 og 1416 gjorde Danzigs befolkning opprør som ble blodig slått ned av Den tyske orden.
=== Under Polen og frem til første verdenskrig ===
Den tyske ordens aggressive politikk mot Polen og Litauen førte til dannelsen av den polsk-litauiske union i 1386. Krigen med ordenen brøt ut på ny i 1409 da korsfarerne angrep polske landområder. Etter Den tyske ordens nederlag ved Tannenberg 1410 utnevnte byrådet i Danzig Vladislav II Jagello til sin nye hersker, med den polske kongen opphevet dette løftet i 1411 som følge av freden med Den tyske orden i Thorn (Toruń).
I 1440 dannet Danzig sammen med de nærliggende hansabyene Elbing og Thorn Det prøyssiske forbund, som i 1454 gjorde opprør mot Den tyske ordens styre og søkte beskyttelse under den polske kongen Kasimir IV Jagielloneren. Samme år ble Pommerellen og Danzig gjeninnlemmet i Det polske kongerike. Den etterfølgende Trettenårskrigen (1454–1466) endte med Den tyske ordens nederlag og overgivelse til den polske krone (den andre freden i Thorn 1466). Byen fikk tildelt omfattende privilegier (som ble grunnlaget for dens blomstrende utvikling) av Kasimir IV Jagielloneren, som takk for dens økonomiske og politiske støtte i Trettenårskrigen. Takket være privilegiene og adgangen til det polske marked, utviklet Danzig seg til å bli en stor og velstående by, med mange og nære kontakter med de viktigste handels-, finans- og økonomisentrene i hele Europa.
I sin storhetstid på 1500- og 1600-tallet var Danzig den mest befolkede byen i Det polsk-litauiske samvelde med nærmere 80 000 innbyggere, og var over ti ganger så stor som datidens Berlin, og mye større enn Hamburg. Under reformasjonen gikk byens tyske befolkning over til lutheranismen, og katolisismen ble en minoritetsreligion. Den polske kongen Stefan Báthory sikret Danzigs befolkning religionsfrihet. Byens gullalder dateres vanligvis til perioden 1580–1650, da kunsten, kulturen og vitenskapen utviklet seg kraftig. Her virket blant annet 3 150 kunstnere og over 20 000 håndverkere, som skapte de fremste verk i Polen og Europa. Ved siden av byens store andel tyskere, bidrog også andre etniske grupper (polakker, jøder og nederlendere) til Danzigs rike kultur i denne perioden.
Danzig støttet Polen i mange sammenhenger, blant annet i den første polsk-svenske krig (1625–1629), da den ikke slapp inn svenskene gjennom sine murer. I den andre polsk-svenske krig 1655–1660 var Danzig den eneste by ved siden av Zamość og Jasna Góra i Częstochowa som ikke overga seg til svenskene.
I 1734 ble byen beleiret av russiske og saksiske tropper. Den møtte vanskelige tider under Polens tre delinger, da den i 1793 ble annektert av kongeriket Preussen, til tross for at den tyske befolkningen ønsket å forbli uavhengig. Handelen og økonomien stagnerte fullstendig, da byen ble fratatt alle privilegier tidligere gitt av de polske kongene. Den forble i Preussen inntil 1919, med et kort avbrudd under Napoleonskrigen (da Napoléon Bonaparte dannet fristaten Danzig (1807–1814), og deretter igjen fra 1878 var Danzig hovedstad i provinsen Vest-Preussen, til stor misnøye blant byens befolkning.
På 1800- og 1900-tallet var byen, til tross for sin hovedsakelig tyske befolkning, et sterkt polskhetssentrum, med mange polske organisasjoner i virksomhet. Styrkeforholdet mellom den tyske og polske befolkningsandelen er imidlertid omstridt. Ifølge den polske historikeren Drzycimski utgjorde polakker 16 % av byens befolkning i 1914. En folketelling fra 1923 viste imidlertid at av en samlet befolkning på 348 000 innbyggere regnet 95 % seg som tyskere og 3 % som polakker. Drøyt 97 % hadde tysk som morsmål.
=== Mellomkrigsårene ===
Utfyllende artikkel: Fristaden Danzig
Etter fredskonferansen i Versailles 18. januar 1919, ble Danzig med tilhørende områder en fristad under vern av Folkeforbundet, men utenrikspolitisk underlagt Polen. I mellomkrigsårene hadde fristaden Danzig vært en stadig kilde til tvistigheter, delvis av tollteknisk natur. Danzig var tilsluttet Polens tollområde, men hadde et eget tollvesen som sto under polsk overvåking. Denne noe kompliserte styringsstrukturen førte til at det oppstod 70 konflikter av juridisk og politisk natur mellom Polen og fristaden Danzig. Konfliktene ble ofte løst på det internasjonale forum, og var med på å svekke det tysk-polske forholdet.
Etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, blusset det opp anti-polske stemninger i Danzig etter nasjonalistenes initiativ, i takt med byens påfølgende nazifisering. I 1933 fikk det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP 38 % av stemmene i Danzigs Volkstag. Byens polakker (i første rekke polske tjenestemenn) og polske organisasjoner ble forfulgt, og «Zurück zum Reich» (Tilbake til riket) ble det dominerende slagordet brukt i propagandaen blant byens tyske innbyggere. Størsteparten av byens befolkning ønsket Danzig gjeninnlemmet i Tyskland.
Da trakasseringen ikke opphørte mot polske tjenestemenn, innførte Polen økonomiske represalier mot Danzig. Den 1. august 1939 ble Danzigs betydelige margarineksport stanset. I en skarp note fra Berlin den 9. august 1939 sto det:
«Dersom Polen fortsetter å benytte økonomiske represalier mot fristaden Danzig, må denne naturligvis se seg om etter andre muligheter for eksport og import».Den polske svarnoten 10. august ble også skarp.
«Det er med den største forbauselse vi har mottatt den tyske henvendelse, som vi ikke kan se noen anledning for. Regjeringen vil i fremtiden betrakte lignende intervensjoner som aggressive handlinger.»Den polske utenriksminister Józef Beck avviste Hitlers krav om «en korridor gjennom korridoren», og dette ble en foranledning til krigsutbruddet 1939.
=== Under andre verdenskrig ===
Under krigen ble Danzig annektert av Tyskland, og fungerte som hovedstad i provinsen Danzig-Westpreussen.
En av de første krigsforbrytelsene til de tyske nasjonalsosialistene var drapet på 39 polske postmenn som forsvarte Det polske posthus i Danzig. En av krigens første kamper utspilte seg også i Danzig, da det tyske slagskipet SMS «Schleswig-Holstein» åpnet ild mot den polske enklaven Westerplatte, og innledet slik slaget om Westerplatte som polske soldater klarte å forsvare i nesten syv dager.
Etter Tysklands anneksjon av Danzig begynte brutale represalier mot den polske sivilbefolkningen. Polakker ble enten arrestert, fordrevet eller myrdet, der massemordet på den polske og kasjubiske intelligensen i skogene ved Piaśnica (rundt 14 000 offer) er et grusomt eksempel. En stor del av den polske befolkningen ble dessuten sendt til de nærliggende konsentrasjonsleirer eller til tvangsarbeid. Allerede siden 1936 hadde det tyske sikkerhetspolitiet observert byens polske miljøer, og samlet inn informasjon som i 1939 ble brukt til å utforme en liste over polakker som skulle arresteres eller henrettes i Operasjon Tannenberg.
Mesteparten av byens jødiske befolkning, som i 1939 utgjorde 9 000 innbyggere, klarte å emigrere før represjonene begynte, men om lag 1 000 av Danzigs jøder ble fanget og mistet livet i tyske konsentrasjonsleirer.
Mot krigens slutt i 1945 begynte Tyskland å evakuere den tyske sivilbefolkningen fra Danzig. Mesteparten av innbyggerne klarte å rømme fra byen (hovedsakelig til Schleswig-Holstein). Samme år ble byen etter Hitlers ordre utropt til festningsby (Festung Danzig). Etter fire dager med blodige og intensive kamper ble byen overtatt av sovjetiske styrker, og overlatt til plyndring og ødeleggelse, før den ble satt i brann. Under og etter beleiringen ble byens historiske sentrum (90 %) så å si jevnet med jorden, og av byens 12 600 bygninger ble 60 % fullstendig ødelagt. Rundt 100 000 mennesker omkom.
=== Etter andre verdenskrig ===
Etter krigen ble byen som følge av Potsdamkonferansen innlemmet i Polen, og byens navn forandret til det opprinnelige polske «Gdańsk». Samtlige tyske gate- og stedsnavn ble endret, med ett unntak: Westerplatte, stedet der stridighetene om byen opprinnelig hadde begynt. Byen ble befolket med polakker som hadde blitt fordrevet eller sendt til arbeidsleirer av de tyske nasjonalsosialistene under andre verdenskrig, og dessuten fra områdene i øst annektert av Sovjetunionen. Den gjenværende tyske sivilbefolkningen ble fratatt all fast eiendom og deportert eller utvist. Rundt 1950 ble byens tyske eksilbefolkning anslått til ca. 285 000. Som et ledd i sin østpolitikk frafalt Vest-Tyskland med kansler Willy Brandt i 1970 de vesttyske territorialkravene på byen (Warszawatraktaten).
Nesten hele Gamlebyen ble gjenoppbygd og rekonstruert i perioden 1950–1960 og fremstår i dag langt på vei slik den gjorde før krigen.
I nyere tid er Gdańsk særlig kjent som stedet hvor fagbevegelsen Solidaritet ble grunnlagt i 1980. Det var også her Lech Wałęsa arbeidet på skipsverft som elektriker før han ble hovedmannen bak det polske Solidaritetsopprøret. Disse begivenhetene blir allment anerkjent som begynnelsen på slutten til det kommunistiske systemet i Øst-Europa.
== Severdigheter ==
Gdańsk regnes som en av Europas vakreste middelalderbyer, og utgjør et viktig severdighetskompleks i midteuropeisk sammenheng. Dette til tross for at mesteparten av den historiske gamlebyen ble gjenoppbygd etter andre verdenskrig. Mot slutten av middelalderen ble Gdańsk det viktigste kulturelle sentrum i Pommern. I renessansen og barokken virket her også fremragende kunstnere som Willem, Abraham og Izaak van den Blocke, Antoni van Obberghen eller Andreas Schlüter.
De viktigste severdighetene i Gdańsk er hovedsakelig fra gotikken, sengotikken, senrenessansen samt manierismen, og befinner seg i Główne Miasto (Hovedbyen) og Stare Miasto (Gammelbyen).
Byens kirker er for det meste bygd i gotikk. Av interesse er Mariakirken (verdens største mursteinskirke), Dominikanerkirken, St. Jan-kirken, St. Katarina-kirken, St. Peter og Paulus-kirken, Treenighetskirken, og Kongekapellet, sistnevnte bygd i barokkstil.
I Gdańsk finner man bymurfragmenter fra gotikken med tårn og porter, blant annet Fengselstårnet, Bodporten, Kranporten, Den høye port, Den grønne port og Den gylne port.
Museet for andre verdenskrig er Gdansks nye store severdighet. Museet gir en fremstilling av andre verdenskrig som en helhet. Museet for andre verdenskrig er omdiskutert i Polen, og kort tid etter åpningen ble direktøren avsatt.
Av andre severdigheter kan nevnes hovedbyens gotiske rådhus, det manieristiske store arsenal og Gamlebyens rådhus, det sengotiske Artushovet, og et stort antall murhus med rekonstruerte fasader og karakteristiske bislag, blant annet Det gylne hus og kongehusene.
Av spesiell interesse er også den såkalte Kongeveien, som strekker seg langs Gdańsks representative gate Ulica Długa og dens forlengelse Długi Targ. Kongeveien strekker seg fra Den høye port, gjennom Den gylne port og frem til Den grønne port. Bak Den grønne port strekker den maleriske promenaden Długie Pobrzeże seg langs elven Motława.
Av andre kjente steder kan nevnes Westerplatte og Oliwa, den sistnevnte kjent for sitt katedralkompleks.
== Kjente personer ==
Świętopełk (1191–1266)
Jan Dantyszek (1485–1548)
Abraham van den Blocke (1572–1628)
Izaak van den Blocke (1572–1626)
Jeremiasz Falck (1610–1667)
Jerzy Strakowski (1614–1675)
Johannes Hevelius (1611–1687)
Gabriel Daniel Fahrenheit (1686–1736)
Daniel Gralath (1708–1767)
Daniel Chodowiecki (1726–1801)
Adam Kazimierz Czartoryski (1734–1823)
Jan Uphagen (1731–1802)
Krzysztof Celestyn Mrongovius (1764–1855)
Arthur Schopenhauer (1788–1860)
Lech Bądkowski (1920–1984)
Günter Grass (1927-2015)
Lech Wałęsa (1943)
Krzysztof Kolberger (1950)
Jan de Weryha-Wysoczański (1950)
Dorota Stalińska (1953)
Jerzy Owsiak (1953)
Donald Tusk (1957)
Paweł Huelle (1957)
Dariusz Michalczewski (1968)
== Vennskapsbyer ==
Astana, Barcelona, Bremen, Cleveland, Helsingør, Kaliningrad, Kalmar, Marseille, Nice, Odessa, Rotterdam, Rouen, Sefton, St. Petersburg, Åbo, Vilnius
== Billedgalleri ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Gdańsk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gdańsk – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gdańsk hos Wikivoyage
https://web.archive.org/web/20050731075835/http://www.danzig.de/
Free photos of Gdansk Arkivert 5. februar 2006 hos Wayback Machine.
|
Danzig har flere betydninger:
| 3,245 | 3,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Informasjonsteori
|
2023-02-04
|
Informasjonsteori
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formalvitenskaper', 'Kategori:Informasjonsteori', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Informasjonsteori er en matematisk teori som tar utgangspunkt i matematisk statistikk og sannsynlighetsteori for å beskrive overføring (kommunikasjon) av informasjon i tekniske systemer. Informasjonsteorien ble grunnlagt i 1948 av matematikeren Claude Shannon.
Informasjonsteorien oppsto innen ingeniørmiljøer som forsket på tekniske kommunikasjonssystemer som telefon og telegraf, hvor det er viktig at opplysningene som mottas er de samme som ble sendt ut fra avsender. Shannon, i tillegg til å gi en matematisk definisjon av informasjon, klarte å gi øvre grenser for hvor mye informasjon som er mulig å sende over støyfrie og støyete kanaler. Shannons pionerarbeide har vært svært viktig for de senere fremskrittene i informasjons- og kommunikasjonsteknologien.
|
Informasjonsteori er en matematisk teori som tar utgangspunkt i matematisk statistikk og sannsynlighetsteori for å beskrive overføring (kommunikasjon) av informasjon i tekniske systemer. Informasjonsteorien ble grunnlagt i 1948 av matematikeren Claude Shannon.
Informasjonsteorien oppsto innen ingeniørmiljøer som forsket på tekniske kommunikasjonssystemer som telefon og telegraf, hvor det er viktig at opplysningene som mottas er de samme som ble sendt ut fra avsender. Shannon, i tillegg til å gi en matematisk definisjon av informasjon, klarte å gi øvre grenser for hvor mye informasjon som er mulig å sende over støyfrie og støyete kanaler. Shannons pionerarbeide har vært svært viktig for de senere fremskrittene i informasjons- og kommunikasjonsteknologien.
== Enkel beskrivelse med ord av informasjonsteori ==
Blant de viktigste begreper i informasjonsteori er:
Måltall for informasjonsmengde
kapasiteten til en informasjonskanal
koding av informasjon
overføringsnøyaktigheten (under påvirkning av f. eks. "støy" eller tilfeldige forstyrrelser på kommunikasjonslinjenInformasjon skal her forstås som meddelelser, opplysninger eller bare symbolrekker (som f. eks bokstavene i en setning). Som mål for informasjonsmengde brukes enheten bit (av "binary digit"). I enkle tilfeller kan man klare seg med å definere informasjonsmengde som det (minste) antall spørsmål av "ja eller nei" typen, som er nødvendig for fullstendig å klarlegge de muligheter som foreligger.
Om informasjonsmengden en kilde tilskrives brukes bokstaven H. H er et tall som kan betraktes som det gjennomsnittlige antall bits i et budskap. H kalles også for informasjonskildens entropi. Entropibegrepet kan brukes til kompliserte situasjoner. et realistisk tilfelle er en informasjonskilde som lik telegrafien lager budskaper i form av rekker med symboler tatt ut av et fast "alfabet" av symboler. Noen symboler vil være mer hyppige enn andre. Entropien H kan betraktes som det gjennomsnittlige antall bits kilden frembringer per symbol i sitt alfabet.Når en informasjonskilde sender budskaper inn i en kommunikasjonskanal kalles kanalens kapasitet for C. C er et måltall som avhenger av hvor lang tid det går med til å sende forskjellige symboler i kanalens "alfabet" og hvilke innskrenkninger som finnes i rekkefølgen symbolene kan sendes i. Kapasiteten C uttrykker det antall bits av den informasjonsmengden som kanalen ved ideell utnyttelse er i stand til å overføre per sekund.Når en gitt informasjonskilde skal sende meddelelser over en gitt kanal, må disse meddelelsene innkodes før de innføres på kanalen. Forskjellige innkodingssystemer kan brukes. Hvert innkodingssystem gir en bestemt verdi for hastigheten x. Hastigheten x er det gjennomsnittlige antall symboler fra kilden overført per. sekund. Utfordringen er da å utforme et innkodingskjema som forbinder kildens statistiske egenskaper med kanalens karakteristika på en slik måte at x blir så stor som mulig; at overføringshastigheten blir maksimal. Hastigheten x kan bringes så tett til forholdet C/H man vil ved utforming og valg av innkodingsskjema. Forholdet C/H kan ikke overstiges og er den maksimalt oppnåelige grense ved kombinasjon av kilde med kanal.Informasjonsteorien kan også behandle kanaler med støy og kilder som transmitterer kontinuerlig informasjon (i stedet for diskrete impulser).
== Matematisk ==
En tilfeldig variabel X med n mulige utfall {x1, ..., xn}, Shannon entropien, er et mål på usikkerhet og kalles H(X), er definert som
hvor p(xi) er sannsynlighetsfunksjon av utfallet til xi.
== Se også ==
Informasjon
Redundans
== Referanser ==
|
thumb|right|343px|Shannons diagram over et generelt kommunikasjonssystem. Diagrammet viser trinnene i den prosessen som lager en melding.
| 3,246 | 3,246 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.